Etter opprøret i Washington 6. januar er det grunn til å stille spørsmålet om de amerikanske statsinstitusjonene er sterke nok til å stå imot trykket fra autoritære krefter. Seriøse observatører er nok enige om at disse kreftene ikke vil vinne fram, men at bildet av USA som «demokratiets fyrtårn» har falmet betraktelig. Autoritære ledere rundt om i verden vil naturligvis vite å utnytte det som for dem er en propagandistisk gavepakke.
Institusjonene er sterkere enn mobben
Argumentene for at det som skjedde ikke vil føre til at USA synker ned i kaos eller enda verre, utløser en ny borgerkrig, er sterke. Mobben i Washington og medlemmene i de ytterliggående militiagruppene er tross alt bare en håndfull mennesker i forhold til de drøyt 330 millioner innbyggerne i USA. Militæret har ikke blandet seg inn i politiske stridsspørsmål. Statsansatte. både sivile og militære, avlegger ed til grunnloven – ikke til presidenten eller noen annen person. Mot dette kan det hevdes at selv et lite antall bevæpnete personer kan gjøre stor skade og at USA i tillegg til den uvanlig blodige borgerkrigen på 1860-tallet har en historie med politisk vold på et helt annet nivå enn Norge. Som kjent er det ingen mangel på våpen blant folk flest i landet. Likevel – USA er forankret i en demokratisk tradisjon som ikke vil forsvinne over natten. At landet ble til som et slavesamfunn og fortsatt har et stykke igjen før det kan utropes til et demokratiets fyrtårn, rokker ikke ved det faktum at ideen om folkesuvereniteten har vært bærende siden 1776 selv om flertallet ikke fikk stemmerett før i 1920.
Svakheter i det demokratiske systemet
Men USA har også åpenbare svakheter i selve det demokratiske systemet slik det er forankret i grunnloven; noe som gjør at landet havner et stykke ned på demokratiindeksen til Freedom House. (USA 86 poeng i utgaven fra 2020, mens landene i Vest-Europa varierer mellom 90 og 100 poeng). Systemet med valgmannsstemmer kan gi en presidentkandidat seieren med klart færre stemmer enn motkandidaten. F.eks. ble Trump valgt med nærmere tre millioner færre stemmer enn Hillary Clinton. Wyoming som har færre enn 600 000 innbyggere velger like mange senatorer som California med nærmere 40 millioner innbyggere. Stemme-kretsene deles ofte opp slik at de favoriserer det partiet som har flertallet lokalt. Kravet om ID-kort gjør det vanskeligere for minoriteter å avlegge stemme enn for hvite.
Amerikanerne har nå mye å rydde opp i for å gjenvinne tilliten som leder for de demokratiske ideene. Les Sylo Tarakus betraktninger om utfordringene.
Hva nå GOP?
Det republikanske partiet partiet er dypt splittet. Dersom partiet greier å kvitte seg med trumpismen, vil dette i betydelig grad bedre det politiske klimaet i landet. Trumpismen kan fortsatt eksistere i årevis, men uten «et hjem» blant republikanerne vil den ha vanskeligere for å feste rot utenfor konspiratoriske miljøer og militiagrupper. Derfor blir et av de sentrale spørsmålene i amerikansk politikk fram mot senatsvalget neste år hvilken gruppering som vinner maktkampen blant republikanerne – trumptilhengerne eller de moderate kreftene som først og fremst ser på partiet som en spydspiss for næringslivsinteressene innenfor rammen av grunnloven. To artikler i New York Times fra hhv 14. januar og 16. januar belyser situasjonen.
For å illustrere hvilket grep Trump har hatt på republikanerne er det nok å nevne at selv etter angrepet på kongressbygningen stemte 13 senatorer og 139 representanter i Representantenes Hus mot å godkjenne valgresultatet i Arizona og Pennsylvania. Så sterk var frykten for å bli forfulgt av mobben blant partiets tilhengere dersom de ikke støttet Trumps fornektelse av virkeligheten. I en meningsmåling like etter stormingen av Kongressen svarte 45 % av de republikanske velgerne at de støttet opprøret.
Trøsten for oss som betrakter det hele på avstand, må bli at tallene er helt annerledes blant demokratenes politikere og velgere og de utgjør flertallet av amerikanske borgere. Biden fikk over sju millioner flere stemmer enn Trump.
