Fotoet over er fra sentrum i Taipei. Photo by Timo Volz on Unsplash
«The Economist» vier lederartikkelen i utgaven fra 1. mai til Taiwan under overskriften «The most dangerous place on Earth». Lederen framstår som en foreløpig konklusjon på flere artikler i løpet av april om Taiwans situasjon. Artiklene retter søkelyset mot drivkreftene som er satt i sving når Kina nå utfordrer det amerikanske hegemoniet i regionen og hvilke konsekvenser maktendringene kan tenkes å få for Asia.
Hvorfor ønsker Beijing gjenforening?
Det er sterke nasjonalistiske følelser bak Beijings oppfatning av Taiwan som en del av Kina. Om øya skulle erklære seg uavhengig, vil den passere en rød strek som gjør kinesisk invasjon ytterst sannsynlig. Men det dreier seg ikke bare om blind nasjonalisme.
For det første anser kineserne at Taiwan alltid har vært en del av Kina med unntak av Japans koloniherredømme 1895 – 1945. Men USA forhindret gjenforening i 1945. Øya framstår i kinesiske øyne som den siste rest av kolonimaktenes ydmykelse av Kina i det 19. århundre. En erfaring som legger tydelige føringer for kinesisk politikk den dag i dag.
For det andre frykter ledelsen i Beijing at uavhengighet for Taiwan vil bane veien for en liknende utvikling i andre deler av landet som Tibet, Xinjiang og kanskje Indre Mongolia.
For det tredje har Taiwan en sentral plassering nær Kinas rikeste provinser, og uavhengighet kan gi Japan og USA økonomiske og militære fordeler overfor Kina i konkurransen om innflytelse i Øst-Asia. Det er ikke uvesentlig at Taiwan er verdensledende når det gjelder utvikling og produksjon av databrikker – en avgjørende komponent i både sivil og militær industri.
For det fjerde utgjør det demokratiske styresettet i Taipei en konkurrerende modell til det autoritære Kina og en potensiell trussel mot kommunistpartiets enevelde.
En vanskelig balansegang for USA
Amerikanernes støtte til Taipeiregjeringen ble tydelig etter at Kina gikk inn i Koreakrigen i 1950 og dermed ble USAs fiende på slagmarken. Den sjuende flåte begynte å patruljere Taiwanstredet, og det var en amerikansk base på øya fram til 1979 da the Taiwan Relations Act ble vedtatt. Den danner fortsatt det juridiske grunnlaget for USAs forhold til Taiwan
Loven tillater de facto diplomatiske forbindelser samtidig som USA opprettholder fulle diplomatiske forbindelser med Beijing og anerkjenner at det fins bare ett Kina (uten å ta stilling til hvilken regjering som er den legitime). Taiwan blir altså heller ikke av USA anerkjent som en suveren stat og det er ingen militærallianse mellom Washington og Taipei. Derimot tillater loven at det blir solgt forsvarsvåpen til taiwaneserne, og det slås fast at USA vil
«consider any effort to determine the future of Taiwan by other than peaceful means, including by boycotts or embargoes, a threat to the peace and security of the Western Pacific area and of grave concern to the United States».
Så kan generalene i Beijing gjette på hvilke ordre Pentagon sender den sjuende flåten i tilfelle kinesisk landstigning på Taiwan.
Amerikanernes dilemma er at de på den ene siden ønsker å forhindre Beijing i å overta styret på Taiwan. På den annen side ønsker de å bevare et minimum av forståelse med Kina og i det minste unngå krig. Samtidig ønsker de ikke å oppmuntre Taipei til å erklære selvstendighet, noe som lett kan dra USA inn i en slik uønsket militær konflikt. Men de som ønsker selvstendighet, kan jo utnytte det de oppfatter som et amerikansk skjold mot kinesisk invasjon som støtte til å oppnå hva de vil. Taiwaneserne identifiserer seg i svært liten grad som kinesere, og det store flertallet føler de har en egen taiwanesisk identitet. Det har foregått en gradvis endring gjennom de senere generasjonene, og det er en utvikling som bygger opp under selvstendighetstanken. Samtidig framstår kinesernes militære kapasitet som mer og mer fryktinngytende.
Og hvordan er holdningen på Taiwan?
En ting er helt klart: Taiwaneserne ønsker ikke å underkaste seg Beijing. Derimot kan det stilles spørsmålstegn ved hvor stor motstandsviljen vil være i en eventuell militær konflikt. Det er neppe tvil om at Taiwans forsvar kan yte betydelig motstand, men hvor stor del av befolkningen som vil forholde seg passive, vet ingen. I 2017 ble verneplikten redusert til fire måneder til fordel for et profesjonelt forsvar, med diskutabelt resultat. En militær karriere står ikke øverst på ønskelisten til taiwanesisk ungdom.
Meningsmålinger viser at ungdommen har en tydelig taiwanesisk identitet, noe som gradvis gjør at de to kinesiske områdene glir fra hverandre. Den sittende lederen i Taipei, Tsai Ing-Wen ble gjenvalgt med stort flertall våren 2020. Hennes motstand mot å godta uttrykket «ett Kina, men to systemer» i valgkampen 2016 forårsaket at Beijing brøt forbindelsene med øya, men hun avviser klart ethvert framstøt for å erklære Taiwan som en egen stat selv om hun ikke er villig til å undertegne det såkalte Kompromisset fra 1992 hvor det blir fastslått at det er bare ett Kina selv om partene er uenige om hva det egentlig betyr. I det spørsmålet har hun befolkningen med seg. Hvorvidt ønsket om selvstendighet vil vokse seg sterkere, kan ingen svare på.
Kinesiske marinesoldater. Bilde: David Mark fra Pixabay
Gi verden et alternativ til krig!
Det er Beijings voksende militære styrke som har gjort at Taiwanspørsmålet nå blir diskutert mer intenst enn på mange år. For første gang blir det stilt spørsmål ved den amerikanske militære overlegenheten i det vestlige Stillehavet. Kinesernes styrkeoppbygging de siste par tiårene har nemlig vært formidabel. Spørsmålet er naturligvis hvorvidt dette gjør et invasjonsforsøk mer sannsynlig. Selv om det er liten grunn til å tvile på at Beijing vil kunne nedkjempe Taiwans forsvar nokså hurtig, vil det koste dyrt. Taiwan er utstyrt med meget avanserte våpen fra USA. I tillegg kommer usikkerheten mht. amerikanernes og resten av verdens reaksjon. Kineserne forbereder da heller ikke befolkningen på lidelsene under en eventuell storkrig, noe som kan tolkes som at den økende aggressiviteten er mest på det diplomatiske plan, ikke i de militære kasernene.
I mars i år uttrykte admiral Philip Davidson,daværende sjef for USAs styrker i Stillehavet og Det indiske hav, under en høring i Senatet at det er tenkelig Kina kan gå til militært angrep på Taiwan i løpet av de nærmeste seks år. Uttalelsen bygger på en antakelse om at Kina nå er i ferd med å bli militært likeverdig med USA i området og fortsetter med sin betydelige opprustning. I flere krigsspill arrangert av Rand Corporation og med deltakelse fra Pentagon i den siste tiden har kineserne vunnet i tenkte scenarioer mot felles taiwanesiske og amerikanske styrker. Andre vil peke på at militær styrke ikke nødvendigvis betyr at rakettene vil bli avfyrt, men at trusselen om å sende dem av gårde kan utnyttes som et sterkt pressmiddel for å nå politiske mål.
En krig av dette omfanget med kinesisk seier, ville ikke bare være en humanitær og økonomisk katastrofe. Den ville også potensielt bety slutten på Pax Americana i det vestlige Stillehavet. Kina ville bli reetablert som Midtens Rike i både egen og nabolandenes bevissthet. Fornedrelsen påført av kolonimaktene i det 19. århundre ville bli nøytralisert. Landet ville også bli en kraftig utfordrer mot Vestens liberale ideer på det globale plan.
Konflikten rundt Taiwans status har altså potensielt kolossale implikasjoner. Følg med på den videre utviklingen!
LENKER:
Denne artikkelen av Graham Allison i The Atlantic fra 2017 «What Xi Jinping Wants» er fortsatt vel verdt å lese.
The Council on Foreign Relations har en lesverdig samleside om Taiwan.
For de som har krefter til å lese iallfall et par kapitler av denne analysen av Taiwanspørsmålet med amerikanske øyne, er utbyttet verdt innsatsen.
The Council on Foreign Relations har også trykt denne oversikten over konflikten.
Denne artikkelen i China Daily gir et inntrykk av tonen i konflikten fra Beijings side.
