Ukraina deler Europa

//

Den pågående konflikten mellom Russland og Ukraina dreier seg ikke bare om geopolitikk, men også om identitet, nasjonalisme og ulik tolkning av en historie som strekker seg hundrevis av år bakover i tid. Et grunnleggende spørsmål fra russisk side er om Ukraina kan betraktes som en stat uavhengig av Moskva. Folkerettslig er det ingen tvil om dette, men de facto blir Ukrainas status naturligvis omstridt på grunn av Russlands holdning. Dessuten er konflikten et spørsmål om innflytelsessfærer i Europa og om USAs posisjon på kontinentet.

Russlands syn på Ukrainas status

I en artikkel på Kremls nettsted 12. juli 2021 med engelsk tittel «On the Historical Unity of Russians and Ukrainians», gir Putin sin forståelse av landenes historie og dagens politiske elite i Ukraina. 

Hovedsynspunktet er at landene fra gammelt av utgjør en enhet. Han framhever at de snakket samme språk inntil mongolinvasjonen midt på 1200-tallet og tilhørte samme kirke inntil midten av 1400-tallet. Ikke uventet legger han vekt på at kosakkhøvdingen Bogdan Khmelnytskij som gjorde opprør mot det polsk-litauiske herreveldet i Ukraina, var nær ved å tape, men inngikk en avtale med Moskva i 1654 om russisk overherredømme. Etter en krig med Polen, fikk russerne kontroll over landet øst for elven Dniepr som ble kalt «Lille Russland». Etter at det polsk-litauiske samveldet brøt sammen i 1791, fikk russerne herredømme også over landet vest for Dniepr. Putin legger vekt på at språk, religion og kulturarv var felles over hele området da dette skjedde. 

Han skriver videre at de nasjonalistiske polske lederne på 1800-tallet prøvde å svekke tsardømmet ved å spre ideen om at Ukraina var en egen stat. På samme måte blir landet i dag utnyttet i en geopolitisk sammenheng og forsøkt brukt mot Russland. Artikkelen gjentar det kjente standpunktet at NATOs ekspansjon østover utgjør en trussel mot Russland, og Putin kommer med kraftige utfall mot det som kalles «anti-russisk» mentalitet som piskes opp blant annet av vestlige land i Ukraina. Han går så langt som å skrive at denne mentaliteten kan sammenliknes med nazisme og hevder at den russiske minoriteten i Ukraina står i fare for å blir offer for etnisk rensing.

Motbør

Som man kan vente, ble historieframstillingen og det påståtte trusselbildet øyeblikkelig angrepet fra både ukrainsk og vestlig side. Striden om historien er ikke ny. Det nye er at den russiske versjonen kobles med en betydelig militær styrkeoppbygging. For et alternativt syn på sentrale punkter i Putins historieoppfatning, vises til denne fagartikkelen på nettstedet til London School of Economics.

Artikkelen til Putin er viktig av flere grunner. Hans historieframstilling undergraver legitimiteten til regjeringen i Kiev i russiske øyne. Den vekker sterke følelser på begge sider. Ideen om at russere og ukrainere er samme folk, er utbredt i Russland. Til og med opposisjonslederen Navalnij uttalte i et intervju: «Jeg ser ingen forskjell mellom russere og ukrainere, ingen i det hele tatt». Til gjengjeld har denne ideen virket polariserende på den måten at russisk press gjør ukrainerne mer vestvennlige. I følge meningsmålinger har støtten til ukrainsk NATO-medlemskap økt fra 14 % i 2012 til 54 % i år.

Putins antydning om mulig etnisk rensing er egnet til å rettferdiggjøre en invasjon. Den er i det minste et signal til NATO og Vesten: Russland betrakter NATOs ekspansjon østover som en sikkerhetstrussel. Det går en rød linje ved Ukrainas NATO-medlemskap. 

Situasjonen på bakken

Det står før jul mer enn 100 000 godt utrustede soldater ved Ukrainas grenser, og oppbyggingen fortsetter. Militære eksperter antar at russerne vil være klare til en omfattende invasjon i siste halvdel av januar. Det  synes klart at de er i stand til å nedkjempe det ukrainske forsvaret, men det vil koste dyrt, også i form av russisk ungdom som vil bli drept og lemlestet. 

Ukraina har riktignok mottatt en del militært utstyr fra vestlige land, og det befinner seg et mindre antall militære rådgivere fra NATO-land på plass, men NATO vil ikke komme landet direkte til unnsetning i tilfelle krig. Derimot har både USA og EU erklært at Russland i så fall vil bli gjenstand for svært omfattende sanksjoner som vil ramme landet hardt. I en omfattende artikkel i New York Times 16. desember opplyses det at USA har gitt Ukraina militær hjelp verdt 2,5 milliarder dollar. Artikkelen gir ingen indikasjon på at denne støtten vil bli opptrappet.

Utsikt til forhandlinger

Når det gjelder et eventuelt NATO-medlemskap, har Jens Stoltenberg gjentatt at NATO-vedtaket fra 2008 som åpner for medlemskap en gang i framtiden, fortsatt gjelder. Han har også presisert at medlemskap er en sak mellom de nåværende medlemmene og Ukraina, altså uavhengig av russiske synspunkter. 

Russland på sin side har levert omfattende krav om tilbaketrekking av NATO-styrker fra Øst-Europa og redusert amerikansk tilstedeværelse på kontinentet. De har videre foreslått forhandlinger basert på disse kravene. 

En krig vil være en europeisk katastrofe større enn noen den nålevende generasjonen har opplevd. Opptakten til forhandlinger er imidlertid i gang, og mulighetene for en løsning uten militære midler er absolutt til stede.

Forhandlingene vil foregå i en atmosfære hvor de vestlige forhandlingspartnerne må gå ut fra at sammenbrudd kan bety krig til tross for at Russland vil lide økonomisk og kanskje tvinges inn i et avhengighetsforhold til Kina. Isolert sett er det et argument for at Vesten vil søke etter kompromisser. Ut fra innholdet i Russlands primærstandpunkt, synes det som om Kreml har en del å gå på før de vil bryte samtalene. 

Det dreier seg om mer enn Ukrainas skjebne

Situasjonen framprovoserer en rekke dyptgripende spørsmål som berører den langsiktige sikkerhetsstrukturen i Europa. Her er noen: Vil USA nedtone sin rolle og la europeerne ta en større del av ansvaret for egen sikkerhet? Vil det bli fastsatt en de facto grense for NATOs ekspansjon østover? Kan Russland trekkes inn igjen i et nærmere samarbeid med Vesten etter Putinperiodens slutt? 

Vi har ingen svar, men de vestlige forhandlerne gjør klokt i å ta inn over seg at Ukraina har en sentral plass i russisk psyke. Deres russiske motpart vil representere mer enn generalenes bekymring over det faktum at bortsett fra elvene er det ingen naturgitte forsvarslinjer på slettelandet mellom Baltikum og Svartehavet og grensen til Ukraina ligger bare 490 kilometer fra Moskva. 

Aslak Leesland

LENKER:

Her finner du et sammendrag av Putins artikkel på engelsk og lenke til hele teksten.

BBC publiserte en kortfattet oversikt over situasjonen ved midten av desember.

NUPI-forsker: Mer enn 50 % sannsynlig at Russland angriper Ukraina

Oddmund Hammerstad:

Det er lite sannsynlig at Puting beordrer militært angrep på Ukraina – men han kan bli unødig provosert.

Forrige artikkel

Underbruk til EU eller livlinje for norsk næringsliv?

Neste artikkel

Uthules basepolitikken?

Siste fra Europa