Rystelser i tysk politikk

Photo by Irina Iriser from Pexels

En serie av korrupsjonsskandaler, CDU ligger i kjelleren på meningsmålingene og Angela Merkels autoritet er i fritt fall. Inntrykket av urokkelig politisk stabilitet i EUs førende medlemsland er betydelig svekket.

Det betyr ikke at det politiske systemet står for fall, men det partipolitiske landskapet endrer seg, nye politiske temaer har inntatt en dominerende plass og en litt uklar politisk misnøye har banet seg til overflaten. Det første signalet kom allerede med SPDs kraftige tilbakegang ved valget i 2009. Endringene skjøt fart etter reaksjonen på flyktningkrisen i 2015 og den gradvise framveksten av klimakrisen som et av de mest sentrale temaene i politikken. Det siste året har usikker pandemibekjempelse, korrupsjonsskandaler og mangel på klar ledelse gått hardt ut over tilslutningen til CDU.

CDUs vonde år

CDU/CSU fikk 33.8 % av stemmene da Merkel ble valgt for første gang i 2009. Hun inntok raskt posisjonen som en troverdig og ruvende leder i europeisk politikk og ble etterhvert mer beundret i Europa enn i Tyskland. De siste årene har hennes popularitet på hjemmebane sunket betraktelig. Allerede i 2018 erklærte hun at hun ville trekke seg som kansler etter valget i 2021. Hun gikk av som leder av CDU noen måneder senere, og etterfølgeren – Annegret Kramp-Karrenbauer – mislyktes i posisjonen, hvilket utløste heftig strid om ledervervet som til slutt ble vunnet av ministerpresidenten i Nordrhein-Westfalen – Armin Laschet – i januar i år.

 Det betyr ikke at han er selvskreven kanslerkandidat for CDU ved forbundsdagsvalget 26. september. Han har flere åpenbare rivaler til den rollen, først og fremst den populære lederen for CSU i Bayern – Marcus Söder. Riktignok hevder denne at han ikke er interessert men han blir knapt trodd på det blant politiske observatører. Flere andre navn har blitt nevnt i tyske media som mulige alternativer, men med en overvekt for Söder som favoritt. Valget treffes i løpet av våren.

Merkels autoritet har vært hurtig dalende det siste året. Tydeligst har det kommet til syne i forbindelse med håndteringen av pandemien hvor antall smittede begynte å stige kraftig i mars. Siden Tyskland er en forbundsstat med betydelig makt lagt til de forskjellige «Länder» er det ikke mulig for forbundskansleren å pålegge ens tiltak over alt. Vi har da også opplevd åpen strid om hvor hard nedstengning som skal gjennomføres. Dette ble satt på spissen da Merkel først fikk presset gjennom sitt ønske om å stenge praktisk talt alt gjennom påsken for så å gå tilbake på vedtaket etter høylydt motstand fra næringslivet, kirka og opposisjonen og deretter offentlig be det det tyske folk om unnskyldning. Et tydelig bevis på en leder med liten autoritet.

Det har dessuten skadet CDU at de tidlig i år fikk en korrupsjonsskandale i fanget. Det ble avslørt at tre medlemmer av Forbundsdagen har tjent masse penger på å formidle salg av verneutstyr knyttet til koronapandemien til offentlige myndigheter. Dette er kjent som «maskeskandalen» og kom på toppen av flere irriterende tilfeller hvor politikere ble tatt for lemfeldig omgang med smittevernbestemmelsene. Når man legger alt dette sammen, bør det ikke komme som en overraskelse at CDU sliter på meningsmålingene. I begynnelsen av april lå partiet på 27 % og tendensen var synkende.

De Grønne er nest størst

Den store vinneren er de Grønne som på samme måling steg til 22 % og som nå ser ut til å ha etablert seg som det nest største partiet. Miljøvern og det grønne skiftet er naturligvis partiets hovedsak, men det har markert seg som pragmatisk og samarbeidsvillig og fører også en ganske rettferdig sosial- og skattepolitikk. Partiet ble f.eks. gjenvalgt som det største partiet i Baden-Würtemberg hvor det regjerer sammen med CDU. I øyeblikket diskuteres det om de Grønne skal stille egen kanslerkandidat til høsten, uten at noen er utpekt foreløpig. Døren holdes også åpen for en koalisjon med CDU etter valget.

Kan SPD reise seg igjen?

SPD – Tysklands ærverdige sosialdemokratiske parti – likner en skygge av seg selv. I ovennevnte måling fikk partiet 16 %. På samme nivå som det har det ligget de senere årene. Likevel er SPD det eneste parti som i skrivende stund har nominert en kanslerkandidat – den 63-år gamle Olaf Scholz som har vært overborgermester i SPD-bastionen Hamburg og fra 2018 Tysklands finansminister og visekansler. Han er en meget erfaren og respektert politiker som inngir tillit men som neppe vekker begeistringens glød i unge tyske hjerter. SPDs problemer er mangeartede. De fleste vil nok si at nedgangen begynte med den sosiale innstramningspolitikken under tidligere SPD-kansler Gerhard Schröder – Harz-reformene. For det andre har partiets tradisjonelle basis krympet. Industriarbeidere med liten utdanning utgjør en synkende andel av befolkningen også i industristormakten Tyskland. Legg til at de Grønne har tatt eierskapet til det grønne skiftet samtidig som de har en akseptabel sosial profil på sin politikk. Det tærer også på SPDs velgergrunnlag. Mange vil dessuten peke på at det er en belastning å være juniorpartner i koalisjonsregjeringen med CDU, men det er det uenighet om i partiet.

Koalisjoner – småpartienes muligheter

Veien for de små partiene til innflytelse går gjennom koalisjoner. Det gamle liberale partiet – FDP – har vært i regjering før sammen med CDU. Den veien står fortsatt åpen bare FDP holder seg over sperregrensen på 5 % og det ligger de godt an til i følge de siste meningsmålingene.

«Die Linke» har vært tabu som koalisjonspartner til SPD på grunn av de fra grunnleggelsen på 90-tallet har blitt assosiert med det gamle kommunistpartiet i DDR og dette har tidligere satt stopp for deres mulighet til å danne regjering sammen med SPD. Dette inntrykket er nok noe svakere nå, så et tettere samarbeid i Berlin er ikke utelukket. Problemet er snarere at partiet bare ligger rundt 10 % tilslutning og dermed er langt unna å danne flertall sammen med SPD. Derimot blir knapt noen overrasket over en ny regjering De Grønne/SPD/Die Linke dersom de Grønne foretrekker en slik løsning istedenfor å slå seg sammen med CDU.

Det siste av de små partiene er det sterkt høyreorienterte Alternative für Deutschland – AfD. Dette er partiet som står under overvåking fordi det kan beskyldes for å bryte med den tyske grunnloven på grunn av sine litt for tette kontakter med nynazister. Partiet ble grunnlagt som et anti-EU parti men fikk en kraftig nasjonalistisk preget oppsving av reaksjonen mot Merkels åpning for å ta imot en million flyktninger i 1915. Det strømmet også høyreekstreme til partiet, noe som førte til indre stridigheter og et tabustempel på AfD blant de andre partiene. Det var et mislykket forsøk på å avverge et samarbeid mellom CDU og AfD i Thüringen som fikk Annegret Kramp-Karrenbauer til å trekke seg som partileder. Noen koalisjonspartner er ikke AfD for noen ved høstens valg. De ligger rundt 10 % tilslutning på meningsmålingene.

Det politiske systemet er stabilt

Noen av partiene er altså i krise, men det tyske demokratiet lever. Landet har uavhengige medier, og noen av dem er i ypperste verdensklasse. Rettsvesenet er absolutt uavhengig og konstitusjonen solid. Ideen om å organisere en forbundsstat som motvekt mot altfor sterk sentralmakt var en nærliggende ide etter 1945 og har virket greit til tross for alle beskyldninger om overdrevet byråkrati og sendrektige beslutningsprosesser. Iallfall inntil nylig hvor en sterkere sentralmakt ganske sikkert kunne ha muliggjort en mer effektiv pandemibekjempelse.

Uansett: følg valgkampen mot forbundsdagsvalget 26. september og utviklingen i tysk politikk etter at stemmene er talt opp.

LENKER:

Deutsche Welle Aktuell og oversiktlig informasjon på engelsk

Tyskpolitikk.no Norsk nettsted med mange innsiktsfulle artikler

Politico/EU Kommer nesten daglig med nye artikler om tysk politikk på engelsk

Euronews Sporadiske men interessante artikler på engelsk

ExPatrio En enkel innføring i det politiske systemet i Tyskland

Tyskspråklige medier:

De som kan lese tysk har et hav av muligheter til å bli godt orientert om hva som rører seg i landets politikk. (Dessuten er det en god måte å bli bedre i språket på). Ta en titt (for full tilgang må man abonnere):

Der Spiegel, Focus, Die Zeit, Frankfurter Allgemeine Zeitung, Neue Zürcher Zeitung (Joda, Zürich ligger fortsatt i Sveits, men avisa er en gullgruve for den som er interessert i internasjonal politikk)

Og til slutt: nettstedet til Arbeiderpartiets søsterparti i Tyskland: SPD

Forrige artikkel

Afghanistan mot uviss framtid

Neste artikkel

Klimapolitikken skal være rettferdig

Siste fra Europa

Bort med Dublinavtalen!

ursula van der Leyen, EU parlamentets leder, foreslår at Dublin-avtalen erstattes med en ny migrasjonsavtale der