Afghanistan mot uviss framtid

/

Bildet er tatt av Amber Clay fra Pixabay 

I Afghanistan har det vært sammenhengende krigstilstand de siste 40 årene inklusivt i perioden 1996 – 2001 da Taliban holdt det meste av landet i et brutalt jerngrep. Når vi i tillegg legger til massiv fattigdom, millioner av flyktninger og omfattende korrupsjon, vet vi at vi har å gjøre med et av verdens aller mest problemfylte land. 

Det er allment kjent at amerikanske styrker har ført krig i landet mot Taliban siden høsten 2001 side om side med styrker fra andre NATO-land. Like kjent er det at Norge var militært involvert i perioden 2001 – 2014 og fortsatt sendte et begrenset antall spesialstyrker som rådgivere til landet etter denne datoen. Mindre oppmerksomhet har vært rettet mot Afghanistan i norske medier etter at Norge avsluttet sitt hovedengasjement som en del av NATOs tilstedeværelse. 

Fredsavtale mellom USA og Taliban

Trump undertegnet en avtale med Taliban i februar 2020 hvor det heter at alle utenlandske styrker skal trekke seg ut av Afghanistan innen 1. mai 2021. Det forutsettes at Taliban vil innlede fredsforhandlinger med regjeringen i Kabul – som organisasjonen ikke anerkjenner som en legal regjering. Videre ble det avtalt utveksling av krigsfanger og USA forpliktet seg til å arbeide for at Sikkerhetsrådets sanksjoner mot Taliban ville oppheves. På sin side forpliktet Taliban seg til å kutte forbindelsene til terrororganisasjonen Al-Qaeda. Avtalen sier imidlertid ikke noe om så sentrale spørsmål som valg, maktfordeling, grunnloven, religionens plass og kvinnenes rettigheter.

Det er verdt å merke seg at Kabulregjeringen ikke er part i avtalen. Den mangler altså det mange vil anse som nødvendig lokal forankring for å lykkes.

Forhandlinger i Doha og Moskva

Fredsforhandlinger mellom Kabulregjeringen og Taliban ble innledet i Qatar høsten 2020. Framdriften i forhandlingene har vært svært beskjeden, ikke overraskende så lenge Taliban ikke anerkjenner motparten og har tatt kontroll over stadig større deler av landet slik at de i dag i praksis hersker over mer enn halvparten av territoriet og er i stand til å gjennomføre angrep i alle byer. Hvorfor skal Taliban forhandle om maktdeling med en motpart de ikke anerkjenner når de sannsynligvis føler seg i stand til å slå fienden militært? Dessuten, presidentvalget i USA fant sted kort tid etter at fredsforhandlingene startet. Usikkerheten som dette skapte, bremset naturligvis også framdriften.

Resultatet er altså at noen få uker før tidsfristen for amerikansk tilbaketrekning løper ut, hersker det stor usikkerhet om hva som vil skje videre. For å få bevegelse i forhandlingene, ble det holdt en konferanse i Moskva 18. mars tilrettelagt av den såkalte «troikaen»; nemlig Russland, Kina og USA. De tre landenes spesialutsendinger for Afghanistan møtes regelmessig til konsultasjoner, men denne gangen ble også Pakistan invitert foruten et bredt utvalg av ledende representanter for Kabulregjeringen og Taliban samt innflytelsesrike krigsherrer som hverken hører hjemme hos den ene eller den andre av de to stridende partene. Hensikten ble beskrevet som «å oppmuntre partene til å bli mer samarbeidsvillige». Dessuten kan Moskvakonferansen ses på som en forberedelse til en bredere konferanse planlagt i Istanbul i april hvor også Tyrkia og India vil delta. 

Ingen av partene har lagt vekt på å trekke inn kvinner i fredsprosessen. Sikkerhetsrådets resolusjon 1325 står ikke høyt på leselisten hos beslutningstakerne.

Situasjonen er fastlåst

Inntrykket av situasjonen i begynnelsen av april er at situasjonen er totalt fastlåst. De forskjellige afghanske partene undertegnet ikke sluttkommunikeet i Moskva hvor troikaen gjentok sitt ønske om en framforhandlet fredsavtale og at prosessen må forankres blant de afghanske aktørene. Det forsterker inntrykket av at stormaktenes innspill primært drives av egne interesser og ikke av omtanke for afghanerne mens Kabulregjeringen og Taliban er uforsonlige. Kabul ønsker ikke å forhandle med terrorister, mens Taliban håper å kunne gjenopprette kalifatet med militære midler bare amerikanerne forlater landet. Når det gjelder det siste, uttalte Biden på en pressekonferanse 25. mars at det vil være meget vanskelig å greie å trekke ut de gjenværende få tusen soldatene innen 1. mai, men at han ikke så for seg at det vil være amerikanske styrker i landet om et år.   

Utenlandske interesser

USA invaderte landet i 2001 for å bryte forbindelsen mellom Al-Qaeda og Taliban og få tak i Bin Laden. Nå er stormakten mest fokusert på å trekke seg ut av en krig uten ende og som det ser ut til ikke kan vinnes militært. Russland er urolig for at Talibans ekstremisme skal styrke fundamentalistiske miljøer i Sentral-Asia. Dessuten søker Moskva etter muligheter til å styrke sin innflytelse først og fremst i det nordlige Afghanistan, et ønske helt i tråd med Russlands handlinger i det 19. århundres «Great Game» hvor England var motpart. Endelig ser Moskva at USA problemer med å nedkjempe Taliban undergraver amerikanernes prestisje – noe som kan utnyttes til russisk fordel. Kina tenker i stor grad på samme måte som Moskva og vokter i tillegg sine forbindelser til Pakistan, et land som åpenbart ikke er til å komme forbi dersom Taliban skal presses tilbake. 

Uviss framtid

Få uker før fristen for å trekke ut utenlandske styrker løper ut, ser Afghanistans framtid mørk ut. Uten et uventet gjennombrudd i forhandlingene virker en ny borgerkrig å være den mest sannsynlige utviklingen, en krig som de fleste observatører tror Taliban vil vinne. Kanskje vil Kabulregjeringen falle som et korthus og et nytt kalifat oppstå i løpet av kort tid. Kanskje vil det utvikle seg til en langvarig konflikt med en rekke krigførende parter, massedrap og millioner av flyktninger. Ingen vet, men vi kan med stor sannsynlighet gå ut fra at den relative stillstanden som har hersket de siste årene, vil gå over til noe annet og mer usikkert. 

Mange spør seg om et eventuelt kalifat vil bli like undertrykkende som Talibans herjinger på 1990-tallet. Det vet vi heller ikke sikkert svaret på, men en ting kan vi iallfall slå fast: afghanske kvinner vil på nytt bli henvist til en svært så underordnet rolle. Det har nemlig tross alt skjedd framskritt i landet på noen områder de siste 20 årene. Afghanistan har blitt åpnet opp mot omverdenen. Den yngre generasjonen i de større byene har fått adgang til kunnskap og utdannelse i et helt annet omfang enn de har hatt tidligere.  Denne utviklingen må vi anta stopper opp i et eventuelt nytt kalifat hvor sharialover styrer jussen og demokratiske rettigheter fordømmes.   

Leseliste:

Afghanistan Analysts Network er kanskje det beste åpent tilgjengelige og gratis nettstedet for analyser av den politiske situasjonen i tilknytning til Afghanistan.

The Long War Journal dekker nyheter om terrororganisasjoner rundt om i verden og er også en god kilde om Taliban og kampene i Afghanistan.

En grei leksikalsk innføring om Afghanistan finner vi hos FN-sambandet.

Inntrykk fra dag-til-dag livet dekkes godt på nettstedet til Human Rights Watch og i hyppige reportasjer i amerikanske storaviser som New York Times. Her er en av avisens reportasjer fra januar 2021.

Urix har interessert seg for utviklingen i Afghanistan i det siste med flere lesverdige artikler:

Fredsdiplomati på høygir

Ingen gode alternativer for USA og NATO

Taliban nekter jenter å fortsette på skolen

Norges innsats ble godt beskrevet i Godalkomiteens utredning fra 2016.

                 

Forrige artikkel

Sosialdemokratisering av USA? Turbulens i vente?

Neste artikkel

Rystelser i tysk politikk

Siste fra Asia