Photo by René DeAnda on Unsplash
Joe Biden har i løpet av 60 dager i Det hvite Hus endret politikken på det føderale plan i en slik grad at enkelte medier betegner det som en «sosialdemokratisering av USA». Meningsmålingene viser så langt klar støtte til presidenten. Utfordringene avtegner seg imidlertid nå også tydeligere.
En rakettstart
Biden har markert politisk vilje på tre områder:
1. Gjennom såkalte presidentbeslutninger har han opphevet og reversert en rekke av Trumps utspill: USA er tilbake i Parisavtalen og Verdens Helseorganisasjon, miljøpolitikken er endret (mest dramatisk ved at den planlagte oljerørledningen Keystone XL er stoppet) og migrasjonspolitikken er endret i en mer liberal retning.
2. Et helt annet trykk på bekjempelse av koronapandemien. Biden lovte under valgkampen at 100 millioner amerikanere ville være vaksinert etter hans første 100 dager. Det tallet ble nådd etter bare 60 dager.
3. En rekordstor krisepakke til de som er rammet av de økonomiske virkningene av pandemien. 1 900 milliarder dollar – dvs. 50 % mer enn det norske oljefondet – er et betydelig beløp selv for den amerikanske staten. Politiske observatører har bitt seg merke i at pakken ikke bare omfatter økonomisk støtte til personer og bedrifter med til dels desperat behov for støtte. Den omfatter også velferdstiltak som f.eks. barnetrygd til alle med inntekter opp til et ganske høyt beløp og gjør det mulig for noen flere amerikanere å få helseforsikring. Mange sammenlikner dette med Roosevelts New Deal på 30-tallet ved at staten tar på seg større ansvar for innbyggernes økonomiske trygghet. Pakken hjelper folk flest i motsetning til Trumps skattelettelser for de rike og er meget populær i følge meningsmålingene.
Usikkerhet på veien videre
Dersom pandemien slås tilbake i løpet av sommeren, kan vi forvente en vekst nærmest uten sidestykke i USA til høsten, noe som isolert sett vil sementere oppslutningen om Biden. Men om viruset viser seg mer seiglivet enn de vaksinene som er tilgjengelige i dag, kan jo bildet bli ganske annerledes.
Samtidig ser vi nå konturene av stridsspørsmål og politiske konstellasjoner som kan by på betydelig hodebry for presidenten.
En mer liberal immigrasjonspolitikk har allerede blitt det viktigste ankepunktet mot Biden fra tidligere president Trump. Biden har nemlig opphevet innreiseforbudet fra enkelte muslimske land, stanset byggingen av muren mot Mexico, forenklet behandlingen av asylsøknader og foreslått at de antatt 11 millioner ulovlige innvandrerne i landet kan få legalisert sin status. Tilstrømningen av asylsøkere til grensen mellom Mexico og USA har allerede steget kraftig.Dette tegner til å bli en utfordrende balansegang mellom de som ønsker en mer restriktiv innvandringspolitikk og en stor del av demokratene som ønsker en langt mer liberal linje enn hva vi har sett de siste årene.“We have no illusions about how hard it is, and we know it will take time,” sier ministeren for innenlands sikkerhet Alejandro Mayorkas i denne reportasjen i New York Times.
21 stater har anmeldt Biden i følge denne meldingen fra Associated Press for å gå ut over sine fullmakter med hensyn til Keystone-ledningen. Dette er en klassisk konflikt mellom oljeinteressene og miljøinteressene som kan ende med å snevre inn Bidens handlingsrom mht. miljø- og klimapolitikk.
Krisepakken for å avhjelpe pandemiofrene er en sterk markør av Bidens ønske om en annen økonomisk og sosial politikk enn forgjengeren. Men den kan også ha spent bein for hans ofte uttalte håp om å bygge broer på tvers av det dype politiske skillet i USA. Ingen av de moderate republikanerne i Kongressen stemte for pakken. Er det et varsel om at den uforsonlige tonen mellom partiene vil prege også inneværende presidentperiode? Det kan i så fall komme til å by på store problemer med balansegangen mellom motstridende interesser i det demokratiske partiet fordi Biden vil trenge hver eneste demokratisk stemme i Senatet for å få sin vilje. I Washington stilles det allerede spørsmål om hvilken Joe som er den mest innflytelsesrike: Joe Biden eller den demokratiske senatoren Joe Manchin fra Vest-Virginia. Han representerer den fossile industriens interesser og dersom han stemmer sammen med republikanerne i saker hvor de stemmer som en blokk, taper Bidens tilhengere i Senatet. Når man legger til at det kreves 60 stemmer i Senatet for å få gjennom de fleste kontroversielle forslag, at Høyesterett har et flertall av sterkt konservative dommere og at mye politikk blir til i delstatene hvor mange har republikansk flertall, kan man forstå at Bidens handlingsrom er mer begrenset enn man kan få inntrykk av ved første øyekast.
President Biden kan altså både komme til å framstå som en betydelig leder i sitt første år i stolen, men han kan også få større politiske problemer enn han vil like. Og foreløpig uten at forholdet til Kina er satt på prøve på hans vakt. Politiske observatører av livet i Washington går en spennende tid i møte!
Lenker:
New York Times (bak betalingsmur)
