Av: Aslak Leesland
Macron ble gjenvalgt med et flertall på 5,5 millioner stemmer, et flertall som tilsvarer hele Norges befolkning. Men det er bred enighet blant internasjonale kommentatorer om at valget gjenspeiler et sterkt splittet Frankrike og at Macron oppfattes som representant for landets arrogante elite. Det er absolutt mulig at velgerne vil innskrenke hans politiske spillerom ved parlamentsvalget i juni hvor alle de 577 plassene står på valg. Både den populistiske og sterkt høyreorienterte Marine Le Pen og den venstreorienterte Jean-Luc Melenchon kan gjøre det så skarpt i det som populært blir kalt for «den tredje valgomgangen» at president Macron blir sittende igjen med et parlamentsflertall som er uenig i store deler av hans politiske dagsorden og som forholder seg som hund og katt i forhold til hverandre.
Millioner føler at de ikke blir tatt hensyn til
Macron selv traff nok stemningen godt da han under valgkampen i følge The Guardians engelske oversettelse kom i kontakt med «people who don’t feel they’re being taken into consideration, who feel resentment … who feel humiliated or looked down upon» og konkluderte: «We have to reconcile the working class with politicians».
Det store spørsmålet man bør stille i denne forbindelse: Har den elitære Macron forutsetningene for å bygge bro til hverdagen for folk flest i Frankrike?
Vil det franske valget bety noe som helst for EU?
Også New York Times påpeker populismen og gapet mellom vanlige folk og den politiske eliten som en viktig forklaringsfaktor bak valgresultatet hvor de tradisjonelle partiene ble nærmest utryddet til fordel for de to fløypartiene på hver sin politiske side av Macrons sentrum-høyre platform. Den amerikanske avisen vier imidlertid større plass til hva valgresultatet kan bety for europeisk politikk. Macron har som kjent markert seg med sterk støtte til et sterkere og mer uavhengig EU og er den europeiske statslederen med størst vilje til å forsøke å gå i dialog med Putin. Nå har imidlertid Macron allerede vært en sentral skikkelse i europeisk politikk i fem år, så noe nytt representerer ikke valgresultatet i denne sammenheng. Siden utenrikspolitikken er presidentens ansvar, vil han nok uansett utfallet av valget i juni kunne fortsette med sin retoriske linje, men et sterkt valgresultat for Le Pen og Melenchon i juni kan lede mot en mer negativ fransk røst innenfor EU-samarbeidet ved neste korsvei i den europeiske valgsyklusen.
Uansett – det er all mulig grunn til å holde et våkent øye på fransk politikk i tiden som kommer. Første milepæl er valget på ny nasjonalforsamling 12. og 19. juni.
Les Sigurd Falkenberg Mikkelsens kommentar til valget i nrk.no
Her er Dagsavisens kommentar
