Antologien «Maskespillet i Kongo» bør leses først og fremst som en hard kritikk av norske medias dekning av det som er kjent som «Moland og Frenchsaken». Kanskje det aller viktigste ved boka er at den viser hvor lite vi forstår av dette for oss fjerne landet. Direkte ubehagelig blir det når det gjøres klart for leseren at kunnskapsbrokkene er forankret i arven fra vestlige kolonimakters forvridde verdensbilde.
Halle Jørn Hanssen har tatt for seg utviklingen i selve saken. Han slår en gang for alle fast at de to ikke var på guttetur drevet av eventyrlyst. De var leiesoldater med eget firma registrert i Uganda. Da de ble arrestert, var de på oppdrag for en beryktet milits som opererte i Ituriprovinsen i det østlige Kongo. Han dokumenterer at politisk hørte de hjemme på ytterste høyre fløy. Moland ytret bl.a. at «kolonitiden var en nødvendighet for at det primitive Afrika skulle få noen utvikling». At denne holdningen skinte gjennom allerede i den første rettssaken og dermed svekket deres sak blant kongoleserne, er det ingen tvil om.
Hanssen retter videre søkelyset mot den offentlige ressursbruken for å få dem hjem, all den stund kongolesiske myndigheter under hånden hadde gitt forsikringer om at den idømte dødsstraffen ikke ville bli fullbyrdet. Det offisielle Norge må tåle kritikk ikke bare for tids- og pengebruken, men også for ikke å vise tilstrekkelig respekt for kongolesiske myndigheter. Kritikken rammer i høyeste grad også media, som beskyldes for å ha vært mikrofonstativ for støttegruppen for Moland og French og for å framstille saken løsrevet fra Kongos bakgrunn. Det er grunn til å reflektere over sluttsatsen i Hanssens mer enn 50 sider lange kapittel:
« Hva hadde skjedd om Moland og French var sønner i familier uten nettverk? Hva hadde skjedd om de hadde vært sønner av norske innvandrerfamilier? De ville ha fått en viss konsulær bistand, men ikke noe mer. De kunne ha dødd i fengslet enten de var skyldige eller ikke, og vi ville neppe ha hørt om dem.»
Norsk forhandlingsstrategi får også sitt i andre kapitler i boka. Lars Løvold fra Regnskogfondet og Berthelemy Boika Mahambi kommer med sterk kritikk av norske myndigheters antydninger om å holde tilbake midler til å bevare regnskogen for å tvinge gjennom den løsning de ønsket på saken.
Nordmenns oppfatning av Kongo
Sosialantropologen Espen Wæhle som selv har gjennomført feltstudier i Ituriprovinsen, beskriver opplevelsene til tidligere tiders norske leiesoldater i Kongo og deres forhold til landet da det var belgisk koloni. For de fleste av oss kommer det vel som en nyhet at det noen gang har vært nordmenn i militær tjeneste i Kongo før FNs fredsbevarende styrker på 1960-tallet, Vi kan bare gjette oss til hva det har betydd for å skape stereotypier av landet her hjemme.
I det hele tatt er nordmenns bilde av Kongo et gjennomgangstema i boka, og det høster ikke akkurat godord. Gjentatte ganger blir både media og politikere beskyldt for å mangle kunnskaper om og perspektiver på det kongolesiske samfunnet. Skarpest kommer det til uttrykk i reisebrevet fra Randi Solhjell og Madel Rosland som bet seg merke i de gjentatte kravene om at «kongolesiske myndigheter må gjøre mer». De to snur om på bildet og stiller følgende spørsmål: «Hvordan ville vi i Norge sett på saken dersom en drapstiltalt kongoleser krevde Erna Solbergs fulle oppmerksomhet og løslatelse, mens det foregikk krig i Finnmark og en gjeng religiøse fanatikere begikk attentat mot den norske regjeringen?»
Vi finner det samme temaet grundig bearbeidet av sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen i bokas etterord og i Emma Wolukau-Wanambwas analyse av en utstilling ved Universitetsmuseet i Bergen.
Joseph Conrads berømte bok «Mørkets hjerte» trekkes fram som sentral i norsk og europeisk forståelse av Kongo i flere innlegg. Sosialantropologene Sindre Bangstad og Bjørn Enge Bertelsen hevder at framstillingen av saken i Norge reproduserer Conrads primitiviserende og koloniale forståelse. Forfatteren Nikolaj Frobenius føler også at media følger i Conrads spor.
Kongolesiske stemmer
Redaktøren, Marta Tveit, skal ha ros for å ha inkludert to kongolesiske stemmer i antologien – kongolesere som bor i Norge og derfor kjenner begge samfunnene. Honoratte Basemake scorer høyt når hun skriver:
«Som mor fikk jeg etterhvert stor respekt og forståelse for den måten Kari Hilde Hodne French engasjerte seg, med kropp og sjel, for sønnen. Jeg ville ha gjort det samme…. French kom hjem, det er bra. Men jeg synes det er skammelig og ynkelig at han har reist rundt i Norge og tjent seg rik på sin groteske historie og sine svært tvilsomme eventyr. Jeg blir trist når tusener i kulturhus synes det er flott, og blir begeistret over å høre på «heltehistorier» fra en som selv beskriver seg som leiesoldat. Er han og hans verdens-anskuelse virkelig noe de ønsker å eksponere seg og sine barn for?»
Irene Kinunda Afriyie bidrar med bokas korteste kapittel, men på sine fire sider makter han å gi presist uttrykk for kanskje det mest foruroligende ved hele historien, nemlig at den kan vise seg å representere et tilbakeslag for integreringen av innvandrere i Norge. Dette fordi det bildet nordmenn har av Kongo påvirker mottakelsen kongoleserne får i lokalsamfunnet. Han trekker linjene bakover til jubileumsutstillingen i Vigelandsparken i 1914 hvor «Kongolandsbyen» var en av de største attraksjonene. Allerede da var Kongo synonymt med «det mørke Afrika», noe eksotisk, vilt, fremmed og lovløst. Moland- og Frenchsaken forsterket disse til dels sterkt negative stereotypiene og tilslørte det faktum at det i utgangspunktet burde være en relativt enkel oppgave å integrere kongolesere i Norge – bærere av en kristen tradisjon og mer vant enn nordmenn til å tilegne seg fremmede språk som de er.
Fellesrådet for Afrika skal tilkjennes ære for prosjektet med å utgi denne boka og takker selv i forordet Halle Jørn Hanssen som prosjektets ildsjel.
Maskespillet i Kongo. Frekk Forlag, Kr. 288
LENKER:
Afrika.no Norges fremste nettmagasin om Afrika og det afrikanske
Halle Jørn Hanssens kronikk om saken i Ny Tid
Bjørn Johannessens anmeldelse av boka i Bistandsaktuelt
BØKER PÅ NORSK OM KONGO:
David van Reybrouck: Kongo
Adam Hochshild: Kong Leopolds arv
