Jeg er stor og du er liten

/

av Torbjørn Færøvik

Kinesiske poeter har skrevet vakre dikt i tre tusen år, og de gjør det fremdeles. Selv er jeg svak for en av Tang-dynastiets ordkunstnere, Li Bai (701–762), som etterlot seg tallrike dikt. Flere av dem handlet om vinens og vennskapets gleder. ”Frem med vinen mens jeg synger en sang for deg”, skrev han i ett av dem.Men det finnes også et Kina som ytrer seg på en måte som vekker forundring og frykt.

Under feiringen av kommunistpartiets hundreårsjubileum i sommer fastslo partisjef Xi Jinping at Kinas fiender ville ende opp med å knuse hodene sine mot landets ”store stålmur”. Og blod ville renne! Ordbruken vakte betydelig internasjonal oppmerksomhet. Xi har imidlertid uttrykt seg på liknende vis før, som i 2018: ”Vi er fast besluttet på å kjempe blodige slag mot våre fiender for å kunne ta vår plass i verden.” Det kinesiske kommunistpartiets historie er en fortelling om seire og nederlag og om nådeløs utskjelling av annerledes tenkende. Under Kulturrevolusjonen (1966–1976) ble millioner av mennesker utskjelt som ”krypdyr”, ”hundehoder”, ”ormeyngel”, ”demoner”, ”renegater”, ”pytonslanger” og mye mer. Siden da har Kina gjennomgått en rivende utvikling, og de kinesiske lederne har byttet Mao-dressen med vestlige klær. Mye er likevel som før, og nå er det landets påståtte ytre fiender som får gjennomgå.Kina higer etter anerkjennelse og status, men føler seg motarbeidet av USA og dets allierte, ja selv av små land som etter kinesisk oppfatning burde vise det gjenoppståtte ”Midtens rike” den fornødne respekt. Som utenriksminister Yang Jiechi fastslo på et møte i regi av den sørøstasiatiske samarbeidsorganisasjonen ASEAN i 2010: ”Kina er et stort land, og dere er små – og det er et faktum.”

De kinesiske lederne er vanligvis nøye med å påpeke at alle land, store som små, har samme verdi. Men nå og da faller masken til jorden. De siste månedene har Litauen fått gjennomgå. Det lille landet med bare 2,8 millioner innbyggere er ikke annet enn en ”flue”. Litauen har nemlig tillatt Taiwan, ofte omtalt som ”det frie Kina”, å opprette et representasjonskontor i hovedstaden Vilnius. Redaktør Hu Xijin i regjeringsavisen Global Times skriver at Kina strengt tatt ikke burde bry seg om et så ynkelig land, for den som slår etter en flue, risikerer å få flueblod på hånden. Likevel mener han at Litauen ”må få svi”.I 1989 sto Hu Xijin på Den himmelske freds plass sammen med flere hundre tusen andre og ropte på demokrati. I dag er han et av diktaturets viktigste stemmer. Som redaktør i Global Times, en partistyrt avis, kaster han hver dag sine verbale granater ut i det offentlige rom. Temaene kan være forskjellige, men budskapet er alltid det samme: Det store, stolte og ærerike Kina er i ferd med å reise seg og lar seg ikke pille på nesen. Å kritisere landet for noe, uansett hva det måtte være, er rett og slett forkastelig. Global Times utgis på både kinesisk og engelsk. Avisens budskap er i stor grad myntet på kinesiske lesere som elsker de daglige fortellingene om Kinas storhet og Vestens forfall. Utenfor Kina fremstår avisen som et skremmebilde på et regime som mangler både følehorn og retningssans.Noen vil trøste seg med at Global Times ”bare er en avis”. I virkeligheten styres den fra dag til dag av kommunistpartiet. Det redaktør Hu mener til enhver tid, er derfor greit. ”Vi sier tingene rett ut. Du kan kalle oss radikal og nasjonalistisk”, sa han i et intervju i 2019.

Tonen i Global Times er ikke vesensforskjellig fra retorikken til regimets offisielle representanter. Utenriksdepartementets talsmann, Zhao Lijian, er beryktet for sin arroganse. På en pressekonferanse i Beijing 20. desember 2021 uttalte han at Litauen står i fare for å havne på «historiens skraphaug». Zhao var ambassaderåd i Pakistan før han ble utnevnt til pressetalsmann og visedirektør i kinesisk UD. Under sitt opphold i Islamabad, fra 2015 til 2019, ble han berømt og beryktet for sine skarpe utfall mot USA og andre vestlige land. Selv om Twitter er forbudt i Kina, nøler han ikke med å bruke tjenesten til å hisse opp sine utenlandske følgere. Ved utgangen av 2020 talte de 780 000.Kinas diplomater i utlandet spiller en aktiv rolle i Kinas verbale krigføring. Gui Congyou var ambassadør i Sverige fra 2019 til 2021. I løpet av sine to år på svensk jord ble han innkalt til Sveriges utenriksdepartement mer enn førti ganger, som oftest på grunn av sitt grove språk. I en minneverdig tirade sammenliknet han Sverige med en 48 kilos bokser. ”Hvis lettvektsbokseren ikke lytter, men fortsetter å provosere og truer seg inn i tungvektsbokserens hjem, hvilket valg har da tungvektsbokseren?” Ved en annen anledning advarte han: ”Vi byr våre venner på god vin. For våre fiender har vi gevær.”

I mars 2021 ble den kinesiske ambassadøren i Frankrike innkalt til fransk UD etter å ha skjelt ut den franske Kina-eksperten Antoine Bondaz som ”en splitter gal hyene”. Bondaz hadde ikke gjort annet ”galt” enn å kritisere Kinas fremferd overfor Taiwan. Australia er ifølge kinesiske medier «en gigantisk kenguru som tjener hunden USA», og landets statsminister beskrives som ”latterlig arrogant”. Canadas statsminister anklages for å være ”USAs lydige hund”, og presidenten i Brasil er ”en farlig gift”. Eksemplene er så mange de kunne fylle en hel avhandling. Hvilket vokabular Kinas utsendinger i Norge har benyttet under sine hyppige besøk i vårt eget UD, vet bare departementsfluene og et fåtall andre. Vi husker imidlertid Victor Gao, en halv-offisiell utsending, som i 2012 uttalte at Norge ville ende opp som ”et nytt Cuba” hvis vi fortsatte å provosere Kina. Gao er visepresident i en kinesisk tenketank med base i Beijing. Samme dag som han advarte Norge, talte han på en konferanse i Oslo i regi av NHO. Talen var spekket med formaninger og påminnelser om Kinas storhet – og forsamlingen, mest dresskledde herrer, belønnet ham med rundhåndet applaus.

Kina har i mange år forsøkt å posere som en ”myk makt”. I statsvitenskapelig sammenheng ble begrepet lansert på 1980-tallet av Harvard-professor Joseph S. Nye. Et land som utøver myk makt, baserer seg ifølge Nye på at landets kultur, politiske verdier og utenrikspolitikk oppfattes som attraktiv for andre. Et slikt land trenger ikke ty til trusler og vold for å nå sine mål. Ut fra denne definisjonen har Kina små forutsetninger for å utøve myk makt. Derfor spiller regimets fiendtlige propaganda en stadig viktigere rolle i regimets maktutøvelse. Selv uskyldig kritikk av regimet blåses opp til ufattelige proporsjoner, som om verdens undergang er nær. Global Times og andre underbruk av partiet kaster seg umiddelbart over offeret for å male det langsomt i stykker. Offeret akkurat nå heter Litauen, på nyåret kan det være et annet.Kinas nye generasjon av politikere, redaktører og diplomater omtales med rette som ”ulvekrigere”. Betegnelsen oppsto i kjølvannet av den Rambo-aktige kinesiske filmen Wolf Warrior 2. Filmen åpnet med et kort budskap: ”Enhver som angriper Kina, vil bli drept uansett hvor langt unna han befinner seg.” Og det avsluttende budskapet lød: ”Borgere i Folkerepublikken Kina: Gi ikke opp hvis dere møter fare i fremmede land. Husk, bak dere står et sterkt fedreland.” Det hører med til historien at filmen ble svært godt mottatt. I Kina.

Forrige artikkel

Krav om et helt annet el-marked

Siste fra Asia