En humanitær katastrofe
Da Sikkerhetsrådet diskuterte situasjonen i Etiopia i begynnelsen av november, fikk medlemmene høre at mer enn sju millioner er hjelpetrengende i den nordlige delen av landet. Bare i Tigrayprovinsen blir det anslått at 400 000 er i hungersnød. FNs Flyktningkommissariat vurderer at det er 1.7 millioner flyktninger og internt fordrevne.
Militært sett har styrkene fra Tigray og Oromo som nå har slått seg sammen for å nedkjempe sentralregjeringen, tilsynelatende et klart overtak og rykker fram mot Addis Abeba, som flere observatører hevder kan falle i løpet av kort tid. Sikkerhetsrådet uttrykte på sitt møte bekymring forat den pågående borgerkrigen kan bli utvidet og har potensiale til å dra Afrikas Horn inn i en omfattende regional konflikt.
Når det gjelder utviklingen av krigen fra dag til dag, kan vi bare henvise til nyhetsmediene. Her ønsker vi å rette oppmerksomheten mot de store utfordringene som makthaverne vil stå overfor etter at kamphandlingene tar slutt dersom Etiopia fortsatt skal eksistere som en stat innenfor de nåværende grensene.
Mulige utganger på borgerkrigen
I en artikkel i Foreign Affairs 5. november peker Nic Cheeseman (Universitetet i Birmingham) og Johannes Woldermariam (Universitetet i Colorado) på at krefter som river landet i stykker nå har vokst seg sterkere enn de som holder det sammen. De peker på fire mulige resultater av den pågående konflikten:
1) Opprørsstyrkene med basis i Tigray- og Oromobefolkningen nedkjemper regjeringshæren
2) En forhandlingsløsning
3) Statskupp som fjerner Abyi fra makten
4) Et langvarig equilibrium mellom de stridende partene
Det er verdt å merke seg at en militær seier for regjeringsstyrkene ikke blir nevnt. Uansett i hvilken retning utviklingen vil gå i nærmeste framtid, peker forfatterne på noen grunnleggende problemer for selve statsdannelsen, og dette er langt fra nye problemer i landets historie. Forfatterne formulerer det slik:
«At no point in history have Ethiopians agreed on who their legitimate leaders are or how different ethnic groups should share power».
Utfordrende å holde landet sammen
Et land hvor det bor mer enn 110 millioner innbyggere som tilhører over 90 forskjellige folkegrupper og snakker mer enn 80 forskjellige språk, byr åpenbart på utfordringer når det gjelder å oppnå legitimitet for det sentrale maktapparatet. Etiopia er dessuten en føderativ stat, og grunnloven fra 1994 gir regionene betydelig autonomi helt inntil retten til å løsrive seg etter regler fastsatt i grunnloven. Cheeseman og Woldermariam retter kritikk mot Abyis regime for å undergrave Addis Abebas legitimitet i den tigrinske befolkningen gjennom regimets handlinger. Noe som har gitt foranledning til en strøm av hatmeldinger i sosiale medier og som bidrar til å tilspisse konflikten ytterligere.
Motviljen mot sentralmakten forsterkes gjennom den utbredte oppfatningen av skjevfordeling av statlige ressurser. Etiopia har inntil nylig gjennom en årrekke opplevd betydelig økonomisk vekst, men fruktene av denne veksten har først og fremst gått til eliten i byene. Når mange i tillegg føler at sentralmyndighetene favoriserer presidentens folkegrupper, svekkes selvsagt legitimiteten.
Spenningen mellom mange av folkegruppene er ikke noe nytt og vil utgjøre et betydelig problem for enhver regjering som måtte sitte ved makten uansett utfallet av borgerkrigen. Minst 13 forskjellige folkegrupper krever enten mer utstrakt selvstyre eller status som egen region. I noen tilfeller krever flere folkegrupper kontroll over det samme området. Den pågående borgerkrigen har satt dette i fokus ved at både Tigray og Amhara krever som sitt en del av samme landområde.
Problemer som må løses når det blir fred
Forfatterne understreker at for å forhindre at Etiopia går i oppløsning, må man finne en løsning på tre problemer etter borgerkrigen:
– sikre varig fred
– gjenoppbygge det som er ødelagt av krigen
– skape enighet om hva begrepet «Etiopia» innebærer
Å sikre varig fred vil kreve et minimum av gjensidig anerkjennelse og kompromissvilje. Ingen av delene kan forventes å prege lederne etter en ødeleggende krig. Å skape en nasjonal identitet vil åpenbart bli en mye vanskeligere og mer langsiktig affære. Forfatterne trekker fram likeverdig fordeling av offentlige goder som en sentral forutsetning. En annen viktig sammenbindende faktor for en statsdannelse er et felles, nasjonalt språk. Nyereres innføring av swahili som fellesspråk i Tanzania etter frigjøringen er et vellykket eksempel på dette. Men den språklige oppsplittingen av Etiopia gjør at dette neppe lar seg kopiere der. Det vil være et stort behov for å finne et alternativt nasjonalt symbol som kan binde alle folkegruppene sammen, og et slikt symbol kan ikke forfatterne peke på.
Etiopia omfatter noen få folkegrupper som er mye større enn de andre og som har fått sin identitet rotfestet i det politiske systemet i landet over lang tid. Å få disse store gruppene til å godta at de skal overføre vesentlige deler av denne identiteten til sentralmakten, vil være en kjempeutfordring. Selve grunnlaget for den nåværende regioninndelingen inneholder et element som lett kan forsterke de etniske og regionale motsetningene. Provinsene blir nemlig definert på etnisk grunnlag med en dominerende gruppe i hver provins, noe som skaper mange minoritetsgrupper. Så lenge minoritetene følger seg likeverdige og rettferdig behandlet, kan det gå bra. Men så snart de føler seg diskriminert, vil de lett identifisere seg med sin egen folkegruppe som kanskje er den dominerende i en annen provins, og myndighetene i denne andre provinsen kan begynne å føle ansvar for «sin» minoritet. Med andre ord en klassisk oppskrift for konflikt mellom to myndigheter.
Alternativet til en sterk sentralmakt er åpenbart en mer eller mindre løs føderasjon av delstater. Blir den for løs, vil neppe fordelingen av statens samlede ressurser oppleves som rettferdig av de små delstatene. Blir sentralmakten for dominerende, kan ønsket om løsrivelse bli uimotståelig. Skulle Etiopia gå i oppløsning, kan man bare håpe at det vil foregå uten etnisk rensing eller spredning av konflikten til nabostatene – noe som vil sette hele Afrikas Horn i brann.
LENKER:
The Guardian har en tett oppfølging av utviklingen i Etiopia
Crisis Group har mer analytiske artikler/podkasts som publiseres hyppig. Deres «Crisis Watch Digest Ethiopia» gir en oppsummering av utviklingen i konflikten en gang hver måned.
Al-Jazeeras samleside for nyheter fra Afrika inneholder mange lesverdige artikler om utviklingen i Etiopia.
Denne artikkelen i Politico i oktober argumenterer for en ny Daytonprosess etter amerikansk initiativ og retter søkelyset mot de mulige regionale konsekvensene dersom borgerkrigen eskalerer ytterligere.
Aftenposten publiserte en grei oppsummering av situasjonen og de videre utsiktene 10. november
