Nylig avholdt Colombia valg og venstresidas kandidat Gustavo Petro vant en historisk seier. Aldri før har venstresida vunnet presidentvalget i landet.
Historisk har presidenten vært fra det liberale eller det konservative partiet, eller beslektede partier. Begge er partier som opprinnelig sprang ut av elitene og jordeierne i landet. Det er interessant å merke seg at Colombia fikk en egen grunnlov i 1810 fire år før Norge. I Norge hadde vi lenge også en slik todeling med partiene det liberale Venstre og det konservative Høyre. Begge representerte i stor grad elitene, ofte fra sentrale strøk. Bonde- og arbeiderbevegelsene og kristenfolket endret etter hvert på det på 1920- og 1930-tallet i Norge. Litt forenkla kan vi si at mens bøndene og arbeiderne inntok Stortinget i Norge, ble de jaget ut i skogen og formet geriljaen i Colombia. Det er altså først 100 år senere at noe tilsvarende skjer i Colombia, som hendte i Norge i tiårene før Andre verdenskrig. Det er derfor mye spenning knyttet til hvilken type president Petro vil bli som spydspissen for ei samla venstreside. Er han mer en Lenin eller en Gerhardsen? En Maduro eller en Lula? Altså en radikal og diktatorisk venstreleder eller en sosialdemokrat? De fleste politiske kommentatorene i Colombia er avventende. Det vi vet er at han har lovet å fortsette arbeidet med fredsavtalen, som president Santos i sin tid fremforhandlet og fikk Nobels fredspris for. Men nesten halvparten av stemmene gikk til motkandidaten i presidentvalget, som ville vrake den samme fredsavtalen. Han har i praksis kun støtte av halve befolkningen, som stemte ved valget. Det som er sikkert er at president Petro står ovenfor noen enorme utfordringer i et Colombia, som i mange år har vært mye mer stabilt enn på lenge. Nå utfordres den samme stabiliteten av vold, utrygghet og en global mat-, energi- og rentekrise. Igjen øker antallet drap på fagforeningsledere og lokale ledere, som står opp mot urettferdighet. Den politiske og økonomiske makta har historisk gått hand i hand i Colombia. Når den nå for første gang ser ut til å skille lag i presidentembetet, kan det gi radikale, nødvendige reformer. Om det blir godt mottatt av eliten og av en befolkning, som er vokst opp med konservativ politikk bestående av lave skatter, utbredt privat eierskap og enorme økonomiske ulikheter mellom klassene gjennom generasjoner, er for tidlig å si. Kun historien vil vise om Colombias første venstreside-president tar en Lula eller en Maduro. Les mer om Colombia og presidentvalget i Dagsavisen.
Tekst: Kim N. Gabrielli
Leder av Internasjonalt Forum
Bildekreditering:
Coronades03, CC BY-SA 3.0 <https://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0>, via Wikimedia Commons
