Internasjonalt Forum gjennomførte et medlemsmøte på Chateu Neuf under ovenstående overskrift 21. mars. Innledere var forskerne Karen-Anna Eggen og Magnus Håkenstad ved institutt for Forsvarsstudier. Her følger en oppsumering.
Tekst: Referent: Aslak Leesland
E-post: aslak_l@yahoo.no
Putin og Norges nærområder
Eggens innledning kretset rundt to hovedproblemstillinger:
1. Hva slags aktør er Putin?
Vi har registrert at Russland tydelig har gått i autoritær retning i de senere år. Landet har blitt skumlere.
Det hersker stor usikkerhet rundt spørsmålet om hva slags Russland vi vil står overfor etter at den nåværende krigen tar slutt. Det enkleste er nok å ta utgangspunkt i at Putin blir sittende. Han har bygd opp et system for nedstengning av offentlig politisk debatt. Grunnloven er endret i hans favør og ytringsfriheten er sterkt begrenset. Etter at krigen brøt ut har han kastet ut de siste kritiske stemmene, slik at den minste opposisjonelle ytring nå blir rammet av harde fengselsstraffer. Dette har blant annet ført til at et betydelig antall ressurssterke russere har forlatt landet. Det gjengis tall på 200 000.
Det betyr ikke at han står i fare for å miste makten med mindre krigen i Ukraina utvikler seg i helt gal retning fra et russisk ståsted. Han har et godt omdømme i brede grupper av befolkningen som mannen som har gjenreist Russland som en betydelig makt og dessuten får han hovedæren for den forbedring av levestandard som har skjedd under hans styre. Han er også dyktig til å kontrollere de fraksjonene som eksisterer i det politiske liv og som potensielt kunne true hans posisjon.
Utenrikspolitisk er det bare Vesten som med tyngde har forent seg mot ham og utgjør en reell trussel. Sentrale aktører som India, Kina, Brasil og mer eller mindre hele det afrikanske kontinent forholder seg nøytrale til krigen. Russisk diplomati påvirker aktivt denne ikke-vestlige delen av verden og tilsynelatende med betydelig hell.
2. Norge og nærområdene
Krigen i Ukraina tvinger oss til å tenke nytt. Vi må revurdere Russland. Vi kan ikke komme bort fra vår geografiske nærhet til basene for den russiske Nordflåten og siloene for atomraketter. Kolabasene opprettholder Russland som atommakt og sikrer landets evne til gjengjeldelsesangrep. Derfor har området nær vår grense stor strategisk betydning
Vi må gå ut fra at vi i økende grad blir avhengige av NATOs tilstedeværelse. Det gir oss på den ene siden større trygghet, på den andre siden blir det vanskeligere å overbevise russerne om at de ikke har noe å frykte fra norsk side. Vi må huske at i russisk sammenheng betyr lavspenning at ingen kan true Russland. Norges utfordring er fortsatt å finne balansen mellom avskrekking og beroligelse.
Vi må gå ut fra at vi vil oppleve økt spenning også i Arktis. Nøkkelen til en vellykket sikkerhetspolitikk i dette området fra vår side er nasjonal kontroll over den norske delen av området. Etter som området blir mer og mer tilgjengelig, åpner det seg en ny utfordring for sikkerhetspolitikken.
Rust opp nå!
Håkenstad delte sin innledning i tre hovedpunkter:
1. Behovet
Det er ingen grunn til å tro at det er noen akutt fare for Norge, men ingen vet noe om framtiden. Håkenstad gjentok flere ganger at det er grunn til å ruste opp hurtig fordi forsvaret ikke er på høyde med behovet selv om budsjettet nå blir styrket med tre milliarder i inneværende år.
2. Muligheter
Vi kan få til mange forbedringer selv på kort sikt, men selvsagt vil andre ting som tunge våpenanskaffelser ta tid. Håkenstad advarte mot at politikerne skal skrive lange ønskelister over hva pengene skal gå til. Han anbefalte å overlate detaljdisponeringen til de fagmilitære, og la politikerne holde seg å gi forsvaret høyere prioritet i de kommende statsbudsjettene. I den sammenheng minte han om at vi i dag bruker ca fire prosent av statsbudsjettet på forsvar. Under den kalde krigen var andelen til tider helt oppe i 12 prosent.
3. Arbeiderpartiet og forsvarspolitikken
Til slutt minte Håkenstad om at Arbeiderpartiet historisk sett har vært en betydelig støtte for forsvaret. Riktignok ble partiet sett på med stor skepsis blant de yrkesmilitære i store deler av mellomkrigstiden, men mye av denne skepsisen hadde lagt seg allerede i 1940. Bevilgningene ble nemlig økt mot slutten av 30-tallet i en slik grad at forsvaret hadde ikke ubetydelige ubrukte midler på konto da landet ble angrepet av tyskerne. Han minte også om at regjeringen Nygaardsvold valgte å ta kampen opp i 1940, en beslutning som anviste retningen i forsvarspolitikken etter 1945. Dette ble bekreftet av forsvarskommisjonen av 1946 under Trygve Brattelis ledelse og ledet til innmeldelsen i NATO i 1949 under Gerhardsen. Senere var det under Johan Jørgen Holsts ledelse at man definerte forsvarspolitikkens oppgave som en balansegang mellom beroligelse og avskrekking. Det er de to styringspartiene Høyre og Arbeiderpartiet som gjennom generasjoner har vært de to politiske støttepillarene for forsvaret.
___
Det nye styret ønsker å være en tydelig stemme og bidragsyter innen utenriks-, forsvar og sikkerhetspolitikk i Arbeiderpartiet. Under medlemsmøtet vårt om sikkerhetspolitikk delte vi etter innledingene publikum opp i arbeidsgrupper som gav innspill på hva som bør være Aps forsvars- og sikkerhetspolitikk fremover i lys av krigen i Ukraina. Basert på innspillene har styret i Internasjonalt forum laget en uttalelse (link). Uttalelsen er laget med utgangspunkt i Oslo Aps representantskapsmøte, Oslo Aps øverste organ, der de fremste tillitsvalgte fra lokallagene skal møtes 26.mars og behandle ulike saker. På møtet 26.mars er sikkerhetspolitikk et av temaene, og INFO vil arbeide for å få godkjent våre forslag og vår uttalelse i denne sammenheng.
Last ned dokumentet her:
