Eritrea – veien videre

i Afrika av

Lise Skjevik har skrevet en artikkel om situasjonen i Eritrea.


Eritrea ble en selvstendig nasjon i 1993, etter en over 30 år lang krig med nabolandet Etiopia. Det er et av verdens aller fattigste land, og det foregår omfattende brudd på menneskerettighetene. I 2018 ble Eritrea og Etiopia enige om en fredsavtale, og dette er selvfølgelig svært bra for begge parter. Likevel er situasjonen i Eritrea i dag veldig vanskelig. 

Eritrea er en svært ung nasjon, og tidligere gikk ulike deler av landet inn i forskjellige statsdannelser med andre land frem til selvstendigheten i 1993. Dette bærer kulturen i landet preg av, i tillegg å være preget av ulike arabiske statsdannelser som ligger på den andre siden av Rødehavet. Blant annet har også Italia vært sterkt involvert i Eritrea, da de okkuperte landet fra 1885 og frem til britene jaget de ut etter andre verdenskrig. Eritrea var et britisk protektorat frem til da FN bestemte at landet skulle danne en føderasjon sammen med Etiopia i 1952. Eritrea skulle samtidig være et selvstyrt område. 

Forholdet mellom Eritrea og Etiopia har vært spent i flere tiår, og etter som nevnt over tretti år med krig og frigjøringskamp ble Eritrea frigjort av den opprørske gruppen Det eritreiske folks frigjøringsfront (EPLF). Denne gruppen samarbeidet også med andre grupper som samtidig styrtet det militære regimet i Etiopia. Dette er an av Afrikas lengstvarende konflikter. Eritrea fikk en ny regjering i 1993, og med den regjeringens støtte ble staten formelt opprettet samme år. Det pågikk imidlertid en grensekrig mellom Eritrea og Etiopia i perioden 1998-2000. Denne krigen er en av de blodigste i Afrikas historie, og Eritrea var Afrikas største kilde med flyktninger til Europa fra 2014-2016. I løpet av det siste tiåret har så mange eritreere forlatt landet sitt at det er verdens raskest tømmende nasjon. Det var først i 2018 at den etiopiske regjeringen anerkjente grensen en FN-kommisjon hadde fastsatt mellom de to landene. At man ble enige om denne grensen ble etterhvert begynnelsen på slutten av den flere tiår lange konflikten mellom Eritrea og Etiopia. Etiopias statsminister, Abiy Ahmed Ali, ble tildelt Nobels fredspris i 2019 for dette fredsarbeidet. 

Én av grunnene til at situasjonen i Eritrea er ustabil, er at den demokratiske grunnloven fra 1997 aldri har trådd i kraft. Den inneholder også menneskerettigheter, men har aldri blitt iverksatt. I tillegg har ikke parlamentet møttes siden 2002. I stedet ble Eritrea en ettpartistat med et autoritært regime, som undertrykker folket og har opprettet forbud mot all opposisjon. Presidenten og hans parti, Isaias Afwerki og People’s Front for Democracy and Justice (PFDJ), har all makten i landet. Afwerki har så langt vært Eritreas eneste president. Han var en av lederne for frigjøringsbevegelsen som kjempet mot Etiopia, men etter frigjøringen tok partiet en annen vending. Nasjonale valg har vært planlagt flere ganger, men er utsatt på ubestemt tid. Flere grunnleggende rettigheter, inkludert ytrings-, bevegelses- og religionsfrihet, er svært begrenset under dette regimet. Domstolene blir også kontrollert av regimet, og derfor er rettssikkerheten i landet svært dårlig – tusenvis av fanger har blitt fengslet uten dom. Et særlig alvorlig aspekt er landets tvungne militær- og samfunnstjeneste, som i praksis kan føre til militærtjeneste hele livet, under slavelignende forhold. Denne tjenesten har ingen tidsbegrensning, og er den største enkeltgrunnen til at eritreere flykter fra hjemlandet sitt. 

På grunn av dette og flere grunner som ikke nevnes her, er Eritrea nummer 180 av 186 land på FNs Human Development Index, som måler menneskelig utvikling. Landet har blitt rammet av tørkekatastrofer flere ganger, og vannmangel er et stort problem. I tillegg opplever landet også flere alvorlige miljøproblemer. Et annet alvorlig problem landet møter er det høye antallet med landminer som ligger igjen etter krigen. Dette er jo først og fremst farlig, men det gjør det også vanskelig å drive jordbruk flere steder i landet. 

Eritrea har blitt sammenlignet med Cuba og det tidligere Øst-Tyskland, og i de siste år har det blitt kalt Afrikas Nord-Korea, som er en svært kontroversiell tittel. Likevel er det flere uunngåelige likheter mellom landene: begge statene er ettpartistater der statslederne fengsler (eller i verste fall, tar livet av) sine kritikere samtidig som de sprer «det glade budskap» om å være selvforsynt. Begge er lukkede økonomier med så godt som ingen privat sektor. Selv om Eritreas ledende parti, PFDJ, ikke lenger identifiserer seg selv som kommunistiske, har Eritreas krig hatt flere like effekter som de man fikk på den koreanske halvøy. Flere familier ble delt og handel ble brått avsluttet. Eritrea, som Nord-Korea, ble etterhvert en militærstat. Ordningen med militærtjeneste som er nevnt tidligere, er obligatorisk og uten tidsbegrensning, og FN har sagt at dette systemet er tvangsarbeid og så godt som slaveri. Det eritreiske regimet frykter at innbyggerne vil dra istedenfor å godta dette systemet, og stenger dermed innbyggerne sine inne. Å flytte derifra krever en spesiell tillatelse, som så godt som aldri blir gitt. Alternativet er å flykte, som innebærer risiko for å bli skutt eller å betale bestikkelser. 

Det ville være naivt å tro at president Afwerki plutselig skulle foreta seg en snuoperasjon og innføre de demokratiske reformene og grunnloven han tidligere har lovet. Men han kan ta andre steg for å gjøre Eritrea mindre nedstengt og elendig. Det viktigste er å ikke gå tilbake til krig mot Etiopia. Fremskritt er så godt som umulig uten fred. Presidenten burde også åpne opp for handel, investeringer og mennesker. Etiopia er et land uten kyst og hav, og Eritrea kan gi landet adgang til havet. Krigen og kjølvannet av den førte til at etiopisk import og eksport fra eritreiske havner uteble. Dette førte til at begge land gikk glipp av store inntekter. To tredjedeler av eritreisk eksportvirksomhet gikk tidligere gjennom Etiopia. Blir landene enige om en ny føring for handel, er det mye å tjene økonomisk for begge parter, i tillegg til bedre samarbeid. 

Vi må innse at Eritrea ikke vil bli et helt nytt og demokratisk land over natten. Det vil ikke bli et mer normalt land med det aller første. Men hvis presidenten og hans regime hadde lettet på graden av isolering fra kontakt med andre land, kunne Eritrea blitt mindre fattig. Og etterhvert som (og når) regimet åpner opp, bør Vesten begynne å drive handel og annen virksomhet. Og én dag vil kanskje eritreerne begynne å nyte de frihetene de ble lovet under deres tragiske kamp for frihet og en bedre tilværelse.


LENKER: