Norge er i ferd med å inngå en tilleggsavtale om forsvarssamarbeid med USA. Dette har reist nærgående spørsmål om vi er i ferd med å gå bort fra Norges langsiktige linje med å ikke tillate fremmede baser på norsk jord i fredstid.
Forsvarsministeren: Ingen endring av basepolitikken
Her kommer daværende forsvarsminister Odd Roger Enoksens klargjøring i februar i år av hva avtalen innebærer:
Tilleggsavtalen om forsvarssamarbeid med USA vil styrke Norges sikkerhet og bidra til en positiv utvikling av vår egen forsvarsevne.
Med utgangspunkt i et sterkt nasjonalt forsvar, er samarbeid med NATO-allierte og våre nordiske naboland nødvendig for å ivareta Norges sikkerhet. Våre sikkerhetspolitiske omgivelser er i rask endring, og det blir stadig mer krevende for Norge å ivareta våre sikkerhets- og forsvarspolitiske interesser. Økt stormaktrivalisering og mer høyteknologiske våpen med større skadepotensiale og lengre rekkevidde er en del av dette bildet. I tillegg blir de tradisjonelle skillene mellom fred, krise og krig mer uklare. Vår evne til raskt å kunne motta allierte forsterkninger har derfor blitt enda viktigere.
USA og Norge har inngått en tilleggsavtale som ivaretar norsk suverenitet, Norges folkerettslige forpliktelser samt den norske base- og atompolitikken. Det er misvisende å kalle tilleggsavtalen for en baseavtale, slik enkelte kritiske røster gjør. Samarbeid med nære allierte er en av de tre hovedlinjene i det norske forsvarskonseptet: Den nasjonale forsvarsevnen, det kollektive forsvaret i NATO og bilateral støtte og forsterkninger fra nære allierte. Dette konseptet har Stortinget sluttet seg til, og det er i tråd med de lange linjer i norsk sikkerhetspolitikk. Tilleggsavtalen med USA legger nettopp til rette for å kunne motta allierte forsterkninger enda raskere og samtidig ivareta hensynet til basepolitikken om ikke å ha permanent stasjonering av utenlandske militære styrker i Norge i fredstid.
Det er ikke fritt frem for USA på omforente områder
Tilleggsavtalen introduserer begrepet omforente områder. Dette har ført til påstander om at avtalen medfører at det vil bli opprettet amerikanske baser i Norge, i strid med basepolitikken. Det er ikke riktig.
Norge gikk inn i NATO i 1949 med erfaringene fra 2. verdenskrig i bagasjen. Det var erkjent at det ville være umulig for Norge å stå utenfor stormaktspolitikken, og at vi ikke ville være i stand til å forsvare oss alene i en krig. Med vår demokratiske politiske tradisjon var det åpenbart at en alliansetilknytning måtte gå vestover. Regjeringen Gerhardsen utviklet en balansegang i norsk sikkerhetspolitikk, mellom avskrekking (vise motparten at det ville ha konsekvenser å angripe Norge) og beroligelse (vise motparten at vi ikke har aggressive hensikter). Balanseringen innebærer at det relative forholdet mellom de to må innrettes slik at norsk sikkerhet ivaretas på best mulig måte, i lys av den til enhver tid rådende sikkerhetspolitiske situasjon. Denne politikken har da heller ikke vært til hinder for utstrakt alliert trening og øving, forhåndslagring av alliert militært materiell, betydelige allierte investeringer i militær infrastruktur eller etablering av NATO-hovedkvarter i Norge.
Vi ser ingen legitim grunn til at Russland skal reagere på avtalen. Norsk NATO-medlemskap og det tette forsvarssamarbeidet med USA er velkjent for Russland og del av de lange linjene i norsk sikkerhetspolitikk. Avtalen endrer ikke norsk basepolitikk eller norske anløpsregler. Atomvåpen skal fortsatt ikke lagres på norsk jord i fredstid.
Omforente områder vil i utgangspunktet være til felles bruk for norske, amerikanske og allierte styrker med mindre noe annet er særskilt avtalt. De vil først og fremst være viktige som arenaer for å videreutvikle forsvarssamarbeidet med USA. I tillegg kan det være aktuelt med amerikanske investeringer i militær infrastruktur på disse stedene, blant annet for å forbedre evnen til å ta imot forsterkninger. Avtalen åpner for at amerikanske styrker kan bruke disse stedene til ulike formål, som for eksempel oppstilling og utplassering av styrker og materiell, forhåndslagring av utstyr, forsyninger og materiell, samt felles og kombinerte treningsaktiviteter. Det betyr ikke at det er fritt frem for USA på disse områdene. For det første er avtalen klar på at all amerikansk militær aktivitet skal respektere norsk suverenitet, norske lover og folkerettslige forpliktelser. For det andre fastslår avtalen at den ikke endrer norsk basepolitikk eller norske begrensninger på lagring av visse våpentyper på norsk territorium (atomvåpen, landminer og klasevåpen mv). For det tredje pålegger avtalen USA å konsultere Norge om bruken av de omforente områdene. Norge og USA har i mer enn 70 år hatt et sterkt og tillitsbasert forsvarssamarbeid, med tradisjon for å finne gode og gjensidig akseptable løsninger. Det vil vi fortsette med også etter at tilleggsavtalen trer i kraft.
Større åpenhet om strafferettslig jurisdiksjon
Det er ikke uvanlig at et land ønsker å forbeholde seg retten til å utøve jurisdiksjon over egne styrker når de er på oppdrag i andre land. For eksempel inngår Norge regelmessig avtaler for å sikre jurisdiksjon over vårt personell i våre utenlandsoperasjoner. USA og andre NATO-allierte har allerede førsteretten til å straffeforfølge kriminelle handlinger som medlemmene av deres styrker eventuelt begår under tjeneste i et annet NATO-land. Dette følger av NATOs troppestatusavtale fra 1951. I tilleggsavtalen med USA frafaller Norge førsteretten til å straffeforfølge kriminelle handlinger medlemmer av de amerikanske styrkene eventuelt begår i Norge også utenfor tjeneste. Denne endringen må settes inn i en sammenheng.
De vanligste lovbruddene utenlandske soldater begår i Norge utenfor tjeneste er promillekjøring, hærverk og legemsbeskadigelse. I hvert tilfelle blir norsk politi og påtalemyndighet involvert. Samtidig kobles også myndighetene i landet vedkommende kommer fra inn, normalt via landets ambassade. Dersom dette landets myndigheter ønsker å få overført jurisdiksjon vil norsk påtalemyndighet vurdere anmodningen i hver enkelt sak. I de aller fleste tilfellene overføres jurisdiksjon til senderstaten. Tilsvarende praksis har utviklet seg også i andre NATO-land. Denne praksisen formaliseres i tilleggsavtalen. Avtalen har likevel et norsk forbehold om at frafallet kan trekkes tilbake i særlige tilfeller. Dette vil være viktig i saker der den kriminelle handlingen er alvorlig og av en slik art at norske myndigheter ønsker å straffeforfølge etter norsk rett, i Norge.
Halle Jørn Hanssen: Motforestillinger
2. juni ble det demonstrert mot avtalen utenfor Stortinget. Halle Jørn Hanssen holdt denne appellen:
I sum vil tilleggsavtalen med USA styrke norsk sikkerhet, og den vil styrke europeisk sikkerhet. Avtalen er klar på at norsk suverenitet ligger i bunnen for all amerikansk aktivitet. Noe annet ville vært uaktuelt.
Vi lever i en tid der enkelte talspersoner for makta og flertallet på Stortinget misliker at vi som har kritiske synspunkter til norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk, ytrer oss. Man vil ikke ha noen kritisk diskusjon om NATO og dermed baseavtalen i regjeringen, heter det i en av de siste meldingene derfra. Den kom etter at LO leder Peggy Hessen Følsvik forleden gjentok LOs sterke ønske om at SV må bli med i regjeringen. Vi som har kritiske synspunkter, blir latterliggjort. Vi blir kalt Putin apologeter og det som verre er.
Vi tillegges holdninger og meninger vi ikke har. Jeg var med under debattene også under den kalde krigen. Det vi opplever nå, ligner på denne erfaringen.
De vil ha trangere rammer for den frie meningsytring.
Jeg har derfor et personlig politisk behov for innledningsvis å si dette.
Jeg har alltid vært NATO tilhenger. Men noen ganger gjennom et langt politisk liv har jeg vært kritisk til handlinger NATO alliansen har vært ansvarlig for. Et resultat av dette var at jeg i likhet med mange tusen andre gode nordmenn under den kalde krigen ble overvåket. Vi fikk våre mapper.
Norsk basepolitikk slik den ble formulert av Gerhardsen regjeringen i 1949 som var nei til allierte styrker på norsk jord i fredstid, har jeg alltid støttet.
I 1960-årene var jeg aktivt med i kampen mot atomvåpen på norsk jord. Bratteli-regjeringens erklæring fra 1975 om at allierte skip som anløper norsk havn, ikke skal ha atomvåpen om bord, har jeg alltid støttet. Jeg støtter alle dem som kjemper for at Norge skal slutte seg til FN traktaten om forbud mot atomvåpen. Jeg håper sterkt at LO-kongressen i morgen gir sin støtte til dette kravet.
Siden 1962 har jeg alltid ment at også norske sikkerhetsbehov vil være best tjent med at Norge ble fullt medlem av EU. Slik det er blitt, har vi kompensert for dette ved en stadig sterkere bilateral avhengighet av USA i forsvars- og sikkerhetspolitikken. Det vi trenger i dag, er et sterkere nasjonalt forsvar og en europeisering av NATO.
Vi som er samlet her i kveld er ikke enig om alt, men vi er enig om en sak.
Vi sier nei til det regjeringen og flertallet på Stortinget kaller tilleggsavtalen med USA. Dette er en språkbruk som passer med George Orwells bok «1984» der han introduserte begrepet nytale. Hos Orwell er det som er sant, løgn, og det som er løgn, er sant.
Det som er sant i denne saken er at avtalen Stortinget skal stemme over i morgen, er en bilateral baseavtale med USA som USA selv har bedt om. Jeg gjentar, som USA har bedt om, ikke Norge.
Det gjelder stasjonering av amerikansk militært og sivilt personell på Rygge flystasjon, Sola flystasjon, Evenes flystasjon og marinens hovedbase for Nord-Norge, Ramsund orlogsstasjon I Troms. Avtalen sier at det ikke skal være fast stasjonering av militære styrker, men rullerende. Men det er ubestridelig at det skal etableres faste amerikanske militære installasjoner på disse stedene som vedvarende skal driftes av amerikansk personell med egne boliger, og som amerikanske styrker straks etter landsetting skal kunne bruke.
Avtalen slår fast at det er amerikansk lov som gjelder innenfor baseområdene. Amerikansk personell som jobber er, skal ha amerikanske banktjenester, og de er unntatt beskatning i Norge.
Det er videre amerikansk politimyndighet som gjelder for alt personell både mens de er på basen og utenfor basen. Kjører en amerikansk statsborger med tilknytning til basen bil i fylla og skader eller dreper en norsk borger, er det amerikansk lov som gjelder.
Dette er brudd på basepolitikken.
Avtalen bryter med et sentralt dogme i norsk sikkerhetspolitikk siden Gerhardsen regjeringen i 1949: «Ingen allierte baser på norsk jord i fredstid.»
Den vil også kunne krenke Bratteli erklæringen fra 1975 om at ingen allierte skip kan anløpe norsk havn med atomvåpen om bord.
Avtalen krenker også Grunnloven i to sammenhenger:
Paragraf 25 sier: Kongen har høyeste befaling av rikets land-, luft- og sjøstridskrefter.
Men i baseområdene kan det etter 2023 bli Donald Trump eller en som er verre enn ham som har øverste befaling. Donald Trump kan bli øverstkommanderende på Evenes.
Det er ubestridelig at man her også har å gjøre med suverenitetsavståelse, og at avtalen derfor ifølge grunnlovens paragraf 115 krever ¾ flertall i Stortinget for å være gyldig.
Stortinget bør i det minste utsette realitetsbehandlingen av følgende grunner.
- Riksadvokaten og Generaladvokaten har offentlig advart mot avtalen på vesentlige punkt av juridisk karakter. Andre tunge fagmiljøer har gjort det samme. Det er amerikansk lov som gjelder for alt amerikansk personell i og utenfor baseområdene også når de måtte begå kriminelle handlinger. Regjeringen har enten ikke maktet eller villet søke en endring i tekstene på disse punktene. Men norsk lov bør da gjelde i hele landet også på baser for allierte styrker.
- Finland og Sverige blir snart NATO medlemmer. Alle sier at dette vil føre til store endringer i alt som har med militær planlegging av forsvaret av Norden å gjøre. Danmark har en lignende bilateral avtale med USA til godkjenning som Norge. I denne situasjonen må det være fornuftig at Danmark og Norge utsetter behandlingen. De bør i stedet samrå seg med sine tre andre nordiske NATO allierte, Finland, Island og Sverige samt NATO og USA om hva slags basebehov som måtte foreligge etter denne store sikkerhetspolitiske endringen i Norden.
- Regjeringen har nylig satt ned en forsvarskommisjon som skal levere sin rapport om et år. I respekt for kommisjonens arbeid, bør Stortinget vedta å utsette behandlingen av baseavtalen.
- Innholdet i demokratiet i våre europeiske naboland og i USA har aldri vært mer forskjellig i min levetid enn det er nå. Sterke reaksjonære religiøse og nasjonalistiske krefter kan bringe det amerikanske samfunnet tilbake til mørketiden. Kvinners rett til å bestemme over egen kropp blir en kriminell handling. Det samme kan komme til å gjelde for mennesker med en annen seksuell legning. Hverdagsvolden som herjer i det amerikanske samfunnet, er fremmed i europeisk sammenheng. I et samfunn på 330 millioner mennesker, er det minst 400 millioner drapsvåpen i privat eie. Hittil i år har USA hatt 27 massedrap på amerikanske skoler. Ifølge New York Times er amerikanske barns risiko for å bli skutt på skolen større enn noen annen risiko de utsettes for i hverdagen, alle sykdommer inkludert.
Det er presidentvalg i USA om to og et halvt år. Det blåser kraftfulle nasjonalistiske og isolasjonistiske vinder i landet. Det er derfor godt mulig at Donald Trump eller en annen republikansk president som politisk er farligere enn Donald Trump, kan bli valgt. Denne presidenten kan komme til å trekke USA ut av NATO og overlate europeisk sikkerhet til Europa alene. Vil vi i en slik situasjon ha bilaterale amerikanske baser i Norge? Svaret må være nei.
- Ingen kjenner utfallet av Russlands brutale angrepskrig mot Ukraina, men en dag snart må det bli våpenhvile og en fredsavtale der Ukraina gjennom internasjonale garantier sikres varig fred som selvstendig land. En ny sikkerhetspolitisk situasjon kan da fremstå for hele Europa. Den endelige vurdering av nødvendigheten og hensiktsmessigheten av en norsk bilateral avtale med USA, kan da fortone seg helt annerledes enn i dag.
- Av alle disse grunner bør Stortinget avvise eller utsette beslutningen om avtalen med USA. Vedtar det avtalen nå, demonstrerer Stortingets flertall hvor dyp Norges underdanighet av USA er blitt.