Av: Halle Jørn Hanssen
Morgenbladets første utgave i 2022 hadde som dominerende førsteside oppslag kåring en av årets versting i 2021. Avisen hadde nominert 12 kandidater, blant dem, Indias statsminister Narendra Modi, Nord-Koreas diktator Kim Jong-un, Saudi Arabias kong Salaminbin Abdulaziz, Russlands president Vladimir Putin, Hvite-Russlands president og diktator Alekjsander Lukashenko, Libanons president Michel Aoun, Brasils høyre ekstreme president Jair Bolsanaro, Etiopias statsminister Abiy Ahmed, Storbritannias statsminister Boris Johnson og et par til.
Dommerkollegiet besto av fire akademiske tungvektere. Professor i statsvitenskap ved Universitet i Oslo Karl Henrik Knutsen, professor Lise Rakner ved Universitet i Bergen, Helle Malmvig, seniorsenior forsker ved Dansk Institutt for internasjonale studier og Dan Smith, direktør for Stockholms internasjonale fredsforskningsinstitutt.
Morgenbladet hadde satt opp følgende kriterier:
- Har statslederen bidratt til økonomisk nedgang i eget land? Stort fall i BNP kan føre til økonomisk ulikhet, skape utrygghet og ta livet av innbyggere.
- Har lederen startet eller støttet en borgerkrig som ødelegger folks hjem, skaper utrygghet og tar livet av innbyggerne?
- Undertrykker lederen politiske og sivile rettigheter noe som ofte innebærer forfølgelse og brudd på menneskerettigheter?
- Hvor mye og hvor fort har de aktuelle statslederne klart å bryte ned landets demokrati siden de satte seg i sjefsstolen?
- Har lederen håndtert pandemien dårlig og satt folks liv i fare?
Avisen har en gjennomgang av hva dommerne svarte. For Karl Henrik Knutsen var det viktigste kriteriet undertrykkelsen av politiske og sivile rettigheter. Ellers han hadde de fleste mannlige diktatorene som Nord-Koreas diktator Kim Jong-un som opplagte kandidater samt Brasils Jair Bolsanaro og Etiopias Abiy Ahmed. Knutsen mente Abiy var den som hadde skuffet mest fordi han ikke har gjort noe for å dempe krigshandlingene i landet. Deretter ble Knutsen på dette: «Med Nobelprisen i baklommen og anerkjennelsen den brakte med seg fra internasjonale allianser, lå mye til rette for at Abiy kunne utvikle landet i en positiv retning. Han kastet bort muligheten og ser ut til å ha satt egne hensyn foran innbyggernes». Ellers nevner professoren Vladimir Putin og Xi Jinping som mulige topp kandidater, og han føyde til Aleksandr Lukasjenko på grunn av hans elendige håndtering av pandemien.
Lise Rakner hadde tre andre kandidater, Indias statsminister Modi, Brasils president Bolsanaro og Tyrkias Erdogan, og hun hadde også Abiy på sin liste fordi han ga håp og sviktet totalt.
Helle Malmvig satte uten nøling Syrias president og diktator Bashar al-Assad på topp og nevnte deretter Hvite-Russlands Lukasjenko som mulig kandidat. Dan Smith hadde to kandidater på topp, Brasils Bolsanaro og Etiopias Abiy.
Dommerkollegiet var med andre ord ikke samstemte. De hadde til dels ulike kandidater, men i Morgenbladets presentasjonsartikkel skrevet av Pål Velo og Thea Storøy Elnan, var det Etiopias statsminister Abiy Ahmed som ble verstingen. Professor Ketil Tronvoll siteres flere steder i artikkelen som en fagperson på Etiopia som gir sin fulle støtte til nomineringen.
En kåring full av svakheter og feil
Med bakgrunn fra mange år som journalist og bistandsarbeider med Afrika som arbeidsfelt og siden 1974 med langvarig opphold i Afrika og mange oppdrag i Etiopia og andre afrikanske land, reagerte jeg negativt på denne kåringen. Den var etter min mening ensidig og lettvint i sin omtale av enkelte kandidater. Det gjaldt særlig for Etiopia og statsminister Abiy Ahmed. Dommergruppa og redaksjonen i Morgenbladet med særlig støtte fra professor Ketil Tronvoll nominerte Abiy Ahmed til årets versting uten noen referanse til landets lange og konfliktfylte historie, og hvordan utviklingen av landets politiske kultur har vært gjennom århundrene. Etiopia har en tre tusen år lang historie. Men demokratiet som styreform har aldri vært prøvd. Landet har gjennom historien hatt et konfliktfylt forhold til sine nabostater. I dag gjelder det i særlig grad Egypt som siden 1960-tallet har fisket i opprørt vann for å skape konflikter på Afrikas Horn. I dag ser Egypt på Etiopia med fiendens øyne på grunn av Etiopias bygging av den store renessansedammen på Den blå Nilen. Det er i dette historiske og politiske handlingsrommet Etiopias statsminister kan operere. Jeg har derfor i det følgende som er min kritikk av kåringen, behov for å trekke noen grove historiske linjer.
Litt fra Etiopias historie
Etioperne er stolte av sin lange historie med kristendommen som dominerende religion. Etiopia er en av verdens eldste statsdannelser. Innenfor landets grenser i dag befinner det seg om lag 80 etniske grupper og et minst like stort antall talespråk. Det største etniske gruppene er Oromo og Amhara. Tigray er en av landets minste regioner med et folketall som utgjør om lag 6 prosent av folketallet i Etiopia som er på nærmere 120 millioner.
Landets historie er lang og fylt av myter og fortellinger om legender som jeg må la ligge her. Men da jeg besøkte Iran for noen år tilbake og var i ruinbyen Persepolis, hovedstaden i det gamle perserriket, var guiden nøye med å peke ut på en av de store søylene med bilder av gjester fra andre land som besøkte keiseren: «Her ser dere bildet hogget i steinen av delegasjonen fra datidens Etiopia». Det var en delegasjon på reise i Perserriket for om lag 2600 år siden. Etiopia i datiden og i de mange hundre årene seinere hadde diplomatisk representasjon i Persia, Jerusalem og andre riker rundt Middelhavet.
Som det eneste land i det svarte Afrika har Etiopia to svært gamle skriftspråk, Amhara og Tigrinya. Landet har også sitt eget alfabet Geez. De eldste skriftlige dokumentene kan dateres tilbake til det 13. århundrede. Amhara ble oversatt til Latin i det 17. århundrede. I nyere tid har også flere andre etniske talespråk fått sitt skriftspråk. Det kulturelle mangfoldet er stort og gir seg uttrykk i fortellerkunst, billedkunst og musikk. Etiopia har i sin lange historie hatt kristendommen som dominerende religion.
Landets historie er fylt av konflikter. Gjennom århundrene har det i perioder vært de sentrifugale kreftene som har vært sterkest og noen ganger revet statsdannelsen i stykker mens det for mesteparten av den lange historien har vært de sentraliserende kreftene som har dominert. Statsformen har gjennom århundrene vært føydal. Det vil si at den politiske, økonomiske og militære makten har vært samlet enten hos eneherskeren eller noen få fyrstefamilier. Kriger er en del av landets historie. De har vært utallige og ofte svært blodige. Holdningen hos krigsherrene har vært å knuse fienden. Ordet kompromiss finnes hverken i Amhara eller Tigrinya. Våpenhvile og fredsforhandlinger er lite omtalt i historien. Ledetråden var tann for tann og øye for øye. Vinneren tok alt.
To reform-keisere
Den etiopiske keiserrekken går et par tusen år tilbake i historien. Jeg nevner de to siste. Menelik II ble keiser i 1889. Få år etter invaderte italienske styrker landet. Det avgjørende slaget sto ved byen Adua i Tigray provinsen der keiseren ledet kampen mot de italienske styrkene og seiret. Menelik samlet i årene som fulgte føydale fyrstedømmer under sin krone og ga Etiopia de grensene landet har i dag. Han grunnla hovedstaden Addis Abeba og var en stor reformator som både satte i gang viktige infrastruktur prosjekter og et bedre utdanningstilbud. Da Menelik døde i 1913 utløste det maktkamp om tronen som endte med at hans datter Zawditu og ektefellen fikk tonen. Ektefellen lot seg krone til keiser i 1930 og tok navnet Haile Selassie. Han fortsatte forgjengeren Meneliks moderniseringspolitikk. I 1936 angrep Italia på nytt og okkuperte landet. Keiseren måtte søke eksil i London, men ved hjelp av britiske styrker ble de italienske okkupasjonsstyrkene kastet ut av landet i 1941. Etiopia er det eneste landet på det afrikanske kontinentet som ikke har vært utsatt for en lang kolonisering, og det er etiopiere flest meget stolt av.
Keiser Haile Selassie. 1974. Revolusjon og diktatur.
På 1960 tallet gikk en frigjøringsbølge over Afrika. Afrikanske ledere mobiliserte folket til kamp mot kolonimaktene, og de fleste koloniene fikk uavhengighet i løpet av ti-året. Ideene fra frigjøringskampen smittet over til uavhengige, men føydalstyrte Etiopia, og det var studentene som sto i spissen for demonstrasjonene. Kritikken mot keiserstyret ble i 1972 forsterket av en tørke- og hungersperiode som varte til 1974. Vinteren 1974 var jeg i Etiopia på reportasjetur for NRK og opplevde både hungersnøden som rammet mange millioner av mennesker og revolusjonens første dramatiske måneder. Det var i Etiopia at jeg for første gang så mennesker dø av sult foran øynene mine.
Sommeren 1974 sluttet yngre militære ledere seg til studentdemonstrasjonene, og 12. september ble Haile Selassie avsatt. En militær koordineringskomite kalt Dergen overtok, og der sto oberst Mengistu fram som leder. Han sikret seg raskt eneveldig makt og ble diktator. Regimet søkte allianse med Sovjet Unionen og fikk politisk, økonomisk og militære støtte derfra samtidig som de innførte hva de kalte en etiopisk form for sosialisme. Regimet førte en meget undertrykkende politikk og tillot ingen politisk opposisjon. Folk som ble sett på som opposisjonelle, ble forfulgt fengslet og torturert. Man regner med at regimet tok livet av om lag 500 000 mennesker. Nye og ødeleggende tørke- og hungerskatastrofer rammet landet. Regimets svar på dette var store tvangsforeflytninger av hundretusener av mennesker om gangen fra en landsdel til en annen, noe som bare gjorde katastrofene enda mer ødeleggende.
Diktaturregimet møtte motstand fra alle hold. Eritreas frigjøringskamp fortsatte. I Tigray ble TPLF, Folkets frigjøringsfront dannet. I Sørøst gikk diktatoren Siad Barre i Somalia til krig mot Etiopia, men tapte etter store kamper i Ogaden ørkenen.
Da Sovjet Unionen falt sammen rundt 1990, ble støtten til Dergen borte. Maktgruppen rundt Mengistu gikk i oppløsning innenfra. En allianse av Frigjøringsfronten i Tigray og Eritrea og andre etnisk baserte motstandsgrupper marsjerte sommeren 1991 inn i Addis Abeba uten at et skudd ble avfyrt og tok makten.
1991 – 2018. Ny revolusjonsperiode med stor økonomisk vekst og utvikling, men også brutal undertrykkelse
Statsminister Meles Zenawi var en sterk leder som forandret Etiopia. Lederen for TPLF, Folkets frigjøringsfront i Tigray, var Meles Zenawi. Han var en meget begavet gutt som ble sendt på skole i Addis Abeba. Der avla han eksamener med slik fart at han fikk hoppe over skoleår og begynte 18 år gammel sine medisinske studier ved universitetet i Addis Abeba. Han sto tidlig fram som leder av student demonstrasjonene i 1974 og dro året etter hjem til Tigray og ble leder av Frigjøringsfronten. Det ideologiske grunnlaget for frigjøringskampen var en form for marxisme-leninisme. Meles ledet kampen med stor dyktighet, og 15 år etter opprøret mot Dergen i Tigray, ledet han maktovertakelsen i Addis Abeba. Alliansen av frigjøringsgruppene dannet EPRDF, Det etiopiske folks revolusjonære demokratiske front med Meles Zenawi som leder. I 1991 ble han Etiopias president, og han beholdt denne posisjonen til 1995. Da ble han statsminister, en stilling han hadde til han døde av kreft i 2012.
Ideologisk var EPRDF et slags marxistisk eliteparti. Det ble i praksis ett-parti styre. I 1995 vedtok en grunnlovgivende forsamling en ny grunnlov. Den gjorde Etiopia til en føderasjon med stor makt delegert til regioner der en etnisk gruppe utgjorde et klart flertall. Denne ordningen ble kalt «En nasjon av nasjonaliteter».
Regimet hadde stikk i strid med teksten i den nye grunnloven liten respekt for de politiske menneskerettighetene og undertrykte hardhendt all politisk opposisjon. Det ble holdt flere valg i perioden mellom 1991 og 2018, men ingen av dem var frie. Ved valget i 2010 fikk EPRDF og allierte grupper 534 av 547 medlemmer i Folkerepresentantenes hus. Ved valget i 2015 fikk EPRDF samtlige plasser.
Når det gjaldt sosial og økonomisk utvikling, var regimet pragmatisk i sin holdning. De så til Kina, Vietnam, Sør-Korea og Singapore for å finne ideer og inspirasjon, og det lyktes i sin politikk.
Etiopia er et ressursrikt land. Det er i deler av landet gode forhold for landbruk, og det er betydelige fiskeforekomster i elver og vann. Det har mineralressurser som har vært lite utnyttet, men som da ble det. Etiopia har med sin topografi særlige gode muligheter for å produsere elektrisitet med vannkraft, og det gjør de nå. Når den store renessansedammen på Den blå Nilen settes i full produksjon i år, vil den produsere over 5000 MWT i året som er mer enn det største norske kraftverket Tonstad i Agder.
Ifølge Verdensbanken (sist oppdatert i oktober 2021) har Etiopia siden midten på 1990-tallet hatt en av de høyeste økonomiske vekstratene i verden med en gjennomsnittlig vekst på om lag 10 prosent i året. Landets nasjonalprodukt er i løpet av denne perioden omtrent tre doblet. Veksten har etter 2015 falt noe og ligger i dag på 6 til 7 prosent.
Det er foretatt store infrastruktur investeringer når det gjelder veier, jernbane, kraftproduksjon og landbruk, og det samme har skjedd innenfor utdanning og helse.
Selv om den den økonomiske veksten har vært stor, er fattigdommen særlig på landsbygda fortsatt landets største utfordring. Men det har i løpet av de siste 15- 20 år blitt mindre fattigdom, og Verdensbanken rapporterer at når det gjelder alle dem som lever under fattigdomsgrensen, så sank den fra 30 prosent i 2011 til 24 prosent i 2016.
2018. Nytt maktskifte, Abiy Ahmed blir partileder
Da Meles Zenawi døde i 2012, overtok Hailemariam Desalegn som kom fra en liten etnisk gruppe i sør, som statsminister. Han var regjeringssjef fram til februar 2018 da han uventet gikk av. Det måtte raskest mulig holdes partilandsmøte i EPRDF.
På denne tiden hadde det i hele landet utenfor Tigray bygget seg opp en sterk politisk uvilje og opposisjon mot den hardhendte politiske undertrykkelsen til EPRDF regimet og ledelsen der. Regjeringen hadde i Meles sin tid for en stor del satt inn folk fra Tigray i alle de viktigste maktposisjonene i politikken, de væpnede styrker, overvåkningen og etterretningen.
Under forberedelsene til partikongressen i EPRDF våren 2018, ble det dannet en hemmelig gruppe av folk fra Amhara og Oromo folket som var i opposisjon til lederne fra Tigray, og de valgte Abiy Ahmed som sin kandidat. Da kongressen skulle velge, fikk Abiy Ahmed som da var 42 år gammel, i første votering over 100 stemmer og dermed et klart flertall. Kandidaten fra Tigray fikk mellom 50 og 60 stemmer. Lederne fra Tigray var i sjokk over resultatet, men det var ingen vei utenom. De måtte godta Abiy Ahmed som ny partileder og statsminister.
Abiy Ahmed som statsminister, noen få hovedpunkter
Abiy hadde en visjon om et samfunn i et forsonet mangfold med respekt for etnisk, religiøst og kulturelt mangfold. Han satte straks etter valget i gang et omfattende politisk frigjøringsarbeid. Mange tusen politiske fanger fikk sin frihet. Det ble for første gang i landets historie innført ytringsfrihet.
Etiopia fikk for første gang en kvinnelig president. Da Abiy dannet sin regjering overrasket han ved å utnevne like mange kvinner og menn til statsråder. Det ble kvinnelige statsråder for forsvar, overvåkning, etterretning og fredsministeriet. De gamle lederne med lojalitet til det gamle EPRDF som satt i sivile og militære stillinger med mye makt og som ofte kom fra Tigray, ble fjernet, og en ny generasjon ledere ble satt inn.
I utenrikspolitikken valgte han som sin første gjerning å dra til Eritrea for å løse den langvarige konflikten mellom de to landene og legge grunnlaget for et nytt fredelig samarbeid.
I 2019 fikk han for dette Nobels fredspris.
Den nye regjeringen la i likhet med forgjengeren vekt på de miljømessige utfordringene i landet. I 2019 ble det derfor satt en stor rekord med planting av om lag 350 millioner nye trær.
Abiy gjorde det tidlig klart at han var motstander av et kjernepunkt i grunnloven fra 1994 med en føderal statsdannelse med mye makt til de etniske baserte regionene. Han vil svekke makten til regionene og ha en sterkere sentralmakt. Regjeringspartiet EPRDF som hadde vært dominert av ledere fra Tigray, ble oppløst, og Abiy dannet i 2019 et nytt parti kalt Velstandspartiet (The Prosperity Party). Abiy bebudet også omfattende reformer av sikkerhetssektoren og de militære styrker. Han ville blant annet ha avviklet de regionale milits-styrkene som var opprettet av den forrige regjeringen, og som var blitt svært upopulære blant vanlige folk.
Den nye regjeringens politikk utløste fra starten av uro i ledelsen i flere regioner, og de tok konflikt med sentralmakten. 22. juni 2018 ble det i Amhara regionen gjort et forsøk på væpnet kupp mot region regjeringen, og sjefen for de nasjonale forsvarsstyrkene ble myrdet sammen med nære medarbeidere. 23. juni 2018 var det et stort folkemøte i Addis Abeba til støtte for Abiy og den nye regjeringen. Like etter at Abiy hadde talt, ble det kastet en håndgranat etter han. Abiy ble ikke truffet, men granaten drepte 2 mennesker og såret 165. Det var i 2018 og 2019 flere lignende hendelser. Statsminister Abiy hadde neppe noe valg, og han ga ordre om å bruke harde virkemidler for å skape ro og orden.
Konflikten med lederne i TPLF i Tigray blir farlig
Da Abiy tiltrådte som regjeringssjef, lovte han nyvalg i løpet av 2020. Men så kom Covid pandemien, og de første tilfellene ble rapportert våren 2020. Dermed ble valget utsatt, men lederne i Tigray regionen som tilhørte partiet TPLF, Tigray-folkets frigjøringsfront, nektet å godta noen utsettelse. Det ble en politisk konfrontasjon md sentralmyndighetene i Addis Abeba. De slo fast at et separat regionalt valg i Tigray ville være i strid med grunnloven. Lederne i Tigray avviste dette og gjennomførte valget 9. september 2020. Myndighetene i Tigray gjorde samme dag kjent at samtlige velgere hadde stemt, og at TPLF hadde fått 98.2 prosent av stemmene og alle seter i den regionale forsamlingen.
Konfrontasjonen ble til krig
Valget i Tigray ble av sentralregjeringen og Representantenes hus erklært som ulovlig. Spenningen mellom de to parter steg. 4.november angrep styrker fra TPLF Den nasjonale nord-kommandoens militære hovedbase i Mekelle, hovedstaden i Tigray, og fire andre nasjonale militærleirer i Tigray. Statsminister Abiy hadde på dette tidspunktet beordret mobilisering og plassert styrker på grensen til Tigray, og regjeringen svarte på angrepene fra TPLF med omfattende motangrep som var støttet av styrker fra Eritrea. Statsminister Abiy brukte som tradisjonen har vært i Etiopia, harde ord om lederskapet i TPLF og lovte full seier for de nasjonale styrkene i løpet av kort tid.
De nasjonale styrkene så ut til å lykkes og fikk tilsynelatende kontroll over Tigray regionen. Men styrkene fra TPLF hadde trukket opp i fjellene. Samtidig arbeidet ledelsen i TPLF hardt for å bygge allianser til andre grupperinger som hadde erklært motstand mot Abiy i første rekke hos Oromo-folket De lyktes, og noen måneder seinere hadde de drevet de nasjonale styrkene ut av Tigray og vunnet terreng langt inne i andre deler av landet.
Krigshandlingene var gjennom hele 2021 ekstremt brutale fra begge sider. Mange tusen uskyldige mennesker er blitt drept. Voldtekt som våpen har vært brukt i stor utstrekning. Ti-tusener er blitt hjemløse og drevet på flukt. FN har slått fast at de krigførende parter har begått krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.
Valg mens krigen raste
Midt i alt dette gjennomførte sentralregjeringen 21. juni og 30. september 2021 valg i hele landet med unntak for Tigray. Valget er blitt betegnet som det mest frie noen gang i Etiopia selv om det ikke hadde den standard man setter for frie demokratiske valg. Abiys Velstandsparti vant en overveldende seier og fikk 75 prosent av stemmene og 435 av 447 plasser i parlamentet. De andre plassene gikk til fire mindre opposisjonspartier. 37 millioner borgere hadde registrert seg som stemmeberettigede, og valgkommisjonen hevdet at 95 prosent av disse stemte.
Krigen, status nå og de internasjonale aktørene
Mot slutten av 2021 sto opprørsstyrkene bare et par hundre kilometer fra hovedstaden Addis Abeba, og enkelte kjennere av Etiopia i Norge konkluderte med at det bare var et tidsspørsmål før Addis Abeba ble tatt og statsminister Abiy avsatt eller drept. Kilder i USA mente det samme.
Sentralregjeringen hadde da for lengst innført unntakstilstand, og Abiy som også er offiserutdannet, erklærte at han ville lede motoffensiven. Det gjorde han samtidig som det var en omfattende folkelig mobilisering til støtte for regjeringen og kampen mot opprørerne. Samtidig fikk Etiopia nye våpen fra i første rekke Tyrkia, De forente emirater, Israel og Kina. Med statsministeren som øverstkommanderende snudde krigslykken, og De nasjonale styrkene drev opprørsstyrkene tilbake til Tigray og erklærte deretter våpenhvile. Mot slutten av januar i år ble unntakstilstanden opphevet.
Ledelsen i Afrika Unionen som har hovedsete i Addis Abeba har lenge ivret for våpenhvile og fredsforhandlinger. Det samme har FN gjort. EU har også gjort det og sendte tidlig i fjor sommer sin spesialutsending til konfliktområdet, den tidligere finske utenriksministeren Pekka Haavisto Da han kom tilbake til Brussels, la han det meste av skylden for krigen på Etiopia og statsminister Abiy da han orienterte Europa-Paramentet. Han sa at Abiys regjering hadde til hensikt å utslette befolkningen i Tigray. Reaksjonen i Etiopia på denne tolkningen var så sterk at Haavisto omgående ble byttet ut mede en ny spesialutsending, tyske Anette Weber. Hun har seinere besøkt Etiopia flere ganger og fått reparert inntrykket som var skapt av hennes finske forgjenger.
USA hadde nære forbindelser til den forrige etiopiske regjeringen utgått av EPRDF som var dominert av ledere fra Tigray. Da krigen mellom sentralregjeringen og TPLF brøt ut i november 2020, opptrådde USAs diplomater og politiske utsendinger på en måte som ga inntrykk av støtte til opprørerne i Tigray. Dette førte til en isfront mot USA i Addis Abeba som vedvarer.
Da statsminister Abiy talte til toppmøtet i Afrika Unionen lørdag 5. februar i år, var hans hovedanliggende konflikten med TPLF. Han sa at han og regjeringen nå ville gjøre alt for å finne en fredelig løsning. Men han sa også at konflikten og krigen hadde blitt vanskeliggjort av utenlandske aktører. Han nevnte ingen navn, men de fleste skjønte nok hva mente, Egypt.
Egypt har som tradisjon å fiske i skittent vann på Afrikas Horn og støttet opprørerne i Tigray
Egypt er for sin eksistens langt på vei avhengig av vannet i Nilen. Den første traktaten om vannet i Nilen ble inngått i 1929 mellom Egypt og kolonimakten Storbritannia på vegne av koloniene Sudan, Uganda, Kenya med flere. Egypt sikret seg i denne avtalen rettighetene til vannet samtidig som landene der Nilen har sine utspring, ble de store taperne. Her må det føyes til at Den hvite Nilen har sine utspring i Burundi, Rwanda, Uganda, Tanzania og Kongo mens Den blå Nilen som har den klart største vannføringen, har sitt utspring i Etiopia. Etter 1929 er det inngått andre avtaler om vannet, De afrikanske statene med tilknytning til Nilen har trosset Egypt og gjort bruk av vannet til egne utviklingsformål mens Egypt i sin politikk har holdt fast på avtalen fra 1929.
Da Dergen-regimet i Etiopia i 1978 for første gang begynte å snakke om en stor dam på Den blå Nilen, svarte Egypt med å true med krig. Siden har Egypt reagert med hard kritikk og trusler hver gang Etiopia har ytret seg om bruken av vannet til egne utviklingsformål.
Men rundt 2010 gjorde EPRDF regjeringen alvor av planene. De satte i gang utbyggingen på Den blå Nilen av det som kalles Renessansedamen. Det er Afrikas største dam for elektrisitetsproduksjon. Den etiopiske regjeringen er meget opptatt av å få satt i gang produksjonen i år, og de femten turbinene vil da produsere mer enn 5000 MWT. Egypt har forgjeves truet med det meste for å hindre at produksjonen kommer i gang som bombing av dammen, sabotasjeaksjoner og full krig med Etiopia.
Da konflikten mellom statsminister Abiy og lederne i den regionale TPLF regjeringen i Tigray eskalerte i 2019 og 2020, støttet Egypt lederne i TPLF med det mål å få til politisk kaos i Etiopia. De oppmuntret til konflikt, de sørget for ettretningsmateriale, og flere nyhetskilder på Afrikas Horn, i Tyrkia og i Egypt har i sine rapporter hevdet at Egypt også leverte våpen til TPLF.
Egypt og diktaturregimet i Sør-Sudan har siden januar 2014 da president Salva Kiir første gang besøkte Kairo hatt et nært samarbeid. Det har dreid seg om sikkerhet, etterretning og overvåkning. Egyptiske eksperter innenfor disse områdene har siden vinteren 2014 delt sin kompetanse med sine sør-sudanske partnere. Egypt har også trosset FN og levert våpen til Sør-Sudan. De to parter forhandlet i 2019 om bruk av en flystripe på sør-sudansk territorium og nært dammen. Egyptiske styrker skulle derfra kunne foreta bombe- og sabotasjeaksjoner mot dammen. Egypt har også støttet de militære lederne i Sudan i deres motstand mot folkereisningen med krav om demokrati.
I nesten alt jeg har lest i norske medier om konflikten og krigen i Etiopia, har det vært utelatt hvilken destruktiv rolle Egypt har spilt og spiller.
Sluttkommentar. Morgenbladets kåring av årets versting i 2021 var skivebom
- Påstanden om at statsminister Abiy har bidratt til økonomisk tilbakegang og dermed økt ulikhet og fattigdom er feil. Etiopias økonomiske vekst falt ifølge Verdensbanken noe i årene etter 2016 men ligger fortsatt på 6-7 prosent. Det største tilbakeslaget de siste to årene kom i blomsterplantasjeindustrien som en følge av Covid pandemien og Europas stans i importen av blomster. Om lag 150 000 plantasjearbeidere ble arbeidsledige, de fleste av dem unge kvinner. Men krigen har ført til at ti-tusener er blitt hjemløse og på flukt, matmangel, hungersnød i Tigray.
- Statsminister Abiy har ikke startet noen krig men svart med krigshandlinger mot et væpnet opprør i Tigray.
- Krigshandlingene har ført til brudd på menneskerettighetene, men dette er ikke initiert av Abiy, men en følge av det væpnede opprøret i Tigray.
- Abiy har ikke brutt ned landets demokrati, men tvert imot gjennomført de frieste valg i Etiopias historie og på den måten styrket muligheten for et gryende demokrati Etiopia.
- Regjeringen under statsminister Abiys ledelse har ifølge FNs økonomiske kommisjon for Afrika håndtert Korona pandemien rimelig godt. Etiopia har om lag 120 millioner innbyggere. De offisielle statistikkene viste så seint som 30. januar i år at om ag 465 000 mennesker har vært syke som følge av pandemien mens om lag 7 331 er død. Disse tallene er sannsynligvis altfor lave i forholdene til hva som faktisk kan være tilfelle i et utviklingsland med flere ti-talls millioner fattige og et dårlig utbygget offentlige helsevesen, men det meste tyder på at statsminister Abiy og hans regjering har mestret pandemien rimelig godt.
Morgenbladets terningkast med tunge akademikere som støttespillere om hvilken stats- eller regjeringssjef som var årets versting i 2021, var en skivebom, intet mindre. Statsminister Abiy Ahmed har i dag fortsatt stor folkelig støtte i hele landet bortsett fra Tigray.
