Tid for selvransakelse i vestlige hovedsteder

//

«We failed in our approach to counterinsurgency, to Afghan politics, and to “nation building.” We underestimated the resiliency of the Taliban. And we misread the geopolitical realities of the region.»

Dette skriver Michael McKinley i tidsskriftet Foreign Affairs 16. august. McKinley er ingen hvem som helst i denne sammenhengen. 2014 – 2016 var han USAs ambassadør i Kabul.

De afghanske sikkerhetsstyrkene ble overvurdert

Kanskje den største feilen som ble begått, var overvurderingen av de afghanske sikkerhetsstyrkene.  På papiret var disse styrkene betydelig større, bedre trent og bedre utstyrt enn Taliban.  Spesialsoldatene ble antatt å være blant de beste i hele regionen. Men praktisk talt hele dette apparatet brøt altså sammen i løpet av noen dager uten amerikansk og alliert støtte. Omfanget av korrupsjon og falske rapporter ble sent erkjent i Washington. Konsekvensene for troppenes moral og profesjonalitet var ødeleggende. 

Taliban hadde gradvis framgang på slagmarken fra 2013 i følge McKinley. Årsaken kan spores tilbake til de første årene etter den amerikanske invasjonen. Det ble investert altfor lite i oppbygging av afghansk politi og militære i denne perioden. Afghanske soldater kunne gå måneder uten lønn og uten nødvendig utstyr til å forsvare seg selv. Mot slutten av krigen var kampviljen blitt uhyre tynnslitt, og regjeringen i Kabul var ikke i stand til å motivere styrkene lenger.

Den militære styrken til de lokale krigsherrene ble også overvurdert. I sluttfasen appellerte president Ashraf Ghani til beryktede krigsherrer i byer som Herat og Mazar-i-Sharif bare for å oppdage at de ikke disponerte nevneverdige styrker som kunne mobiliseres. 

Pakistans rolle

USA overvurderte ikke minst sin evne til å kontrollere Talibans baser i Pakistan. Washington satset mye på å samarbeide med regjeringen i Islamabad for å få slutt på krigen i Afghanistan. Pakistanerne hadde imidlertid en annen agenda som for dem var viktigere: å finne en løsning på konflikten som ikke bare ville forhindre at India fikk betydelig innflytelse i Afghanistan men som kanskje kunne gjøre landet til et støttepunkt for Pakistan i deres konflikt med India.

Demokratiet slo ikke rot

Forsøkene på å innføre en vestlig demokratisk modell slo feil. Ved valget i 2019 deltok mindre enn to millioner afghanere av en total befolkning på anslagsvis 33 millioner. Påstander om fusk preget oppgjøret i etterkant. Regjeringen i Kabul greide aldri å få tilstrekkelig legitimitet til å bli en kraft for nasjonal enhet i kampen mot Taliban. Beinhard kamp om den sentrale makten, konflikter med lokale krigsherrer og etniske grupper som stod mot hverandre preget bildet. Utlendingers innflytelse på dette var marginal over en 20-års periode,

I kontrast til dette viste Taliban god utholdenhet ikke bare som en militær aktør men også som en politisk bevegelse. Selv om de ble bombet ut av regjeringskontorene i 2001, beholdt de støtte i befolkningen i sine kjerneområder og rekrutterte kontinuerlig nye krigere. 

Vesten mistolket også signalene Taliban sendte ved å gå inn i fredsforhandlinger til gjengjeld for amerikansk tilbaketrekning. Talibans mål var hele tiden å fjerne regjeringen i Kabul etter å ha fått vestlige tropper ut av landet.

Statsbyggingen mislyktes

Endelig feilbedømte Washington statsbyggingsprosessen. Betydningen av reelle forbedringer som f.eks. en kraftig vekst av antallet jenter på skolebenken og en fri presse, ble overdrevet. Flertallet forble fattige, og utlendingenes samarbeid med myndighetene ble tolket som støtte til den florerende korrupsjonen.

McKinley konklusjon er at tilbaketrekningen av amerikanske styrker ikke er den viktigste forklaringen av det som har skjedd i sommer i Afghanistan. Det ville ikke ha spilt noen rolle om amerikanerne hadde blitt i Afghanistan et år eller to lengre. Forklaringen må man lete etter i 20 år med mislykket politikk foruten svakheter i landets egen politiske ledelse.

Lenke til MKinleys artikkel

I 2016 leverte et utvalg ledet av tidligere utenriksminister Bjørn Tore Godal en utredning om Norges innsats i Afghanistan. Utredningen peker på sentrale punkter på de samme problemene som McKinley berører.

Lenke til Godalutvalgets rapport