LIBYA – førte NATOs operasjon til at situasjonen i landet ble bedre?

///

Lise Skjevik har skrevet om situasjonen i Libya. Landet der diktatoren Ghaddafi ble fjernet etter et folkelig opprør og inngripen internasjonalt for å beskytte landets befolkning, lovmessig forankret i FN vedtak fra 2005. Det innebar innføring av flyforbudsoner for Ghaddafis flyvåpen. Ved innføring av flyforbud så må man bl.a «ta ut» radaranlegg, bakke-til-luft rakettbatterier, m.v. Konflikten raser ennå i landet, mellom forskjellige krigsherrer og grupper.

I februar 2011 startet et opprør i Libya som ble en del av den arabiske våren, og diktatoren Muammar al-Gaddafi ble fjernet fra makten. Folket var misfornøyd med regimet, i likhet med befolkningene i nabolandene Tunisia og Egypt. FNs sikkerhetsråd ga mandat til det internasjonale samfunnet om å gripe inn via en militærintervensjon, og det skjedde i form av at NATO gjennomførte en militær operasjon med 15 land, der Norge var ett av dem. Selv om Gaddafi ble fjernet fra makten, kan man si at situasjonen egentlig er så mye bedre i Libya i dag?

Kolonialisme, undertrykkelse og Gaddafi.
Libya har i lang tid vært et kolonialisert og undertrykt land. Den nordlige delen av landet var en del av Det osmanske riket fra 1511 til 1911. Italia invaderte Libya i 1911, og dermed ble landet en italiensk provins å regne. Britiske styrker tok kontrollen over landet under andre verdenskrig, og Libya ble ikke en selvstendig stat før i 1951.

Libya hadde en kongefamilie som statsoverhode, og befolkningen var misfornøyd. Dette førte til at oberst Muammar Gaddafi gjorde et statskupp og tok makten i 1969. Dette kuppet var en del av en bevegelse i regionen på den tiden, som ble en del av en større felles arabisk, sosialistisk og anti-kolonialistisk revolusjonsbølge. Mye av grunnen til at befolkningen var misfornøyd med kongedømmet var at landets enorme oljeinntekter ikke kom den brede befolkningen til gode. Etterhvert skulle det vise seg at dette kuppet førte til at landet byttet ut ett diktatur med et annet, og det libyske folket ble fremdeles undertrykt. Gaddafi bar tittelen som landets overhode inntil 1979, men fra det året av hadde han ingen offisielle titler – men styrte landet som diktator.

2011 – konflikten starter.
Opprøret mot Gaddafi-regimet brøt ut 16. februar 2011. Opprørerne var som nevnt sterkt misfornøyd med hvordan det autoritære regimet styrte. Krigsveteraner som hadde kjempet med al-Qaida i Sudan, Afghanistan og Irak var blant opprørerne. En britisk rapport fra 2016 viste at «militante islamister spilte en avgjørende rolle i opprøret». Situasjonen eskalerte i økende tempo og gikk raskt over til å bli en borgerkrig, der man fikk Gaddafi-regimet mot opprørerne, og Gaddafi brukte sterk militær makt mot dem. Gaddafi selv påsto at han ble angrepet av islamistiske ekstremister, og at hans kamp var mot al-Qaida. Situasjonen i Libya skulle bli oppfattet ganske annerledes av vestlige myndigheter og medier.

Flere internasjonale medier fremstilte opprøret i Libya som en rekke fredelige demonstrasjoner, der sivile ble hardt angrepet av Gaddafi-regimet. I virkeligheten var det ikke helt slik det foregikk. Sannheten er at de som gjorde opprør mot regimet var voldelige og bevæpnet fra starten av. Mye av denne feilaktige fremstillingen i begynnelsen skyldtes propaganda fra opprørerne selv. 22. februar holdt Gaddafi en oppsiktsvekkende tale der han snakket om å rense Libya for sine fiender «hus for hus». Europa og USA var av den oppfatning at det etterhvert kunne forekomme alvorlige overgrep mot den sivile befolkningen i Libya, i verste fall folkemord. Dermed var Gaddafis tale med på å påvirke FNs sikkerhetsråds vurdering om hva som måtte gjøres i denne situasjonen – og sikkerhetsrådet endte med å tillate en internasjonal militær intervensjon i landet.

FNs mandat og NATOs militæroperasjon.

  1. mars 2011, én måned etter at opprøret startet i Libya, ble det vedtatt av FNs sikkerhetsråd at en flyforbudssone skulle opprettes over Libya – resolusjon 1973. Dette betydde i praksis at Gaddafi og hans regime ikke lengre kunne bruke fly i kampen mot opprørerne. For at dette skulle kunne håndheves på en ordentlig måte, ga FN et mandat for å bruke internasjonal militærmakt i Libya. Å beskytte den sivile befolkningen i landet var begrunnelsen sikkerhetsrådet ga. Det mandatet derimot ikke sa noe om, var om intervensjonen kunne fjerne Gaddafi fra makten.

NATO tok på seg ansvaret for denne militærintervensjonen, og 15 land, deriblant Norge, deltok. Det var Gaddafis militære styrker på bakken NATO angrep. I løpet av de syv månedene operasjonen pågikk, slapp NATOs styrker rundt 7700 bomber over Libya. Norske kampfly slapp 588 bomber. I tillegg ga NATO opprørerne militærtrening og våpen, og en skjult bakkestyrke ble satt inn med flere hundre soldater fra Qatar. Opprørerne tok over byen Sirte i oktober, og dette var den siste av byene som Gaddafi kontrollerte. Etterhvert ble han funnet og drept her. Borgerkrigen i Libya ble offisielt erklært for over den 23. oktober 2011. Likevel fortsatte flere opprørsgrupper voldshandlinger gjennom hevnaksjoner og rasistisk motivert vold.

I 2011 var Nicolas Sarkozy president i Frankrike, og den største pådriveren for en militær intervensjon. Senere avsløringer har vist at selve grunnen for Sarkozys ønske om intervensjon var drevet av hans ønske om å styrke både Frankrikes posisjon i Nord-Afrika og det franske militærets posisjon i verden. Han ønsket også å få en større andel av den libyske oljen, og dermed også øke sin politiske popularitet i Frankrike. I dag er Sarkozy siktet for å ha mottatt 50 millioner euro i en ulovlig valgkampstøtte fra Gaddafi selv i 2007.

NATO og operasjonen som den internasjonale styrken gjennomførte har blitt kritisert for å ha spilt en for stor rolle i borgerkrigen, og å ha strukket mandatet fra FN for langt. Selve mandatet dreide seg om å håndheve flyforbudssonen, men resultatet ble at NATO bidro til at Gaddafis regime ble styrtet. Russland, Kina og Den afrikanske union mente at FN-mandatet hadde blitt misbrukt. Misnøyen mot NATO-intervensjonen påvirket også argumentasjonen mot å gripe inn i borgerkrigen i Syria.

  1. september 2018 ble evalueringsrapporten om Norges krigsdeltakelse i Libya lagt frem av Libya-utvalget. I rapporten kom det frem at norske fly hadde bombet Gaddafis hovedkvarter, og angrepet skjedde til tross for at den norske regjeringen hadde sagt at deres mål ikke var å styrte Gaddafi-regimet. Derimot var begrunnelsen for bombingen at det ble ansett som et militært mål. Kritikere i Norge peker blant annet på at Norge dermed var med på å bryte FN-mandatet fordi operasjonen i stor grad tok sikte på å velte Gaddafis regime.

Regional involvering og energikonflikter.
Selv om borgerkrigen offisielt ble erklært for over, er det langt i fra fred i Libya. Etter at Gaddafis regime ble veltet foregikk det en del politisk vold mellom restene av den gamle statsmakten, som hadde sitt utgangspunkt i hovedstaten Tripoli, og en nyere (da internasjonalt anerkjent) myndighet i byen Tobruk, øst i landet. I 2016 ble det gjennom FN-forhandlinger opprettet en helt ny koalisjonsregjering i Libya. Den etablerte seg i Tripoli og har siden den gang blitt ledet av statsminister Fayes al-Sarraj. Problemet er at deler av nasjonalforsamlingen, som fortsatt er i Tobruk, ikke anerkjenner den nye FN-støttede regjeringen. Den nye regjeringen har heller ikke kontroll over nasjonalhæren, LNA, som ledes av Khalifa Haftar. Denne hæren representerer nasjonalforsamlingen i Tobruk. Det hjelper heller ikke på situasjonen at det er en sterk regional involvering i konflikten i Libya.

Tyrkia er ett av de landene som er sterkest involvert i Libya, og de har store kommersielle bånd til den nye regjeringen som utgikk av FN-forhandlingene. Tyrkerne motsetter seg også den anti-islamistiske agendaen til Haftar og hans støttespillere, som hovedsakelig er Egypt, Frankrike, Russland og De forente arabiske emirater. Men mye av tyrkernes interesse i Libya handler om de enorme energireservene landet sitter på. I november inngikk de to landene en omstridt avtale som avgrenset de maritime grensene mellom landenes eksklusive økonomiske soner, der det på libysk side (som nå i stor grad tilhører Tyrkia) er påvist enorme funn av gass. Nabo- og nærliggende land som Hellas, Kypros, Egypt og Israel er bekymret for denne avtalen som de ser som et trekk fra Tyrkia for få større kontroll over havområdet. Denne avtalen kan vanskeliggjøre de fire landenes plan om å eksportere gass til Europa i en undersjøisk tunell i den østlige delen av Middelhavet. Talspersoner for tyrkiske myndigheter sier at denne avtalen gir dem en avgjørende stemme i undersøkelsene i området. I tillegg vil en stabil situasjon i Libya føre til at tyrkiske selskaper kan gjenoppta byggeprosjekter til en verdi av 20 milliarder dollar, da disse prosjektene har stått stille siden Gaddafis fall i 2011.

Hvordan er situasjonen i dag?
I flere år har Libya hatt to rivaliserende regjeringer, to nasjonalforsamlinger, to sett med konkurrerende måter å drive sentralbanken og det nasjonale oljeselskapet på, ingen fungerende nasjonalt politi eller hær. I tillegg har de en rekke militære grupper som terroriserer landets seks millioner innbyggere, plyndrer det som er igjen av landets rikdom, ødelegger det lille som er igjen av infrastrukturen og er i blodige konflikter med de andre militsene. Gaddafis unnlatelse av å bygge noen form for institusjonelle rammer for landet gjorde oppgaven skremmende vanskelig for libyerne, som hadde de beste intensjoner. FN, som var oppmerksom på at vesten var giftig i mange arabiske øyne, var likevel villig til å be Europa eller USA om å trå til. Etter at den amerikanske ambassadøren til Libya ble drept under et opprør i 2012 av den islamistiske gruppen al-Sharia, var Barack Obama og hans administrasjon ikke spesielt interessert i å påta seg oppgaven. Heller ikke europeerne syntes ikke å ha det spesielt travelt med å bidra til å hjelpe med institusjonell oppbygging.

Libya har blitt et populært startsted for flyktninger og migranter som prøver å reise til Europa over Middelhavet. Dette har ført til at menneskehandel og andre former for utnyttelse av sårbare mennesker på flukt har skutt i været. Libya har Afrikas største påviste funn av olje og gass, og tidligere utgjorde landets oljeproduksjon 96% av landets inntekter. Produksjonen har havarert på grunn av rivaliseringen med ulike land om kontrollen over oljeressursene på land og gassen under havet. FNs indeks for menneskelig utvikling, HDI, rangerte Libya som land nummer 53 på listen i 2010. I 2015 havnet landet imidlertid på 94. plass. I 2020 beregnet FN at 900.000 mennesker i Libya har behov for humanitær hjelp.

Til syvende og sist er det opp til libyerne å redde Libya. Oppgaven deres burde være lettere enn det er for syrere, irakere og jemenitter, da Libya er et rikt land med en liten befolkning, som er veldig homogen i form av religion, klassetilhørighet og etnisitet. Uansett om man støtter NATOs intervensjon eller ikke, kan man enes om at det er bra for den libyske befolkningen at Gaddafi ble fjernet fra makten. Problemet med vestlig involvering i Afrika og Midtøsten, spesielt siden 11. september 2001, er at man ofte får fjernet det sittende regimet etter relativt kort tid, men ikke har noe klart alternativ til hvem som skal overta makten etterpå eller hvordan man skal få etablert et varig demokratisk styresett som handler slik at innbyggerne faktisk får det bedre. Libyerne trenger fortsatt hjelp, og da er det institusjonsbygging der fokus på libysk eierskap og tilhørighet til institusjonene som gjelder. Et kaotisk Libya er farlig for resten av verden om det blir etterlatt alene.


Kilder:

Artikkel om situasjonen i Libya etter intervensjonen i 2011:
https://www.economist.com/leaders/2015/01/08/the-next-failed-state

Artikkel om hvordan flere ulike land involverer seg i Libya:
https://www.economist.com/middle-east-and-africa/2019/12/12/foreign-powers-are-piling-into-libya

Pressemelding fra FNs sikkerhetsråd i juli 2020 om situasjonen i Libya:
https://www.un.org/press/en/2020/sc14243.doc.htm

Fin side om Libya med tanke på historiske og samfunnsmessige forhold:
https://www.fn.no/Konflikter/Afrika/libya

Artikkel om Tyrkias interesser i Libya:
https://www.economist.com/middle-east-and-africa/2020/01/11/turkey-is-set-to-send-troops-to-libya

Artikkel om hvordan situasjonen i Libya er nå, utgitt for bare et par måneder siden:
https://www.economist.com/middle-east-and-africa/2020/05/02/khalifa-haftar-is-losing-ground-and-lashing-out-in-libya

Libya-utvalgets rapport fra 2018:
https://www.regjeringen.no/globalassets/departementene/fd/dokumenter/rapporter-og-regelverk/libya-rapporten.pdf

Forrige artikkel

Vi må utsette studieturen til Sentraleuropa!

Neste artikkel

20.august 1968

Siste fra Afrika

HVA NÅ ANC?

Dette innlegget er skrevet av Marit Nybakk. Hele verdenspressen skriver nå om opptøyer og demonstrasjoner i