Russlands angrepskrig mot Ukraina har dominert utenriksnyhetene den siste tiden. Det er det naturlige grunner til. Men som det så ofte heter i politikken: Vi må kunne ha to tanker i hodet samtidig (og helst enda litt flere). Borgerkrigen i Etiopia har forsvunnet fra dagsorden her hjemme, men den humanitære katastrofen som herjer i landet burde oppta oss – av minst tre grunner.
To av dem er selvskrevne. For det første er den 17 måneder gamle konflikten i ferd med å gro inn i hungersnød som følge av tørke på Afrikas horn og krigen i Europa. Tigrinernes situasjon har lenge vært kritisk, men volden rammer også sivile i Afar-, Amhara- og Oromia-regionene. FN og Amnesty har avdekket krigsforbrytelser begått av begge sider i konflikten.
For det andre har krigen nådd en ‘moden fase’ for fredsforhandlinger: Partene har bevist for hverandre at ingen er overlegen på slagmarken. For fire uker siden erklærte statsminister Abiy Ahmed en humanitær våpenhvile – et tegn, bank i bordet, på nettopp denne ‘modningen’. Abiy vant som kjent Nobels Fredspris i 2019 men har siden gått hardhendt til verks mot interne motstandere. I de kommende ukene blir det viktig at Norge og verdenssamfunnet gjør sitt beste for å heie fram forsoning.
Men det finnes en tredje grunn til at Tigray-konflikten bør saumfares her hjemme, og den er ikke like åpenbar. Jeg mener krigsutbruddet kan lære Den Norske Nobelkomité (og oss andre) en viktig lekse for fremtidige fredsprisutdelinger.
Ikke fordi komiteen burde ha forutsett katastrofen tilbake i 2019; et slikt krav ville vært urimelig. I stedet dreier det seg om en enkel tommelfingerregel – en jeg mener ofte viser seg presis, men sjelden blir lagt merke til i analysen av verdens gang.
Regelen går som følger: Statsledere velger iblant å slutte fred med andre statsledere for å knuse interne utfordrere.
Hvorfor er dette Nobelkomiteens lekse å lære? Jo, fordi det betyr at nettopp den typen internasjonale handlinger som komiteen er satt til å berømme – for eksempel grenseavtaler mellom rivaliserende naboland – kan ha en voldelig og dermed anti-fredelig nasjonal skyggeside.
Mye tyder på at Abiys pris har denne skyggesiden. I juni 2018 erklærte han plutselig at Etiopia aksepterte et gammelt løsningsforslag til den bitre grensetvisten med Eritrea. Allerede måneden etter møtte han Isaias Afwerki, Eritreas president, for å undertegne en «felles erklæring om fred og vennskap». Et drøyt år senere var nyheten om fredspris klar.
Mens prisen først og fremst dreide seg om fredsinitiativet med Eritrea, var det i 2019 velkjent at Abiys iver etter maktsentralisering rokket ved den omhyggelige etniske maktbalansen i føderasjonen. Spesielt én utfordring – den økende spenningen mellom regjeringen og Tigrayfolkets frigjøringsfront (TPLF) – var langt ifra noen detalj. Enkelte (som PRIO-direktør Henrik Urdal) advarte om at det kunne være for tidlig å belønne Abiys fredsgjerning.
Allerede året etter grodde floken inn i et levende mareritt for Etiopias sivilbefolkning, spesielt (men ikke utelukkende) i Tigray. Det viste seg raskt at Abiy kunne innkassere en enormt viktig strategisk gevinst fra fredsavtalen med Eritrea: Langs Tigrays nordlige grense ble TPLF angrepet av eritreiske styrker og dermed omringet.
Selv om det hersker uenighet om hvem som fortjener mest «skyld» i krigsutbruddet, enes ekspertene etter hvert om én ting: TPLF angrep først, men Abiy hadde lenge planlagt en storoffensiv mot TPLF (se f.eks. avsløringene i New York Times, 15.12.21). Videre har mange merket seg sammenfallet mellom fredsinitiativet med Eritrea og starten på denne storoffensiven. En siste, lukket forhandlingsrunde mellom de to statslederne fant sted bare uker før offensiven begynte.
Min vurdering er at konflikten i Tigray følger et mønster i internasjonal politikk der statsledere med et turbulent naboforhold begraver stridsøksen for å konsentrere seg om å knuse innenrikspolitiske trusler. Spesielt når en opprørsgruppe opererer i grenseområder, ser regjeringen seg tjent med å slutte fred med nabolandet før offensiven kan starte. Ellers frykter man at opprørerne vil utnytte grenseoverganger til å drive uhåndterlig geriljakrig.
Ta for eksempel Iran og Irak, et bittert naboskap som i 1975 fikk et plutselig oppsving. Iraks regjering erklærte, ikke ulikt Etiopia i 2018, at de godtok Irans krav i grensetvisten rundt elva Shatt al-Arab. I dag vet vi hvorfor: Irak planla en storoffensiv mot kurdiske separatister, og kun ved å vinne Irans gunst kunne regjeringen motvirke at kurdiske krigere fikk herje i ly av baser i nabolandet. Freden i Shatt al-Arab var dermed et forspill til en brutal offensiv i Kurdistan.
På samme måte tok Kina initiativ til en rekke grensetvist-avtaler med Kasakhstan og Kirgisistan på midten av 1990-tallet. Ifølge lekkede interndokumenter var årsaken at Beijing ønsket landenes hjelp med å omringe uighurske separatister i Xinjiang. Vi finner en lignende rytme i Angolas forsoning med DR Kongo og etterfølgende offensiv i Cabina-regionen tidlig på 2000-tallet.
Hvorvidt Abiys fredsinitiativ passer inn i dette bildet har vi foreløpig for lite informasjon til å si med sikkerhet. Men lignende eksempler går som en rød tråd gjennom historien. Plutselig mellomstatlig forsoning motiveres av – og muliggjør – hardhendte angrep på opprørere i egen bakgård.
Dette peker oss mot et dilemma. Alfred Nobels testamente krever at en fredsprisvinner har bidratt til enten «reduksjon av militærstyrker», «arrangering av fredskongresser», eller «nasjonens forbrødring». Men som konflikten i Etiopia kan vise seg å eksemplifisere, må fred på ett nivå veies opp mot vold på et annet. Dersom ‘mellomstatlig forbrødring’ er motivert av planer om å knuse intern motstand, vil ikke alltid ‘fredskongresser’ lede til ‘reduksjon av militærstyrker’, i hvert fall ikke i det store bildet. Siden 1990 har rundt ti ganger så mange soldater dødd i borgerkriger som i mellomstatlige kriger.
Neste gang to statsledere begraver stridsøksen bør derfor Nobelkomiteen se nøye etter tegn til interne spenninger før vinneren utpekes. Om det blåser opp til storm langs fredsbyggernes egne grenser, kan det være riktig å avvente. Ellers kan nedsiden av medaljen vise seg å svekke prisens egnethet også i fremtidige utdelinger.
