Kjære medlemmer i Internasjonalt Forum

Tekst: Jonas Gahrs Støre
Statsminister og medlem i Internasjonalt Forum
Foto: NTB Kommunikasjon/Statsministerens kontor

Situasjonen vi står i i Verden og Europa er svært alvorlig og den berører Norge på mange vis. Denne uken har jeg redegjort i Stortinget om hva Regjeringen nå gjør for å styrke vår beredskap, og for å møte flyktningkrisen vi står oppe i. Det siste vil være mitt fokus i dette medlemsbrevet.

Det er nå tre lange uker siden Russland invaderte Ukraina. Daglig ser vi sannheten i Nordahl Griegs ord: «Krig er forakt for liv». Mange er drept og såret. Sykehus, skoler og boligblokker er bombet til ruiner. Mer enn tre millioner ukrainere er drevet på flukt i den største flyktningkrisen i Europa siden andre verdenskrig og Regjeringen har nå fullt fokus på hvordan vi kan bidra i denne situasjonen.

De fleste ukrainere på flukt har tatt seg over til Polen, men nabolandene Ungarn, Slovakia, Romania og Moldova har også tatt imot mange flyktninger. Gjennom denne krisen har jeg hatt nær kontakt med Ukrainas naboland og andre av våre europeiske partnere. Den polske statsministeren har besøkt meg i Norge og jeg takket ham varmt for måten Polen – og de andre nabolandene – har tatt imot flyktningene på. Regjeringen har fra krigens begynnelse gjort det klart at Norge skal ta ansvar og stille opp. To milliarder kroner til humanitær hjelp er et betydelig bidrag.

Vi vil ta vår del av ansvaret sammen med andre land og hjelpe Ukrainas naboland når de ber om det. Derfor har regjeringen etter anmodning om bistand fra Moldova besluttet å hente 2 500 flyktninger fra Moldova. Situasjonen i landet er prekær, og Moldova er på bristepunktet for hva de klarer å håndtere av flyktninger.

Regjeringen har også meldt inn at vi kan evakuere inntil 550 ukrainere med behov for sykehusbehandling og deres pårørende. Dette er et felleseuropeisk initiativ for å avlaste helsesystemene i Ukraina og nabolandene. Gjennom vårt bidrag viderefører vi en lang norsk – og europeisk – tradisjon om å hjelpe de mest sårbare.

Jeg vil berømme de som jobber i helsetjenesten som etter tøffe tak under pandemien, nok en gang melder seg til tjeneste for å hjelpe. Det er solidaritet i praksis med de som trenger det aller mest.

Vi vet ikke hvor lenge krigen i Ukraina vil vare eller hvor mange flyktninger som vil komme til Norge.

Jeg tror alle vet at nordmenn, norske lokalsamfunn, norske nabolag og idrettslag, vil stille opp for ukrainerne. Men vi må også være ærlige: så mange flyktninger på så kort tid, vil utfordre oss. Å registrere så mange, bosette så mange, integrere så mange, få så mange barn inn i skolen, så mange voksne inn i arbeidslivet – det vil bli svært krevende.

Flyktningene trenger bolig. Skal i jobb. Begynne i barnehage, gå på skole, spille fotball. Ukrainere blir arbeidskollegaene våre, naboene våre, nye klassekamerater for barna våre. Som trenger nye venner. Som har flyktet fra hjemmene sine – kanskje uten pappa som ble igjen. Det vil bli krevende å skaffe nok barnehageplasser og skoleplasser. Kommunene vil ikke ha nok tolker og språklærere. Helsevesenet vil belastes.

Regjeringen er i full gang med å utarbeide planer for hva som kan komme.

Vi jobber med tiltak og tilpasninger for å håndtere de utfordringene vi allerede nå ser komme med anslaget på 35 000. Og vi jobber også med beredskapstiltak for å kunne håndtere en ekstraordinær situasjon med opp mot 100 000 flyktninger. Det er ikke sannsynlig at det kommer så mange, men vi må ha planer og beredskap fordi det kan skje.

Vi skal gjøre alt vi kan, som samfunn og som enkeltmennesker, for å stille opp for de som kommer. Mange i Norge har begynt allerede. Lærere bruker klassens time til å snakke om Ukraina og hjemlandet til de som har flyktet.

Universiteter og høyskoler, som Oslo MET, har snudd seg rundt og er i gang med ukrainsk språkopplæring. Barn selger lodd til inntekt for Ukraina, det er innsamlingsaksjoner og støttekonserter. Og idrett og lek er et universelt språk og en fantastisk integreringsarena. Forrige uke inviterte Vålerenga fotball ukrainske flyktninger til trening, og ønsket dem velkommen inn i sin fotballfamilie.

I min redegjørelse til Stortinget fredag sa jeg at dette skal vi klare – for vi er et lite land, med et stort hjerte. Det skal vi vise nå.