Et sentralt tema i den pågående konflikten mellom Russland og NATO er hvorvidt Vesten på 90-tallet bedro Russland med løfter om at NATO ikke skulle ekspandere østover. I følge Moskva ble det gitt muntlige tilsagn fra de vestlige stormaktene som ikke ble overholdt.
Hvor bindende er muntlige utsagn?
Der Spiegel har i en artikkel 10. februar en gjennomgang av hva som skjedde. Det slås fast at det ikke foreligger noen folkerettslig bindende dokumenter til hinder for en utvidelse av NATO. Derimot er en rekke utsagn fra vestlige beslutningstakere solid dokumentert. Et typisk eksempel er daværende britiske statsminister John Majors forsikring i mars 1991 at «land som eksempelvis Polen, Ungarn eller Tsjekkia vil ikke bli NATO-medlemmer». I følge Spiegel er dette langtfra det eneste eksempel på liknende utsagn fra toppolitikere i Tyskland, Frankrike og USA. Det sentrale spørsmålet blir hvor bindende er slike utsagn for landenes politikk?
Det begynte med den tyske utenriksministeren Hans-Dietrich Genscher som fryktet Kremls reaksjon etter at befolkningen i land etter land hadde reist seg mot de sovjetkontrollerte regimene. I en tale 31. januar 1990 sa han: «…det vil ikke bli noen forlengelse av NATOs territorium nærmere grensene til Sovjetunionen».
Dette gjentok han og den amerikanske utenriksministeren James Baker i Kreml. Sistnevnte lovte at «hverken NATOs myndighet eller stridskrefter skal forskyves østover». Gorbatsjov som var vertskap for besøket, uttalte at «En utvidelse av NATOs territorium er uakseptabel». Baker svarte: «Det er vi enige i».
Spiegel viser også til at daværende generalsekretær i NATO, Manfred Mörner, kort etterpå sa: «Jeg er motstander av en utvidelse av NATO».
Disse utsagnene må sees i lys av at de vestlige maktene ønsket tilslutning fra sovjetisk side til tysk gjenforening. Spiegel understreker at Gorbatsjov neppe hadde gått med på gjenforening dersom han hadde tatt disse utsagnene for uforpliktende prat.
Ble Russland bedratt?
De nevnte utsagnene og flere andre med samme innhold utgjør grunnlaget for Putins påstand om at Russland har blitt gjenstand for et bedrag fra NATOs side, det vil si at det som ble sagt fra de vestlige lederne var bevisst løgn. Her protesterer Spiegel med å påpeke at muntlige utsagn må settes inn i sin politiske kontekst. De ble framsatt på et tidspunkt hvor tysk gjenforening var øverst på dagsordenen. Forholdet mellom øst og vest var preget av avspenning og reformprosessen i Sovjetunionen/Russland var løfterik. Den stagnerte imidlertid etter noen år og de gamle motsetningene ble tydeligere. Det ble også de potensielle selvmotsigelsene i Vestens tilnærming til Russland: på den ene siden å ta hensyn til russiske ønsker og på den annen side å understreke de tidligere sovjetkontrollerte statenes rett til selv å bestemme over sin sikkerhetspolitikk. Stemningen i disse landene gikk raskt i retning av et ønsket NATO-medlemskap og dette ble et innenrikspolitisk pressmiddel som republikanerne kunne utnytte mot Demokraten Bill Clinton fordi innvandrerne fra de sentral-europeiske landene satt med nøkkelen i flere amerikanske vippestater. Dette snudde USAs holdning til NATO-utvidelse.
Ikke brudd på teksten, men med ånden i avtalene
Spiegel avslutter sin artikkel med å gjengi en senere uttalelse fra Hans-Dietrich Genscher: «Formelt sett er utvidelsen i orden, men man skal skal ikke lure seg selv. Den bryter med ånden i avtalene fra tidlig 90-tall».
Artikkelen i Spiegel (på tysk), finner du her:
