Gjenytelser for å anerkjenne Israel

/

Som kjent har flere arabiske land nå gått med på å anerkjenne Israel. Mindre oppmerksomhet har vært rettet mot hvordan president Trump sukret pillen for å få i havn nok en «deal». Den største «gulroten «ble gitt til Marokko som nå har fått amerikansk støtte til sitt krav om overhøyhet over Vest-Sahara. Det kommer vi tilbake til.

Bakgrunn

I august i fjor undertegnet Israel,  De forente arabiske emirater og Bahrain en avtale om å normalisere de diplomatiske forbindelsene mellom landene. Avtalen kom i stand etter betydelig amerikansk påtrykk og er kjent som «Abraham Accords». I oktober fulgte Sudan opp med en liknende avtale med Israel, og kort før jul meldte Marokko seg på toget. Ryktene vil ha det til at Oman og Saudi-Arabia er i tenkeboksen for å akseptere liknende avtaler. Selv om disse to landene avstår, representerer de allerede inngåtte avtalene en betydelig endring i Israels økonomiske og diplomatiske forbindelser med den arabiske verden. De signaliserer nok også at det er et økende antall unge arabere som legger større vekt på de økonomiske mulighetene i å handle med Israel enn på solidaritet med palestinerne. Avtalene har kommet i stand over hodet på de palestinske myndighetene som i ettertid har tatt ettertrykkelig avstand fra dem. 

Amerikanernes strategiske tenkning bak avtalene hviler på to antakelser: For det første må fred i Midt-Østen bygge på fredelige relasjoner mellom de arabiske statene og Israel.  For det andre kan de nye avtalene danne grunnlaget for en mer robust motvekt mot Iran. USA har gitt de arabiske avtalepartnerne ganske betydelige motytelser ut over de økonomiske mulighetene som Israel kan tilby.                       

Emiratene har fått løfte om å kjøpe avanserte amerikanske kampfly (ikke ukontroversielt i USA som har lovfestet at landet ikke kan selge våpen som potensielt kan brukes til å true Israels militære overlegenhet i regionen), Sudan blir strøket fra USAs liste over regimer som støtter terrorisme (som frigjør Sudan fra trusselen om å bli dømt til erstatning for å ha huset Osama bin Laden før angrepet på New York)  og Marokko får USAs støtte til deres krav om at Vest-Sahara er en del av Marokko (som er et brudd med USAs tidligere standpunkt og folkeretten). Vi skal se nærmere på det siste forholdet.

Marokko og Vest-Sahara

Vest-Saharas status har vært omstridt siden Franco døde i 1975. Etter en geriljakrig fra 1975 til 1991 mellom Marokko og områdets frigjøringsbevegelse – Polisario – har FN betegnet området som «ikke-selvstyrt» og arbeidet for at det avholdes en folkeavstemning for å avgjøre spørsmålet om uavhengighet. Det har Marokko klart å forpurre samtidig som Rabat har bygd ut sin kontroll over rundt regnet 3/4 av territoriet. Polisario kontrollerer resten samtidig som en betydelig del av befolkningen bor i flyktningleire i Algerie. Den internasjonale domstolen i Haag slo i 1975 fast at Marokko ikke kan påberope seg overhøyhet over territoriet.

Området har et interessant økonomisk potensiale for Marokko på grunn av betydelige forekomster av fosfat, skiferolje og et rikt fiske.  Allerede i dag er den største havnen i Middelhavet og i Afrika byen Tangier i Nord-Marokko som ble forbundet med en høyhastighetslinje til Casablanca i 2018. Denne linjen blir nå prosjektert sørover inn i Vest-Sahara mot en framtidig moderne havn i byen Dakhla. Råvareressursene i området kombinert med moderniseringen av infrastrukturen har pirret interessen til økonomiske tungvektere som Gulfstatene, Kina og de tidligere kolonimaktene Frankrike og Spania. De er alle investorer i marokkansk økonomi. Det betyr at de er interesserte i å sikre stabiliteten i området gjennom en løsning på konflikten, og Marokkos posisjon vis-a-vis Polisario har gradvis blitt styrket. 

USA har inntatt en aktiv meglerrolle inntil Trump bestemte seg for å bruke amerikansk anerkjennelse av Marokkos overhøyhet over Vest-Sahara som et trumfkort for å få Marokko på sin side til å anerkjenne Israel. Dette standpunktet er omstridt også i Washington. Det har bl.a. blitt skarpt kritisert av sterkt konservative republikanere som senator James Inhofe og den tidligere sikkerhetsrådgiveren John Bolton. Spørsmålet utgjør nå en av de mange vanskelige utfordringene president Biden får i fanget. Det forventes at hans primære ønske vil være å bygge på folkeretten og vende tilbake til USAs tradisjonelle linje som megler i konflikten om det er mulig å gjenvinne Polisarios tillit. Kanskje vil han velge å bygge på et marokkansk forslag om å gi Vest-Sahara stor grad av autonomi innenfor en felles stat – et forslag som Polisario har forkastet. Kommer forslaget sammen med en bindende plan om folkeavstemning og amerikansk støtte til Vest-Saharas økonomi, vil da Polisario se på denne ideen med nye øyne? Samtidig vil nok også Biden føle det vanskelig å endre politikk i en slik grad at Marokkos anerkjennelse av Israel settes i fare. Følg med!

LENKER

AUF har i mange år gitt støtte til Polisario og hatt kontakt med Polisarios ungdomsorganisasjon. Dette sier AUFs program om Vest-Sahara. I 2016 ble AUFs nestleder som deltaker i en større ungdomsdelegasjon nektet innreise i området. Alle de politiske ungdomsorganisasjonene deltok i demonstrasjon utenfor Marokkos ambassade i Oslo.

Arbeiderpartiets program om Vest-Sahara

Western Sahara Resource Watch. Internasjonal organisasjon som arbeider med å avdekke ulovlige økonomiske forbindelser til Vest-Sahara i kontakt med Polisario.

Brookings leverte i desember denne analysen av Marokkos forhold til Israel og de arabiske staten

The Council on Foreign Relations la umiddelbart ut denne spørsmål-og-svar-artikkelen etter Marokkos avtale med Israel.

The New York Times la ut denne artikkelen omtrent samtidig med at avtalen ble undertegnet. Avisen har hatt kilder som var dypt involvert i forhandlingene om en avtale.

Forrige artikkel

Endring i det sikkerhetspolitiske miljøet

Neste artikkel

Gahr Støre om stormingen av Kongressen

Siste fra Afrika

HVA NÅ ANC?

Dette innlegget er skrevet av Marit Nybakk. Hele verdenspressen skriver nå om opptøyer og demonstrasjoner i