Tyskerne går til urnene 26. september for å velge ny forbundsdag og kansler etter at Angela Merkel nå trekker seg tilbake etter 16 år i stolen. Det ble lenge nærmest tatt for gitt at CDU/CSU – det norske Høyres søsterparti – ville beholde kansleren. SPD – det tyske Arbeiderpartiet – har i lengre tid vært avskrevet med ned mot 15 % tilslutning på meningsmålingene og med partiet «De Grønne» i sterk vekst. I vår var De Grønne en kort tid Tysklands største parti i følge målingene. og nærmet seg 30 %. Sommeren skulle bringe store og overraskende endringer. CDU/CSU og De Grønne tapte begge brått betydelig tilslutning og SPD steg fram som det største partiet med en oppslutning midt på 20-tallet. Hva skjedde?
Kanslerkandidatenes betydning
De Grønne valgte den 40-årige folkerettsspesialisten Annalena Baerbock som sin kandidat i april. CDU valgte etter betydelig intern strid ministerpresidenten i Nordrhein-Westfalen – Armin Laschet – til sin kandidat framfor Bayerns populære leder Markus Söder. SPD utpekte allerede i vinter nåværende finansminister – Olaf Scholz. På våren og forsommeren ble han knapt tatt alvorlig som landets neste kansler i media. Så skjedde endringene hurtig.
Baerbocks nedtur startet først. Det ble avslørt at hun hadde unnlatt å innrapportere ekstrainntekter fra partiet til Forbundsdagens sekretariat, slik hun som forbundsdagsmedlem var forpliktet til. Det fortsatte med avdekking om unøyaktigheter i og «pynting» på egen CV og endte med beskyldninger om plagiat i en bok hus stod som forfatter av. Medieoppslagene førte til en nedgang på opp mot 10 % for partiet på målingene.
Armin Laschet har knapt noengang gjort inntrykk av å være spesielt handlekraftig. En usikker behandling av koronakrisen har lenge gjort ham kritikkutsatt. Ganske prekært ble dette under flomkatastrofen som rammet deler av hans egen delstat i juli. Med et hovedansvar for å rydde opp framstod han som famlete, treg og uten empati. Mest notorisk er en episode hvor han brøt ut i latter midt under en tale som forbundspresident Frank-Walter Steinmeier holdt til flomofrene. En episode som øyeblikkelig gikk viralt i sosiale media.
Bildet av en leende Laschet ble holdt opp mot bildet av en dyster finansminister Scholz i gummistøvler som tilbød umiddelbar støtte fra Berlin til hjelp for de samme flomofrene. Dette har ført til at i følge meningsmålingene en uke før valget ligger SPD på 26%, CDU/CSU på 21% og De Grønne på 17 %.
Olaf Scholz – hvem er han og hva vil han?
Vi sakser denne beskrivelsen fra transitmag.no:
«Scholz har lang og tung politisk erfaring. Under Merkel har han fra 2008 vært visekansler og finansminister. Tidligere har han vært arbeids- og sosialminister. Han har vært regjeringssjef i delstaten Hamburg i 7 år. Som finansminister var han med på å utforme den historiske pakken for gjenreisning av økonomien i EU etter pandemien til en verdi av 750 milliarder euro, der Tyskland for første gang brøyt tabuet om å ta opp storstilt felles EU-gjeld. Han og hans franske motpart, Bruno Le Maire, snekret sammen planen om en global minsteskatt for selskaper. Han kan sine saker og slagordet til SPD er: «Scholz tar tak i det».
Scholz er egentlig ganske i utakt politisk med lederne i sitt parti, som ligger mye lenger til venstre, men han har tatt opp venstresidas krav om å løfte minstelønna fra 9,50 til 12 euro innen ett år. Det angår 1,4 millioner mennesker. Han vil øke formuesskatten og har altså laget planen for minsteskatt for selskaper verden over. Videre vil han lede landet gjennom det grønne skiftet, verne pensjonene og bygge 400 000 boliger innen et år. Etter 16 års styre ser kristeligdemokratene ut til å ha gått tom for ideer og nye tanker.»
Mulige koalisjoner
Innspurten i valgkampen blir preget av diskusjonen om hvilke koalisjonsalternativer som foreligger. Tyske media benytter et kodespråk som krever forklaring. Tre alternativer peker seg ut som de mest realistiske:
1) «Jamaica»-sort-gult-grønt: CDU/CSU, FDP og De Grønne
2) «Trafikklys»-rødt-gult-grønt: SPD, FDP og De Grønne
3) «Rød-rød-grønt»: SPD, Die Linke og De Grønne
FDP: fridemokratene er et lite, økonomisk liberalt parti.
Die Linke: «venstrepartiet» er et radikalt, sosialdemokratisk parti som mange tyskere assosierer med arven etter DDR.
Legg merke til at De Grønne deltar i alle disse koalisjonene. SPD er ikke med i en Jamaica-løsning (oppkalt etter fargene i Jamaicas flagg). CDU/CSU er ikke med i en trafikklys-løsning.
Skal Die Linke bli spiselig i regjering med SPD, må de oppgi NATO-motstanden og motstanden mot tysk utenlandsinnsats i NATO-oppdrag. Skal FDP inn i en koalisjon med SPD-deltakelse, må de nok oppgi motstanden mot skatteøkning for de rikeste og skjerping av formuesskatten. Scholz tolkes slik at han gjerne vil sende CDU/CSU i opposisjon og foretrekker et samarbeid med FDP men samtidig er åpen for forhandlinger med Die Linke. Nå avgjør han naturligvis ikke det spørsmålet alene selv om SPD skulle komme ut av valget som største parti, og det vet vi ikke om de gjør. Med de brå endringene i partioppslutningen vi har sett i sommer, må man være forberedt på at mye kan svinge på nytt den siste uka.
Oppfordringen lyder: følg med på innspurten i det tyske valget. Går dette bra, sitter vi igjen med sosialdemokrater ved rattet både i de nordiske landene og i Europas største land.
LENKER:
Om valget i THE GUARDIAN
