Libanon på kanten av avgrunnen

De mellom seks og sju millioner libaneserne bor på et område litt mindre enn det tidligere Buskerud fylke mellom Syria, Israel og Middelhavet. Det er vel ikke å undres over at spenningene i Midt-Østen gjenspeiles i landets politiske liv der det ligger i et geografisk og kulturelt skjæringspunkt mellom Midtøsten og Europa. Et spesielt kjennetegn vokste fram etter at landet ble utskilt fra Syria i 1920 og gitt sin utforming i 1943: et politisk liv som er formelt organisert etter religiøse skillelinjer. Presidenten skal være kristen (maronitt), statsministeren sunnimuslim og lederen av nasjonalforsamlingen sjiamuslim, forsvarssjefen kristen og visestatsministeren gresk-ortodoks. Øvrige høyere embeter blir også fordelt etter religiøs tilhørighet. I dag er fordelingen av parlamentsseter 5 : 5 mellom kristne og muslimer. I tillegg til de tre store religiøse gruppene, anerkjennes ytterligere 15 grupper som gjør krav på sin del når statlige stillinger skal fordeles. Det politiske systemet er et forsøk på å balansere eksisterende motsetninger, men det gjenspeiler også «en dypt splittet statsdannelse uten en samlende statside». *

De religiøse skillelinjene gir ikke bare identitet, de har stor betydning for det sosiale liv og folks opplevelse av trygghet i hverdagen. Som man kan forvente, ble det hurtig dannet politiske partier som i hovedsak følger de religiøse skillelinjene, og det utviklet seg omfattende klientilisme med mektige klanfamilier som kunne fordele deler av «den statlige kaken» til sine tilhengere og i retur kunne regne med lojalitet fra dem når det ble påkrevet. Denne artikkelen i The New York Times fra 14. august i år gir et godt bilde av hvordan dette fortoner seg i en sjitisk arbeiderbydel i Beirut.

Den framforhandlete maktbalansen mellom de religiøse sektene tok sikte på at ingen religiøs retning kunne dominere de andre, men den førte også til handlingslammelse fordi det i mange saker ble vanskelig å skape et politisk flertall. Legg til en evig konflikt rundt fordelingen av posisjoner som ikke blir direkte regulert i avtaleverket og man har en politisk kruttønne. Endringer i landets befolkningssammensetning (det er ikke gjennomført noen folketelling siden 1932) ga seg ikke utslag i omfordeling av politisk makt før i Taifavtalen i 1989 som betegnet slutten på den lange borgerkrigen.

Korrupsjon og sviktende sosial trygghet

Høsten 2019 brøt det ut massive protester i Beirut mot korrupsjonen, fattigdommen og mangelen på handling fra de politiske elitenes side. Båndet mellom de styrende og folk flest brast fordi elitene ikke lenger kunne garantere den økonomiske sikkerheten de er forpliktet til i et klientilistisk system. Som en ung demonstrant så presist uttrykte det: «Jeg kan ikke være lojal overfor de som ikke kan gi meg mat lenger». Store folkegrupper så ikke andre muligheter enn å gå ut på gata for å protestere eller forsøke å emigrere til et rikere land.

Så kom eksplosjonen 4. august. Styrken er blitt anslått til rundt 1/10 av atombomben over Hiroshima – 2750 tonn ammoniumnitrat ble antent. (Til sammenlikning: Behring-Breiviks bombe i regjeringskvartalet inneholdt litt mindre enn et tonn ammoniumnitrat). Krateret var 140 meter i diameter. Foruten de materielle skadene – minst et par hundre døde, tusener såret og anslagsvis 300 000 som fikk hjemmene sine ødelagt – reiser eksplosjonen umiddelbart spørsmålet om hvorfor slike enorme mengder med farlige eksplosiver ble lagret på samme sted og av alle steder – i et travelt havneområde. Ikke til å undres over at eksplosjonen har blitt et symbol på skjødesløshet, ansvarsfraskrivelse og mulig korrupsjon og at regjeringen måtte gå av noen dager etter hendelsen.

*Butenschøn, «Midt-Østen», s. 162

Nyhetskilder:

Al-Jazeeras dekning av Libanon

The Guardians dekning av Libanon

Al-Monitors dekning av Libanon

Kronikker:

Tine Gade i Aftenposten: (fra NUPIs nettsted)

Beirut: de knuste drømmers by

Libanon er en 100-åring i fritt fall

Bakgrunnslitteratur:

Nils A. Butenschøns omfattende «Midt-Østen – imperiefall, statsutvikling, kriger» utgitt på Universitetsforlaget i 2008 er fortsatt standardverket på norsk om bakgrunnen for situasjonen i Midt-Østen.

Erlend Larsen: LIBANON. Denne boka ble også utgitt i 2008. Den er tilgjengelig fra e-forlag.no. Erlend Larsen er veteran fra UNIFIL og stortingsrepresentant fra Høyre. Boka gir et godt innblikk i landets brokete historie og religøse smeltedigel.

Forrige artikkel

Bort med Dublinavtalen!

Neste artikkel

Nytt atomkappløp?

Siste fra Midt-Østen

Korrupsjon og vanstyre

Møte om situasjonen i Libanon; ‘På vei mot avgrunnen, eller en ny sjanse?’ 22.september kl 18.00,