Dag Einar Thorsen er førsteamanuensis i statsvitenskap ved Universitetet i Sør-Øst-Norge Mange vil kjenne ham fra møtene i Internasjonalt Forum. Vi valgte å intervjue ham for å kaste lys over enkelte utviklingstrekk i Europa.
—————————————————————————–
Dag Einar Thorsen
Hvorfor har vi fått en oppblomstring av høyrepopulistiske partier i Europa?
Nøkkelordet er tillit. Mangel på tillit. Landene i Nord-Europa er unntak. Her er det stor tillit mellom folk i sin alminnelighet, såkalt generalisert tillit i samfunnet. Drar vi sørover, er denne tilliten markant svakere. Dette slår også ut i form av svak tillit til staten. Til de som styrer.
De sosiale og økonomiske forskjellene har økt. Avstanden til de rikes verden har blitt synligere for folk flest. Når folk med liten utdanning og lav lønn i tillegg blir møtt med nedlatende holdninger fra de såkalte elitenes side, får vi en reaksjon mot de samme elitene – de som blant annet kontrollerer staten.
Legg til reaksjonene mot innvandrere – på den ene siden oppfattet som en trussel, på den andre siden en syndebukk som står laglig til for hogg. Husk at FrPs anti-innvandrer retorikk er relativt mild sammenliknet med hva vi finner i mange andre land.
Til slutt har vi en rekke spesifikke årsaker som kan variere fra land til land. I Tyskland for eksempel, var det tilfeller hvor det tyske flagget ble revet fra balkongene til folk som ville markere sin glede over fotballandslagets bravader i Fotball-VM 2006 på hjemmebane. Mange oppfattet det som overdreven antinasjonalisme og det skapte reaksjoner.
Lenke til BBC med oversikt over høyrepopulistiske partier i Europa land for land, høsten 2019.
Det store flertallet av borgerne i EU-landene er positive til at deres land er medlem. I hvilken grad gjenspeiler framveksten av partier med front mot Brüssel en svekkelse av EUs idegrunnlag?
Husk at EU har forandret seg. Og ikke bare på den måten at unionen fikk flere medlemmer i 2004. På nittitallet trodde mange at økonomisk integrering ville føre til politisk integrering. Vi fikk Euroen som felles valuta i 1999, men ikke i alle medlemslandene. Med andre ord: vi fikk et EU à la carte som det heter i Brüssel, hvor medlemsstatene kan forsyne seg av det de liker og si nei takk til det de ikke vil ha, uten at den forventede politiske samordningen skjøt fart. Resultatet ble ekstremt kompliserte beslutningsprosesser. Noe som forsterket bildet av et ugjennomtrengelig og lammende byråkrati. En takknemlig skyteskive for de som er skeptiske til unionen i utgangspunktet.
Det må ligge mer grunnleggende reaksjoner til grunn? Felles valuta gir jo også åpenbare fordeler i folks hverdag.
Brüssel er et symbol på elitesamarbeid. Skillet mellom høyre og venstre i politikken har blitt mer utydelig i land etter land. Store velgergrupper er desillusjonerte fordi de ikke føler noen framgang i forhold til foreldregenerasjonen og ser knapt forskjell mellom de etablerte partiene. Derfor får vi sterke protestbevegelser som vi hittil kanskje har sett mest tydelig i Italia og Frankrike.
Artikkelsamling om ulikhet i Europa og hva som kan gjøres.
EU har alltid vært de politisk moderate partienes prosjekt: støttepillarene har vært sentrum-høyre og sentrum-venstre. Ytterpartiene både til høyre og venstre har tradisjonelt vært i det minste skeptiske til unionen og iallfall sterke motstandere av overstyring fra Brüssel. Når de moderate partiene oppfattes som ganske like og elitestyrte, gir det grobunn for ytterliggående partier. I tillegg er de sosialdemokratiske partiene til dels sterkt svekket – noe som gir de tradisjonelle høyrepartiene større innflytelse i EU. Det virker ikke tiltrekkende for de desillusjonerte.
Thorsen blir engasjert når han krever at følgende uttalelse skal tas med i det som kommer på trykk:
«Dersom Marine LePen blir Frankrikes president etter neste valg, er det HELT FORTJENT FOR DE FRANSKE ELITENE». Så er det sagt.
Vi har altså fått en situasjon hvor det er liten støtte i de brede lag av folket for mer politisk integrasjon i Europa, men generell aksept for det etablerte økonomiske samarbeidet.
Når Tyskland overtar ordførerrollen i EU annet halvår i år, er det planlagte høydepunktet et felles møte mellom de europeiske statslederne og Kinas president Xi Jinping. Hvordan kan vi se for oss forholdet mellom EU og Kina utvikle seg i årene foran oss?
Kineserne oppfatter seg selv framfor alt som handelsfolk. I utlandet er deres fremste oppgave å drive forretninger, ikke å misjonere for sitt samfunnssyn. F.eks. er USA mer ideologisk i sin utenrikspolitikk. Kineserne vil inngå kontrakter eller kjøpe firmaer som kan gi dem teknologi og markedsandeler. De er meget hårsåre overfor kritikk av kinesiske forhold og vil gardere seg mot at kinesiskeide firmaer i Europa blir nasjonalisert, men forøvrig er de tilbakeholdne med politiske krav. Det nære partnerskapet mellom USA og Europa siden 1945 vil imidlertid ikke forsvinne over natten. For EU handler den noe forsiktige tilnærmingen til Kina om å ikke legge alle eggene i en kurv. Å ha gode økonomiske relasjoner til begge stormaktene kan bidra til å stabilisere den europeiske økonomien.
«Europe and China beyond the pandemic» Et ganske langt «Policy Brief» fra The European Council on Foreign Relations datert 13. mai i år.
Det pågår forhandlinger om en handelsavtale mellom EU og UK. Partene står steilt mot hverandre. 31. desember er det slutt på den nåværende overgangsordningen. Boris Johnson sier kategorisk at det ikke er aktuelt å be om forlengelse. I så fall kan man bli stående igjen uten avtale – til skade for næringslivet både i UK, i EU og potensielt også i Norge. Hvordan vurderer du utsikten til å komme til enighet?
Brexit var naturligvis en omdømmefiasko for EU. Jeg tror de risikerer å tape mer enn hva de vil innrømme dersom det ikke blir noen avtale. Det er mulig byråkratiet i Brüssel misforstår sin forhandlingsposisjon. Under Brexitforhandlingene var de knallharde bl.a. for å signalisere til andre medlemmer at det vil bli dyrt å melde seg ut. Å bli for hard overfor britene når det gjelder en handelsavtale kan gjøre Brüssel upopulær også innad i EU-landene.
BBCs oversikt over EUs og UKs utgangsposisjoner for forhandlingene.
FLERE LENKER:
Vi anbefaler lenkene til henholdsvis ja- og nei-organisasjonene til EU her i Norge:
Til slutt: et eksempel på den permanente debatten om EUs makt versus medlemsstatenes uavhengighet med utgangs-punkt i motstand mot det tysk/franske forslaget om at EU skal dekke krisehjelpen til medlemmene i Sør-Europa etter koronakrisen:
