Putins fascisme startet ikke med å okkupere Ukraina. Det mangler et oppgjør med ytre høyre. Siden Putins invasjonsstyrker rullet over Ukrainas grenser, har enkelte krefter på venstresiden fått velfortjent kritikk for sin unnfallenhet mot Putins Russland. Men også høyresiden bør ta et oppgjør med sine klakører.
«Now we’ve all Turned against strongman,» skriver den britiske spaltisten og forfatteren Nick Cohen. Han mener både ytre venstre og ytre høyre har sluppet billig unna for sin støtte til Putin. De har i stedet sendt Storbritannia ut av EU, hatt ledende posisjoner i det britiske Arbeiderpartiet, vunnet valg i USA og Tsjekkia, og tatt kontroll over mediene og rettssystemet i Ungarn. Han har et godt poeng.
Over hele den vestlige verden finner vi en gjennomgående mangel på kritisk forståelse av fascistiske tendenser før det er for sent. Det strekker seg fra direkte støtte til Putins prosjekt, via tilslutning rundt hans konfliktbeskrivelser, til pinlig beundring.
Tidligere SV-nestleder Snorre Valen har påpekt deler av venstresidens overdrevne forståelse for Putins såkalte sikkerhetsbehov, og evinnelige trang til å gi NATO skylden for russisk aggresjon. Det er en lite ærerik historie. Men Putins fanklubb på ytre høyre har muligens vært enda mer uttalte i sin beundring.
Fremskrittspartiets Christian Tybring Gjedde markerte seg for eksempel i 2014, da han kritiserte den utvetydige fordømmelsen av Russlands annektering av Krim-halvøya.
Tybring-Gjedde har heller ikke vært alene i Frp om sin vennlige tilnærming til Putins prosjekt. Partifelle Carl I. Hagen proklamerte at «Krim er russisk!» i 2018 og kalte den ulovlige annekteringen for en gjenerobring. Han har også klandret vesten for Putins aggresjon, og ville ha folkeavstemning for å avgjøre om regionene Donetsk og Luhansk burde tilhøre Russland.
Det er fristende å fremstille Gjedde og Hagen som enkeltstående representanter for ytre høyre i denne saken. Men i virkeligheten går de inn i et tydelig mønster for vestlige høyrepopulister.
I Frankrike forsøker Marie Le Pen angivelig å fjerne valgsedler med Putin på, mens den enda mer ytterliggående Éric Zemmour holder sin støtte aktivt ved like. For eksempel har han advarte mot å behandle ukrainere som flyktninger, fordi de kan «drukne» franskmenn i en innvandringsbølge.
Donald Trump forsvarer seg etter å ha kalt Putins invasjon for smart. Han jobber hardt for ikke å bli husket for å støtte invasjonen, men vil nok slite med å korrigere denne fortellingen. Etter annekteringen av Krim i 2014, møtte han den russiske autokraten i forbindelse med Miss Universe. Trump sa Putin ikke kunne vært hyggeligere. Måneder senere skyldte han på Obamas sanksjoner for russerens fremferd.
Nigel Farage fra det ytterliggående UKIP-partiet, innrømmer nå at han tok feil av Putin. Bakgrunnen er at også han, kort tid før invasjonen, klandret NATO for Putins aggresjon.
Alle disse uttalelsene vil stå seg dårlig i historiebøkene fordi de har vært viktige deler i fortellingene som har gjort invasjonen av Ukraina mulig. Putin bruker store ressurser på propaganda, fordi han er helt avhengig av støtte i eget folk, men også fordi han tjener på at vesten er splittet.
Det er kanskje ikke så rart ytre høyre har falt for propagandaen fra øst. Putins kompromissløse nasjonalisme, knallharde motstand mot innvandring, foraktfulle syn på homofile og transpersoner og den systematiske mistilliten til vestlige medier, sammenfaller godt med kjernen i det høyrepopulistiske prosjektet.
Villigheten til å snakke Putin og Kreml etter munnen vært farlig fordi det har truet stabiliteten i vestlige demokratier, og gjort utsatte minoriteter mer sårbare. Men høyrepopulistenes fortellinger har også gitt gjenklang til Putins krigstrommer.
Det hjelper Ukraina lite at enkelte forsøker å rygge tilbake fra gamle standpunkter og uttalelser nå. Det får høyrepopulister som italienske Matteo Salvini merke. Da han holdt en tale i den østpolske grensebyen Przemys, konfronterte ordføreren han med den en ny versjon av Putin-T-skjorten han har posert med i sosiale medier.
Mange ser ut til å ha blitt overrasket da Putins stridsvogner rullet over grensen til Ukraina. Men det holder ikke å bli kritisk til Putin i det han invaderer nabolandet. Kreftene som har støttet fortellingene om nazistisk infiltrasjon av Ukraina, ideen om Russlands behov for såkalte sikkerhetssoner i frie, demokratiske naboland eller at Ukraina egentlig er en del av Russland, har i realiteten bidratt til å gjøre invasjonen mulig. Og tegnene har vært der for alle som har villet se.
Populistene på ytre høyre merker nå et markant stemningsskifte, og vil helt sikker forsøke å tilpasse seg deretter. De fleste vil nok også forlate Putins prosjekt nå som det er tydelig hvilken vei vinden blåser.
Men vi bør ikke glemme deres sanne ansikt. For kanskje ligger forståelsen for diktatorens virkemidler i dvale etter Ukraina. Men den bør tas et oppgjør med før neste gang fascismen banker på døren. Da kan det være for sent.
