Krigen i Ukraina setter fart på det grønne skiftet

//

På fellesmøtet mellom Oslo Arbeiderpartis Forum for grønn vekst og Internasjonalt Forum 26. april pekte Klima og miljøminister Espen Barth Eide på at for å bli uavhengig av leveranser fra Russland vil Vest-Europa avkarbonisere hurtigere enn forutsatt inntil nå og sette opp tempoet i utviklingen av sirkulærøkonomi.

Et tragisk tilbakeslag

Han kommenterte innledningsvis den pågående krigen med å understreke at det er en ganske uvanlig form for krig siden partene er to stater. Krigene etter Den andre Verdenskrig har i hovedsak vært borgerkriger som noen ganger har spilt over til flere land. Nå  har vi en invasjonskrig som har gitt oss flere overraskelser. Først ved at den i det hele tatt brøt ut, og deretter at ukrainerne har gjort det så godt militært sett. Det er vanskelig å si hvor dette vil ende. Noen frykter at det vil ekspandere til en atomkrig – noe som er mer sannsynlig enn før, men som neppe vil skje.

Barth Eide skisserte deretter utviklingen mot krig gjennom å slå fast at opphavet ligger i årene etter slutten på den kalde krigen på 90-tallet. Vi opplevde at tidligere kommunistland søkte seg til NATO og EU. Vesten så med positive øyne på denne utviklingen, men Moskva opplevde det som skjedde annerledes. Dette ble for første gang uttrykkelig slått fast av Putin på sikkerhetskonferansen i München i 2007. I en mye omtalt tale beskyldte han Vesten for å ha brutt avtaler og flyttet grensene for sin innflytelsesfære stikk i strid med avgitte løfter. Men han minnet også om at Russland på ny var blitt et sterk makt i motsetning til situasjonen på 90-tallet.

Så fulgte krigen i Georgia i 2008 som bremset landets drift mot Vesten, okkupasjonen av Krim i 2014, opprøret på Maidanplassen i Kyiv som gikk Russland imot og krigshandlingene i Donbass som forhindret ukrainsk medlemskap i NATO. Putin anser Ukraina som en del av Russland fra gammelt av og fortsatt ikke et uavhengig land. Han er langt fra alene om dette synspunktet blant russerne. Så er det mange i Vesten som påpeker at det han egentlig mener, er at demokratiet har krøpet ubehagelig nær Kreml og at en vellykket utvikling i et Ukraina som er integrert i Vesten, vil være en trussel mot Putins regime.

Vi bør gå ut fra at hittil har han solid støtte for sitt syn på Vesten og Ukrainas posisjon på kommandohøydene i det russiske samfunnet. Barth Eide framhevet særlig den militære ledelsen og patriark Kirill i den ortodokse kirken som viktige støttespillere. 

Så har den russiske invasjonen også ført til negative resultater med Kremls øyne. Viktigst er det at Vesten har funnet sammen igjen. NATO opptrer nå som en langt mer sammensveiset og besluttsom organisasjon enn på mange år. Det rustes opp og Finland og Sverige vil sannsynligvis søke medlemskap om kort tid – noe som var utenkelig før invasjonen av Ukraina. Krigen har også følger for Norge. Økte forsvarsutgifter gjør vårt økonomiske handlingsrom mindre men eventuelt svensk og finsk NATO-medlemskap styrker norsk sikkerhet.

Når det gjelder den pågående krigen, kan ikke Norge tolerere russisk seier, men det standpunktet reiser spørsmålet om hvilken pris vi er villige til å betale. Vi må heller ikke stille oss slik at det utvikler seg til en ny verdenskrig. Vi vet altså ikke hvordan denne krigen vil ende, men må se i øynene at en mulighet er at det blir en lang, frosset konflikt etter at våpnene har stilnet.

Veien vekk fra fossil energi

Barth Eide gikk så over til å kommentere det grønne skiftet. Han gjentok at den langsiktige trenden i Vest-Europa er en hurtigere avkarbonisering enn vi hittil har sett selv om bruken av fossil energi på kort sikt øker. Når de store økonomiene i Europa vil gjøre seg uavhengig av russiske leveranser, forlenger det etterspørselen etter norsk olje og gass. Han advarte mot at dette blir en sovepute for omstilling av norsk næringsliv. Vi må ta posisjoner i de nye industriene enda fortere enn vi trodde. Etterspørselen vil uansett bli redusert, bare noen år lenger inn i framtiden enn vi hittil har sett for oss. Vi må balansere evnen til å møte økt etterspørsel etter norsk olje og gass med satsing på fornying av økonomien for å kunne møte et avkarbonisert Europa. Her nærmer vi oss spørsmål som inngår i mandatet for energikommisjonen som skal avgi innstilling før jul i år.

Han vedgikk at han stadig blir overrasket over tempoet og kraften bak omstillingen som følger av EUs grønne skifte. Det legger økt press på Norge til å følge opp. I dag er vi godt posisjonert til å innta en lederrolle for eksempel i havvind og gruvedrift etter sjeldne mineraler, men vi kan fort bli hengende etter dersom vi ikke utvikler fagkunnskapen. Norge har en spesiell utfordring på bakgrunn av at vi kan beholde folk i oljeindustrien langt inn i det grønne skiftet, men det kan komme til å bremse utviklingen av ekspertise i grønn industri. 

Et viktig tema er mulighetene som det grønne skiftet gir til distrikts-Norge. Særlig ble mulighetene for Nord-Norge understreket, hvor man har Europas billigste kraft og et næringsliv og kommuner med vilje til å satse på ammoniakk og batteriproduksjon. Berlevåg ble trukket fram som et godt eksempel.  Barth Eide påpekte betydningen av et næringsliv som kobler seg til det som vil komme og ikke henger seg fast i det som er på vei ut.

Når det gjelder usikkerheten om hvorvidt en konkret satsing vil lykkes eller ikke, uttrykte han tro på shipping og batteriproduksjon selv om Norge slett ikke er alene om å bygge slike fabrikker, og han pekte på at Norge er rikt på mineraler som bør gi muligheter for ny gruvedrift. Forøvrig ga han uttrykk for tro på at Staten sammen med næringslivet velger ut enkelte næringsområder og satser kraftig på dem. Forutsetningen for å lykkes er selvsagt at disse områdene blir lønnsomme på lang sikt, og slike valg vil alltid innebære en risiko for å feile. 

Med hensyn til oljeindustrien minte han om at den skattepakken som ble lagt fram i 2020 for å stimulere til økte investeringer, utløper til nyttår. Dette kan føre til et et voldsomt fall i sysselsettingen fordi arbeidsplassene i oljenæringen i første rekke er knyttet til utbyggingsfasen og ikke til driftsfasen av feltene. Det er vanskelig å svare konkret på hvor mange arbeidsplasser som blir borte og hvor raskt det vil skje fordi leting vil fortsatt pågå, men det er grunn til å tro at investeringene heretter primært vil gå til områder hvor produksjon kan knyttes sammen med allerede eksisterende felt. Denne usikkerheten understreker hvor mye det haster med å komme i gang med produksjon av vindmøller til havs som vil tilby nye arbeidsplasser i maritim industri. Barth Eide trakk dessuten fram at Regjeringen har innført krav om at nye utbyggingsplaner må legge fram et troverdig scenario som viser fortjeneste også i en verden som holder seg innenfor 1.5 graders målet. 

På spørsmål om det en desentralisert avgjørelsesprosess motvirker det grønne skiftet, svarte han at det ikke er noen motsetning mellom ansvarlig forvaltning og desentralisering så lenge man må operere innenfor de rammene som fastsettes i et naturbudsjett.

Til slutt minte han om at vi vil trenge mye mer kraft enn hva vi produserer i dag. Selv om vi satser på energisparing og gjenværende vannkraft, vil ikke det være nok. Derfor åpnes det nå for å gjenoppta utbygging av vindmøller under nye betingelser som bl.a. vil gi kommunene skatteinntekter.

——————————————————————————————————————-

Nyttige lenker:

Video fra møtet

Daglig oppdatering fra krigen i Ukraina

Forrige artikkel

Borgerkrigen i Etiopia reiser et viktig dilemma for Nobelkomiteen

Neste artikkel

Det nye Vestens verdier!

Siste fra Internasjonalt Forum

Det nye Vestens verdier!

Under denne overskriften holdt Kim Noguera Gabrielli – lederen i Internasjonalt Forum – appell ved Wergelandstatuen