Energipolitikk i Midtøsten

Denne artikkelen er skrevet av Lise Skjevik, og kildene er oppgitt nedenunder. Artikkelen trykkes i en ganske lett redigert versjon.

Saudi-Arabia og Iran: motstridende interesser

I Midtøsten ligger flere av verdens største eksportører av olje og gass, og Saudi-Arabia har rundt 1/5 av hele verdens påviste forekomster av olje. Disse petroleums-forekomstene har gjort Saudi-Arabia til et av verdens rikeste land, og oljen har finansiert velferden i det autoritære regimet. Saudierne mottar noen av de mest generøse sosiale bidragene i verden, og dette er et svært effektivt tiltak for å hindre opprør mot kongefamilien og diktaturet.

Gulfens Samarbeidsråd (GCC) er de arabiske gulfstatenes råd, og er en politisk og økonomisk allianse mellom de seks arabiske statene som ligger ved Persiabukten. Medlemsstatene er Saudi-Arabia, De Forente Arabiske Emirater, Oman, Qatar, Kuwait og Bahrain. Organisasjonen har en rekke økonomiske og sosiale formål, og alle medlemsstatene er blitt ekstremt rike som følge av at de sitter på store forekomster av petroleum. Qatar er foreløpig utvist fra rådet, etter at blant annet Saudi-Arabia, Emiratene og Egypt kuttet alle diplomatiske bånd med landet i 2017.

Saudi-Arabia og Iran er begge store eksportører av petroleumsprodukter, og har hatt sine uenigheter om energipolitikk i regionen. Oljereservene til saudierne er store, og med sitt relativt lave befolkningstall har de en interesse i å opptjene oljeinntektene over lengre tid og får følgelig et insentiv til å moderere oljeprisene. Iran, på den andre siden, er nødt til å ha en kortere tidshorisont på inntektene og trenger høyere oljepriser på grunn av sanksjonene som er blitt påført landet etter både krigen med Saddam Hussein og konflikten med USA. Saudi-Arabia har nesten dobbelt så store oljeforekomster som Iran: 267 millioner fat mot 136 millioner fat. Iran har også en meget ineffektiv oljesektor: produksjonskostnadene pr. fat med olje er oppe i 15 dollar. Produksjonen i GCC-landene er langt høyere enn i Iran, og derfor har den også blitt veldig kostnadseffektiv: eksempelvis er produksjonsprisen i Saudi-Arabia to-tre dollar pr. fat med olje.

Saudi-Arabia har en svært ung befolkning, og en veldig høy arbeidsledighet blant de unge. På grunn av at landet tjener så enormt store summer på olje, er det rett og slett ikke økonomisk nødvendig med flere andre typer jobber, og på grunn av velferdsordningene har befolkningen det svært godt økonomisk. Dette er uavhengig om de jobber eller ikke. Men denne mangelen på arbeidsplasser fører til at det kan være flere hundre søkere på en stilling som for eksempel sjåfør, og at flere av søkerne er svært godt utdannet.

Det er foreløpig uklart hva saudierne skal tjene penger på etter at inntektene fra oljen forsvinner. De har fått en liten forsmak på dette dilemmaet etter at coronapandemien slo inn, og det har vært en del skriverier i mediene de siste månedene om at OPEC+ (inkludert Russland) skal kutte produksjonen av olje. Dette er mye på grunn av at etterspørselen etter olje og gass har avtatt betraktelig etter at pandemien startet, da mesteparten av normal flytrafikk og ferdsel har avtatt som følge av lockdowns, isolering og karantene. Det som forverret situasjonen, var en priskrig mellom Saudi-Arabia og Russland. Det førte videre til at oljeprisen ble halvert i mars. Saudi-Arabia kutter én million fat pr dag, og Emiratene kutter 100.000 fat som følge av nedsatt etterspørsel. OPEC+ sa de skulle kutte produksjonen med 9,7 millioner fat om dagen fra mars til juni, og holde igjen produksjonen de neste to årene. Det blir interessant å se hvilke langsiktige følger coronapandemien får for oljeindustrien, som allerede er under svært hardt press fra miljøvernforkjempere.

Kamp om innflytelse i Irak

Det er også en litt mindre kjent politisk kamp som utspiller seg i petroleumsindustrien i Midtøsten, og den foregår i Irak. Selv om landet har store interne problemer, er Irak et meget ressursrikt land, og det har verdens nest største antatte forekomster av olje og gass.

Irak grenser til Saudi-Arabia i sør og til Iran i øst, og begge statene har dermed stor interesse av hvilke intensjoner det nye irakiske regimet har, og hvordan det påvirker forholdene til statene. Begge statene er bevisste på at det som skjer i Irak den nærmeste tiden får både politiske og økonomiske konsekvenser i regionen, og Irak blir følgelig oppfattet som et nullsumspill mellom de to statene. Dette konkurransepregede synet har også ført til økte spenninger innad i GCC, da medlemsstatene må lage en politikk som tar høyde for Saudi-Arabia, Irak og Iran. I tillegg til en religiøs og politisk motivasjon for å ekspandere i Irak, har Saudi-Arabia også en økonomisk motivasjon: å få kontroll over de enorme olje- og gassreservene i Irak, og å eksportere mer energi til landet enn Iran.

På tross av innsatsen til USA og Saudi-Arabia, har Iraks økonomiske, religiøse og diplomatiske bånd med Iran blitt forsterket. Eksempelvis var Iran den tredje største eksportøren til Irak, og den viktigste sektoren er utvilsomt energi: selvom Irak sitter på massive olje- og gassforekomster, er ikke landet stabilt nok til at de kan utvinne ressursene i noen særlig stor grad. Derfor er en stor del av den saudiske energikonkurransen med Iran relatert til fremtidig oljepolitikk i Irak, og den staten som ender opp med mest innflytelse i landet vil også stille mye sterkere i forhandlinger med OPEC. I tillegg er det en rekke andre strategiske og ideologiske fordeler økt innflytelse i Irak vil føre med seg, og denne økonomiske motivasjonen kan med rimelig sikkerhet føre til at konkurransen over Irak bare øker.

Irakerne sliter også med strømmangel, og fordi det er mangel på vann klarer de heller ikke å produsere dette selv. Derfor må landet importere en stor andel naturgass og elektrisitet fra Iran, og mye av denne naturgassen går med til strømproduksjon i Irak.

Fra et saudisk perspektiv, er det utvilsomt energiimport som er den viktigste dimensjonen i kampen om Irak. Saudi-Arabia prøver følgelig å utnytte denne muligheten, og planlegger å tilby Irak alternative energikilder slik at de slipper å være så avhengig av iransk import. Problemet for irakerne med å bli avhengig av iransk energi, er nemlig at Iran selv har en stor etterspørsel, og importen er dermed risikabel. Sommeren 2018 måtte Iran stoppe energi eksporten til Irak på grunn av at de manglet energi selv, og dette førte til enorm strømmangel i Irak. Dette førte igjen til store opptøyer og demonstrasjoner, og mange stilte seg negative til Iran. Iran forsøkte å forsvare den reduserte energieksporten, men den irakiske regjeringen valgte heller å bruke Saudi-Arabia som leverandør for alternativ energi. Saudierne anser energieksporten for å være et middel for å oppnå mer politisk innflytelse i Irak. Sommeren 2018 ble det klart at Saudi-Arabia skulle starte opp et enormt solkraftprosjekt i den nordlige delen av Irak, og dette er i begge statenes interesse. Dette er ingen enkel oppgave, men dersom Saudi-Arabia spiller kortene sine riktig, kan de få overtaket over Iran, iallfall når det gjelder energi. Det er likevel viktig å poengtere at selv om den irakiske regjeringen er positiv til det saudiske energiinitiativet, har Irak ingen intensjoner om å bryte sine økonomiske og diplomatiske bånd med Iran.

Interessant om Saudi-Arabia etter oljen:

Saudi Vision 2030 evaluering fra The Atlantic Council

Vurdering av Saudi Arabias økonomiske og politiske situasjon fra BBC

Les hele artikkelen