Krigen i Jemen er en komplisert konflikt. For å få oversikt er det ikke nok å kjenne til det politiske systemet som har vokst fram på papiret etter at Nord- og Sør-Jemen ble slått sammen til en stat i 1990. Den tradisjonelle samfunnsstrukturen med urgamle autoritetsforhold og lojalitetsbånd bestemmer dagliglivet i større eller mindre grad for de aller fleste og definerer hvem de skal støtte og hvem de skal motarbeide for å hevde sine interesser. Sentralmakten er tradisjonelt veldig svak, og har dessuten blitt svekket av den pågående krigen. I tillegg er det nødvendig å kjenne til relevante regionale interesser og dessuten den internasjonale reaksjonen mot islamsk fundamentalisme. Vi står altså overfor en uvanlig innfløkt konflikt som forøvrig har utviklet seg til den verste humanitære katastrofen i verden, og hvor koronapandemien ytterligere har forverret situasjonen.
Bakgrunn
Jemen er et muslimsk land med en befolkning på 29 millioner. Arealet på 538 000 km2 er 2/3 større enn Norge. Kysten har tropisk klima, den nord-vestlige delen av landet er preget av fjell som går helt opp til 3600 meter, mens i nord-øst glir landet over i den arabiske ørken. Militære strateger vil vite at britene i sin tid kontrollerte den smale inngangen til Rødehavet og Suezkanalen (Bab al-Mandeb stredet) fra flåtebasen i Aden. De saudiske vokterne av de aller helligste stedene – Mekka og Medina – vet godt at disse ikke ligger veldig langt nord for Jemen, og de vil helst ikke se at konkurrerende islamske retninger tar makten i landet.
Stammer og klaner har fortsatt dominerende innflytelse. Sentralmakten er meget svak selv om det eksisterer en nasjonal identitet sterk nok til at det ble mulig å slå sammen de to uavhengige statene Nord-Jemen og Sør-Jemen i 1990 etter at det marxistiske styret i sør brøt sammen. Det ble også enighet om en felles grunnlov, et nasjonalt presidentembete, nasjonalforsamling og frie valg. Hvor stor del av befolkningen som i dag betrakter dette som en konstruksjon verdt å beholde, vet vi ikke.
Landet har gjennom århundrene gjennomlevd et utall av kriger både mot inntrengere (ottomanene, wahabiene) og det vi i dag vil kalle borgerkriger. Også i 1994 brøt det ut en ny borgerkrig i protest mot den bare fire år gamle sammenslåingen av de to jemenittiske statene. Regjeringen vant dette oppgjøret, men ti år senere startet en nytt opprør som skulle vise seg å bli mye farligere for staten. Det hadde sitt utspring blant den store shiaminoriteten kaldt zaidi i den nord-vestlige delen av landet. De utgjør omtrent 1/3 av Jemens befolkning og har i århundrer utgjort en betydelig maktfaktor i området. Fra et religiøst perspektiv er de naturlige antagonister til wahabiene som hersker i Saudi-Arabia. De har derimot utviklet bånd til andre shiaer som Hizbollah i Libanon og til Iran, Saudi-Arabias hovedfiende på den andre siden av Golfen. De anerkjenner riktignok ingen ayatollah, men da de dominerte Nord-Yemen mellom sammenbruddet av Det osmanske Riket i 1918 var landet et imamat, dvs. styrt av en imam. Et annet vesentlig trekk ved zaidismen er kamp mot korrupsjon. Veden til opprørsbålet i 2004 var således reaksjon mot den omseggripende korrupsjonen i den nye staten, følelsen av at staten ikke gjorde nok for å avhjelpe arbeidsløshet og fattigdom og motvilje mot hva de følte var en økende saudisk innflytelse i landet. Det var derimot ikke krav om å innføre prestestyre igjen.
Houthienes opprør lot seg ikke stanse. I 2011 møtte også Jemen den arabiske våren med demonstrasjoner for mer demokrati, voldelig undertrykkelse og nytt krav om løsrivelse fra grupper i den sørlige delen av landet. Det endte med at president Saleh i 2012 måtte gå fra makten og en nasjonal dialog om reformer som på papiret så ganske omfattende ut, preget de nærmeste årene. Saleh hadde vært president i Nord-Jemen fra 1978 og for hele Jemen fra 1990. Visepresidenten – Abrabbuh Mansur Hadi – tok over og er fortsatt den internasjonalt anerkjente presidenten i landet selv om han lever i eksil i Riyadh.
I 2015 grep imidlertid houthiene makten gjennom et kupp, og det brøt på ny ut full borgerkrig. Denne gikk hurtig over til å bli en regional krig fordi Saudi-Arabia intervenerte for å stanse houthiene som de betraktet ikke bare som religiøse avvikere, men som løpegutter for Iran. Saudiene fikk med seg De forente arabiske Emirater og Bahrain i krigen og med våpen og etteretningsstøtte fra USA, Storbritannia og Frankrike. Denne krigen har pågått i fem år og har forårsaket en humanitær katastrofe.
Aktørene
Det har utviklet seg en forvirrende mengde aktører hvorav flere har grepet til våpen. En hovedlinje er naturligvis den internasjonale koalisjonen og Jemens FN-anerkjente regjering på den ene siden og houthiene på den andre. Men i sør har det utviklet seg en opposisjon som gjenspeiler det gamle skillet mellom Nord-Jemen og Sør-Jemen: The Southern Transitional Council. Den er separatistisk og krever likeverdige muligheter med områdene i nord når det gjelder arbeid og offentlige investeringer. Mesteparten av landets olje produseres nemlig i sør mens inntektene iallfall i følge STC i hovedsak kommer nord til gode.
Både Al-Qaeda og IS har fortsatt en organisasjon i landet som bekjemper houthiene og som på sin side bekjempes av USA. Den østlige delen av landet er i stor grad styrt av klaner og væpnete grupper. Alle har ikke nødvendigvis grepet til våpen, men landets myndigheter har ikke kontroll.
Hva nå?
Det har ikke manglet på meklingsforsøk, både fra FNs og EUs side, men de har på ingen måte ført fram. Særlig kampene mellom houthiene og de saudisk-ledete styrkene virker vanskelig å stanse gjennom internasjonale initiativ. Den internasjonalt anerkjente regjeringen har meget begrenset myndighet i landet, og det økonomiske handlingsrommet blir stadig dårligere. Koronakrisen har i Jemen som nær sagt over alt ellers ført til kraftig inntektssvikt, oljeinntektene har gått ned og arbeidsledigheten opp. For sivilbefolkningen er ofte den humanitære situasjonen verre enn krigshandlingene. I sommer ble det offisielt anslått at rundt regnet 24 millioner av en totalbefolkning på 29 millioner trenger en aller annen form for hjelp. Det ble anslått at 250 000 står i fare for å sulte ihjel, samtidig som det er vanskelig å få hjelp inn i landet og ikke stort enklere å distribuere den til de som trenger det mest.
Det er ingenting som tyder på at det fins noen militær løsning på konflikten. International Crisis Group har vel rett i at nøkkelen til en løsning er å få de viktigste aktørene til å anerkjenne hverandres de facto basis og samtidig fravike sine maksimale krav. Deretter å gå inn i FN-ledete forhandlinger i god tro. Som i så mange andre tilfeller er nok dette lettere å se fra nøytral grunn enn fra hovedkvarterene til de stridende partene, men det er grunn til å merke seg et viktig utsagn fra Crisis Group: «One of the biggest barriers to a settlement is an outdated international approach to ending the war».
Når Norge til nyttår inntar en plass i Sikkerhetsrådet, vil vi være deltakere i et forum med potensiell innflytelse over konflikten. En betydelig utfordring for norsk utenrikspolitikk!
LENKER:
Bakgrunn:
Denne artikkelen fra Brookings er skrevet i 2017 så den er ikke helt up-to-date, men den gir en grei innføring i bakgrunnen til houthibevegelsen.
I denne artikkelen fra juli 2020 summerer Brookings opp situasjonen fra et regionalt perspektiv med å konkludere at Iran framstår som vinner vis-a-vis Saudi-Arabia.
BBC publiserte i sommer en konsis oppsummering av krigens bakgrunn.
National Geographic trykte i 2018 denne reportasjen om den humanitære situasjonen.
Unicef minner om barns krigstraumer. Krigen vil koste dyrt i mange tiår
Nyheter:
Human Rights Watch følger utviklingen i Jemen fra sitt ståsted
Al-Jazeeras dekning av konflikten er verdt å få med seg. Innholdet bærer preg av å være skrevet fra houthienes perspektiv.
The New Humanitarian. Nyheter fra Jemen med vekt på den humanitære katastrofen.
Middleeasteye. Løpende nyheter fra Jemen
The Guardian. Den britiske avisens nyhetsside om Jemen er også verdt å følge.
Kommunikasjon med norsk UD:
Internasjonalt Forum og Oslo Arbeidersamfunn sendte i sommer et felles brev til UD om situasjonen i Jemen og fikk dette svaret fra utenriksministeren.
