«Den norske delegasjonen til klimatoppmøtet er fornøyd med det som kom ut av COP26 i Glasgow», sa klima- og miljøminister Espen Barth Eide på Internasjonalt Forums medlemsmøte 1. desember. «Da vurderer vi det i forhold til hva man med rimelighet kunne forvente på bakgrunn av de tidligere konferansene. Men den endelige dommen vil jo ikke komme før vi vet om vedtakene blir fulgt opp», la han til.
Årsaken til at det gikk så vidt bra som det faktisk gjorde, skyldes først og fremst at det denne gangen var et helt annet trykk fra USA enn ved tidligere møter. Forrige gang var klimafornekteren Trump president. Denne gangen stilte både president Biden, klimarådgiveren John Kerry, som ble klimaaktivist allerede i ungdommen, og hele 13 ministre.
Når vi så legger til at EU fortsatt er verdensledende i klimakampen, betyr det at de to største økonomiene i Vesten går sammen om to ting:
– det ene er å vinne klimakampen
– det andre er å skape en ny økonomi
De har en felles erkjennelse av at vi ikke bare står overfor et problem, men også muligheter. Samme holdning siver nå inn i andre betydelige industrinasjoner som Japan og Sør-Korea mens Kina er både best og verst i klassen. Det er landet som slipper ut mest CO2, men som samtidig har en større grønn produksjon enn resten av verden til sammen.
Næringslivet tar nå signalene om at de må redusere klimagassutslippene i produksjonskjedene. Internasjonal fagbevegelse slutter seg fullt ut til kravet om at få utslippene ned men påpeker at belastningene må fordeles sosialt rettferdig. Les uttalelser fra ITUC – den internasjonale fagorganisasjonen som også LO er medlem av:
ITUCs oppfordring til Glasgowkonferansen
Resultatene fra Glasgow
De kan deles i to. Slutterklæringen som krever konsensus og partsavtaler som er frivillige og gjelder spesifikke tiltak. Hvor mange land som slutter seg til en partsavtale, vil variere. Viktige eksempler på denne typen avtaler som ble inngått i Glasgow, er avtalene mot henholdsvis avskoging og metanutslipp.
Det viktigste vedtaket i slutterklæringen er at det ble enighet om å ta sikte på å nå det laveste målet i Parisavtalen: 1.5 grader temperaturstigning istedenfor to grader. Det er en avgjørende forskjell på de to målene. Holder vi oss under to grader, er det gode sjanser for at vi ikke når farlige vippepunkter hvor det settes i gang naturlige prosesser som vi ikke vil kunne stanse. Siden det ble allmenn tilslutning til dette målet, vil næringslivet i alle land planlegge sin produksjon med dette for øye.
«Fossile brensler» blir for første gang nevnt som et problem i slutterklæringen og det ble enighet om at bruken av dem må reduseres. Det har vært mye skriverier i media om at teksten ble svekket fra «phase out» til «phase down», men det gjenstår enighet om at alle land må redusere bruken. Det er et framskritt selv om mange er skuffet over at det ikke ble en sterkere formulering.
Det ble laget nye regler for kjøp og salg av CO2-kvoter. Bl.a. blir det forhindret at kvoter kan telles to ganger, både av den som selger dem og av den som kjøper dem. Dermed har man jo kunnet snike seg unna utslippskutt tilsvarende en kvote på andre områder. Det tror vi det blir slutt på nå.
Man kom også et stykke på vei når det gjelder penger til fattige land for å omstille seg. Rike land klarte ikke å oppfylle løftene fra Pariskonferansen om å stille 100 milliarder dollar årlig i bistand til klimatiltak i fattige land fra 2020, men ved starten av Glasgowkonferansen kom det økte bidrag, og det ble gitt et nytt løfte: Bistanden til klimatilpasning skal dobles innen 2025. Dette er ikke minst viktig for å få fattige land med på på den globale dugnaden.
Dette er bakgrunnen for at delegasjonen kan si seg fornøyd med resultatet selv om andre kan si de er skuffet. Det var samstemmighet på konferansen om at det haster med betydelige omstillinger og at tempoet må økes. Dette gjenspeiler seg ikke minst i vedtaket om å framskynde neste konferanse alllerede til 2022 i Egypt. Da forventes det også at landene har justert sine målsettinger i forhold til de løftene som allerede er avgitt.
