Skal vi sette ‘vanlige folk først’ må vi snakke om realitetene som berører vanlige folk, først

Det hjelper lite å diskutere internasjonal politikk, krig og konflikt, hvis vi ikke også snakker om hvordan disse krisene påvirker oss direkte og hva vi har tenkt å gjøre.

Den pågående og høye inflasjonen i Norge og i Europa er et eksempel på en krise vi må snakke om. Pristingningen på mat, de ekstreme strømprisene og en generelt trangere økonomi i vente, er noe man må realitetsorientere befolkningen om nå. Den globale usikkerheten som råder på grunn av en geopolitisk verden som kontinuerlig endrer seg dramatisk – er en annen krise.

Inflasjon, Ukraina og renter
Uten at man har eksakte tall på hvordan økonomien vil se ut de neste årene, er det en sannhet at det kun blir større og dypere økonomiske og sosiale ulikheter i samfunnet. Og vi legger merke til usikkerheten selv om den ikke snakkes om nok. Slik en undersøkelse fra Finans Norge sier har norske husholdninger ‘lavere tro på egen økonomi fremover’. Dette kommer frem i hovedindikatoren i Forventningsbarometeret, som lages kvartalsvis av Finans Norge. Barometeret måler norske husholdningers forventninger til egen, og landets økonomi, og består av 5 indikatorer som slås sammen til 1 hovedindikator. Mens denne indikatoren lå på 1,8% i første kvartal i år, har den for andre kvartal falt til -15,8%. I følge Finans Norge har ikke norske husholdninger rapportert en lavere framtidstro på egen økonomi på 30 år.

Covid19, krigen – og en volatil geopolitisk samfunnsorden har gjort tilværelsen mer ustabil for oss alle. Et eksempel vil være at selv om krigen kanskje ikke berører oss direkte – eller fysisk i Norge i dag, tar det ikke lang tid før konsekvensene av den berører lommeboken vår.

 Derfor er det viktig at vi – og politikerne  våre – i større grad understreker hva vi har i vente nå; og hvordan spesielt økonomien vår vil endre seg etter sommeren.

Verdimessig for Arbeiderpartiet kan man si at noen av de viktigste prinsippene er at man som parti kontinuerlig jobber for et samfunn preget av en rettferdig og et balansert økonomi, som i sin tur gir et rettferdig og balansert samfunn. Videre, det å kunne opprettholde en sterk og offentlig velferdstat samt en blandingsøkonomi der det alltid er folkestyret som er hovedregulatoren – og ikke bare sterke markedskrefter, er helt essensielle verdier. Med andre ord – vi ønsker ikke å se større forskjeller på rike og fattige i Norge. Men med en nedgang i økonomien – blir dette gapet bare større.

Inflasjon, Ukraina og rente
Inflasjon defineres som vedvarende vekst i det generelle prisnivået på varer og tjenester. Enkelt sagt mister pengene våre en del av sin verdi og kjøpekraften vår reduseres når inflasjonstallet øker. I dag har Norges Bank et mål om å ha et inflasjonsnivå på 2%.  Fra april i fjor til april i år var inflasjonen på 5,4% – noe som er langt over målet til Norges Bank på 2%. Denne bratte inflasjonen skyldes flere ulike faktorer. Covid19 pandemien er en faktor – som gjorde produksjonene av varer og tjenester mer kronglete og gjennomføre, forsyningskanalene ble påvirket men også dyrere, samt også mye mer usikre. Da pandemien inntraff og disse faktorene merket seg, førte sentralbanken en ekspansiv pengepolitikk ved å senke renten. Lavere renter gjorde det så billigere å låne penger slik at forbruket og kjøpekraften i markedet økte, og selskaper kunne også investere mer. Dette førte til problemer i en kronglete etterspørselskjede som igjen var med på å drive prisene oppover. I tilegg har krigen i Ukraina ført til høyere energipriser, da flere land har stoppet kjøp av olje og gass fra Russland. På kort sikt ser det også ut til at både den kinesiske og den russiske økønomien vil løsrive seg fra den vestlige økonomien – på grunn av krigen, sanksjonene, og uforeneligheter politisk: Dette kan vi allerede se starten på i dag, både den kinesiske-YEN og russiske-rubelen  som stabilt men sakte øker i verdi.

Hvordan påvirkes vi så? Hva må gjøres?
Koronakrisen har hatt stor innvirkning på det norske arbeidsmarkedet. I følge SSB (tall fra april 2022) hadde 1/4 ikke økonomisk romslighet til å betale en uforutsett utgift på 18. 000 NOK allerede før covid19 pandemien fant sted. Denne andelen har naturligvis økt. Fattigdom blir kanskje et mer reelt problem i Norge enn på mange mange år. Det er en skummel fremtid som vi som jobber med politikk må snakke om. Vi må våge å realitetsorientere befolkningen og velgerne om en veldig nær fremtid. Hvis får bekymrer seg for fremtiden i dag, er det fordi vi er altfor få som snakker om den på en realistisk måte.

For nedgangen i vente er egentlig sann for hele vesten: NHO peker på at prisveksten i industrilandene er den høyeste på flere tiår og at veksten  i EU helhetllig er forventet å være lavere enn i fjor. Den reelle BNP-veksten i både Europa er nå ventet å være på 2,7 % i 2022 og 2,3 % i 2023, ned fra hele 4,0 % bare noen måneder siden.  Det kan betyr at land utenfor Europa – land vi i dag kanskje har lite diplomatiske forbindelser til, vil bli mer dominante enn på mange år. Selvsagt ønsker man ikke å glorifisere økonomien i andre land i forhold til vår egen – for det er viktig at man har tro på eget lands muligheter – men man må heller ikke skyve problemene vekk så man glemmer dem.

Politikken må speile de kommende problemene
Hvilken tidligere lærdom kan vi basere oss på når vi lager politikken fremover? Som befolkning er  ikke vant med slik økonomisk usikkerhet i Norge, siden andre verdenskrig. Vår generasjon er ikke vant til at fremtiden er så usikker. Derfor trenger vi en nytenkende og fleksibel politikk  – politikk som kan tilpasse seg like raskt som verdensordenen endrer seg. Politikk som kan tillate for flere bilaterale avtaler og tettere diplomatiske bånd til land vi ellers ikke har fokusert nok tid på. Tettere bånd til land som står midt i en global konflikt uten  å velge side. Land som kan være alfa omega når det komme til å redde vår egen økonomi.  Vi trenger politikk som er tilpasset før ulykken inntreffer. Politikk som gir oss rimelig med garantier før den usikre perioden. Politikk som garanterer at vi ikke blir så redde at vi må gå på kompromi med egne verdier når usikkerheten tar oss. Hverken som stat eller som individ. Vi trenger å tenke og agere med mot, og skape politikk som er robust, kreativ og annerledes. Slik som president Franklin Roosevelt sa:
‘Take a method and try it. If it fails, admit it frankly, and try another. But by all means, try something’

Marit Nybakk
Forrige artikkel

Seksuell vold som straff, makt og kontroll og virkemiddel i krig og konflikt.

Neste artikkel

Amerikanske baser i Norge?

Siste fra Europa

Gaza og Arbeiderpartiet

Av Kim Noguera Gabrielli, leder av Internajonalt Forum Siden terrorangrepet mot Israel 7. oktober er over 25.000 sivile