LISE SKJEVIK har skrevet en ny artikkel om Midtøsten. Denne gangen om regimeoverganger og demokrati i Tunisia og Egypt.
Januar 2011 regnes som startskuddet på perioden som ofte omtales som «den arabiske våren». Dette var en periode med opprør mot myndighetene i den arabiske delen av verden, og kravet fra de fleste demonstrantene var at det sittende regimet måtte gå av. Folket ønsket mer menneskerettigheter, et bedre styresett og å bli sett av sin regjering. Slike opprør fant blant annet sted i Tunisia, Egypt, Bahrain, Libya, Syria og Jemen. Selv om opprørene foregikk i omtrent samme tidsrom, utviklet de seg forskjellig. I denne artikkelen skal vi se nærmere på Tunisia og Egypt, og avslutningsvis hvordan situasjonen er i dag.
Det er også verdt å nevne at uttrykket «den arabiske våren» har blitt kritisert: uttrykket ekskluderer alle andre minoriteter som deltok i protesten, som for eksempel kurdere og berbere. Ordet «vår» får også protestene til å nærmest høres vakre ut fremfor farlige og tidvis blodige, fordi ordet vår gjerne blir assosiert med blomster og sol. I tillegg handler kritikken også om at begrepet begrenser tidsperioden opprørene fant sted i, da demonstrantene fortsatte å gjøre opprør etter våren 2011.
Tunisia
Opprøret i Tunisia startet i desember 2010, da Mohammed Bouazizi, en ung grønnsakshandler, satte fyr på seg selv i protest mot styresmaktene. Flere kunne kjenne seg igjen i hans situasjon, og derfor utløste denne hendelsen et opprør som førte til at flere hundre personer mistet livet. Senere har opprøret blitt omtalt som «Sjasminrevolusjonen», og hadde flere årsaker. Blant annet led befolkningen (spesielt ungdom) av stor arbeidsledighet, få sosiale rettigheter, økende matvarepriser og mangel på menneskerettigheter. Derfor krevde demonstrantene større grad av demokratisering og at det sittende regimet, med Zine el-Abadine Ben Ali i spissen, måtte gå av. Han hadde sittet med makten i Tunisia siden 1987, og måtte søke eksil i Saudi-Arabia allerede i januar 2011. I juni samme år ble han stilt for retten og dømt til 35 års fengsel for å ha stjålet statens eiendom.
Det ble avholdt valg av en ny grunnlovgivende forsamling i oktober 2011, der over 90% av velgerne deltok og prosessen gikk fredelig for seg. Denne nye forsamlingen skulle etterhvert vedta en ny grunnlov, som skulle utgjøre grunnlaget for valget av ny president og nytt parlament. Menneskerettighetsaktivisten Moncef Marzouki ble valgt som president i overgangsperioden, og avviklet unntakstilstanden som ble innført av Ben Ali, i 2014. Dermed ble det litt mer normale tilstander i landet, og prosessen med å møte demonstrantenes ønsker kom ytterligere i gang.
Som nesten det eneste landet under den arabiske våren, klarte Tunisia å komme seg gjennom overgangsperioden uten at det brøt ut borgerkrig. Nøkkelen til dette var å inkludere alle i demokratiseringsprosessen – både representanter fra den tidligere eliten og vanligere borgere fra sivilsamfunnet. Det ble organisert en offentlig, politisk dialog over nesten to år, og den ble sendt på nasjonal TV. Dermed kunne alle følge med på prosessen, og også komme med innspill og sørge for at sin stemme ble hørt. Denne utviklingen har ført til at Tunisia oppleves som det mest vellykkede eksempelet på mer fred og demokrati etter den arabiske våren. Det er så godt som det eneste positive eksempelet, da det ikke har gått i nærheten så bra i andre stater. Den såkalte Tunisia-kvartetten, med flere ulike organisasjoner i det tunisiske samfunnslivet, vant Nobels fredspris i 2015 for sitt arbeid med den offentlige dialogen om veien videre.
Egypt
Egypt har opplevd opprør og protester av denne typen før den arabiske våren. Over 1,7 millioner arbeidere deltok i mer enn 1900 streiker og andre protester (i fravær av frie fagforeninger) mellom 2004 og 2008. Egypt er det mest folkerike og økonomisk sterke landet i Nord-Afrika, og opprøret under den arabiske våren skapte mye oppmerksomhet internasjonalt. Det ga også inspirasjon til andre land i den arabiske verden som ble undertrykt av autoritære regimer. Opprørene i denne sammenheng startet i januar 2011, og demonstrantene hentet inspirasjon fra Tunisia. På dette tidspunktet hadde president Hosni Mubarak sittet ved makten siden 1981. Hans avgang som statsleder ble sett på som et symbol på den langvarige nedgangen i regimets effektivitet. Regjeringens dårlige evne til å yte grunnleggende tjenester og deres tilsynelatende likegyldighet til utbredt arbeidsledighet og fattigdom frastøtte titalls millioner av egyptere. Politibrutalitet, unntakstilstand, boligmangel, dårlig levestandard og mangel på ytringsfrihet var også viktige årsaker til opprør. Likevel viste den egyptiske hærens nøye beregnede innblanding i opprørene en samlet militærledelse som fortsatt hadde stor makt.
Mubarak ble tvunget til å gå av i februar 2011, gikk videre i eksil og overlot landet til militæret. I denne posisjonen avslørte militæret sin enorme innflytelse i det egyptiske samfunnet. Militæret ble drevet av generaler som har tjent sine medaljer i 1967- og 1973-krigene med Israel, og som har samarbeidet tett med USA siden Kairos fredsavtale i 1979 med Jerusalem. I motsetning til de andre arabiske militærene som har vært involvert i opprørene i den arabiske våren, er den egyptiske hæren allment respektert av stort sett hele befolkningen. Det er også dypt innvevd i den egyptiske økonomien. I 2011-2012 ble det etterhvert gjennomført valg, og det islamistiske Freedom and Justice Party fikk flertall i nasjonalforsamlingen. Dette partiet ble stiftet av Det muslimske brorskap, som er en islamistisk politisk bevegelse som ofte blir assosiert med terrorisme. Deres kandidat, Mohammed Morsi, ble valgt til president. Med det ble han Egypts første demokratisk valgte statsleder. Han skulle vise seg å ikke bli stort bedre enn Mubarak – den nye grunnloven fra 2012 ble møtt med kraftige protester fra store deler av befolkningen. Protestene mot Morsi og Det muslimske brorskap førte til en ny runde med opprør i Egypt. Igjen tok hæren grep, og deres leder Abdel Fattah el-Sisi gjennomførte et statskupp i 2013 og fjernet både Morsi og Brorskapet fra makten. Det blir ikke stort bedre i Egypt med Sisi ved makten, da flere organisasjoner og aktivister påsto at menneskerettighetssituasjonen bare ble verre under Sisi. Hans regime hadde innskrenket ytringsfriheten ytterligere. Den arabiske våren førte til at en diktator etter den andre ble byttet ut, og situasjonen for folket ble ikke særlig bedre.
Likheter og ulikheter
I nesten samtlige av opprørene under den arabiske våren var bruken av sosiale medier særdeles viktig. Dette var først og fremst for å samle folket og å informere om protestene, som førte til at myndighetene i flere land stengte nettsidene i et desperat forsøk på å beholde kontrollen. Bruken av sosiale medier førte også til at internasjonal presse kom på banen, og det ble økt oppmerksomhet rundt demonstrantenes krav.
Involvering fra fagforeningene var med på å starte revolusjonene i begge statene. Et viktig trekk ved fagforeninger er at de opererer i både den politiske og den økonomiske sfæren i samfunnet. De kan øke presset på de autoritære regimene direkte ved å fungere som ledere eller nøkkelallierte til innbyggerne i større massemobiliseringer og større sosiale antiregimebevegelser. Fagforeningene kan også spille en avgjørende rolle i å utfordre de økonomiske grunnlagene i regimer som undertrykker arbeiderne ved å gjennomføre streiker, arbeidsstopp og okkupasjoner som motvirker den økonomiske elitens interesser. Arbeiderne spilte derfor en avgjørende rolle for å sette Tunisia på rett vei til demokrati.
Det var en hel del korrupsjon som foregikk på toppen av regimet i Tunisia, men på tross av dette var ikke Ben Alis regjering avhengig av den typen korrupsjon og bestikkelser som gjennomsyret byråkratiene andre steder, da inkludert både Libya og Egypt. Dette betyr med andre ord at Tunisias regjeringsinstitusjoner var relativt stabile, og var mer mottakelige for en ny, effektiv og teknokratisk regjering til å overta etter Ben Ali. Tunisia endte etterhvert opp med flere fredelige reformer, og står som sådan igjen som det mest vellykkede eksempelet fra den arabiske våren.
Egypts militære styrker har vært godt likt av størsteparten av befolkningen, og har deltatt i flere kriger og opprør før den arabiske våren fant sted. Dette er også en forskjell mellom de to statene, ettersom Tunisias militære styrker spilte en mindre viktig rolle i landets opprør. Også til forskjell fra andre staters militære styrker i den arabiske verden, har det tunisiske militæret aldri opplevd krig, og det er ikke innvevd i økonomien på samme måte som militæret er i Egypt.
De to største forskjellene mellom Tunisia og Egypt er altså rollen institusjoner og militæret har spilt, men det viktigste er hvordan dette kommer frem i praksis. Ettersom Egypts institusjoner er såpass svake, er det desto vanskeligere å reparere flere tiår med underskudd og samvittighetsløs drift av statens offentlige sektor. Alt i Egypt – fra å ta førerkortet til å utdanne seg – er formelt sett veldig billig, men blir i praksis ekstremt dyrt. Dette er på grunn av at de fleste transaksjonene (både offisielle og uoffisielle) blir etterfulgt av såkalte ”svarte betalinger”, altså betalinger som enten er et resultat av svart arbeid eller at transaksjonene ikke er dokumentert og dermed er ulovlige. I tillegg har det egyptiske politiet blitt utskjelt lenge før det brøt sammen i opprørene som startet i januar 2011. Så godt som ingen hadde tillit til at politiet skulle klare å beskytte dem fra Mubaraks regime. Hvis noen skulle ha hjelp med selv den minste ting, var de nødt til å bestikke politiet hver gang. Folkets tillit til politiet ble om mulig enda verre da politistyrkene forsvant mens opprørene var på sitt verste. Deres forsvinning ble vidt ansett som et bevisst forsøk på å gjøre Egypt mer ustabilt. Prosessen med å innføre et demokratisk styresett i Egypt må starte med politiet selv – noe som betyr at regjeringen må etablere ny tillit mellom folket og politiet for at demokratiet i det hele tatt skal ha noen sjanse.
Fagforeningsbevegelsen i Egypt la inn en stor innsats, men lyktes dessverre ikke med demokratiseringen av landet. Det store opprøret som skjedde i Egypt ødela dermed ikke de dype statsstrukturene de lenge hadde slitt med, selv om Mubarak ikke lenger var ved makten. Arbeiderbevegelsen ble ikke en uunnværlig spiller i det nye Egypt. I grove trekk var det arbeidere og unge ferdigutdannede uten arbeid som var med på opprørene i Egypt. Flere av de eldre har opplevd at landet har vært i krig, og det er trolig disse som utgjør den største delen av de med stor respekt for militæret. Da er det forståelig at de valgte å ikke delta i disse opprørene. Det var nettopp dette som gjorde at Tunisia fikk avskaffet sitt autokratiske regime – det var den samlede kraften av hele folket. For at Egypt også skulle fått muligheten til å innføre et demokratisk styresett, måtte hele folket blitt med i opprørene. Det holder ikke at kun arbeiderne og fagforeningene engasjerer seg. Ettersom militæret ikke var like godt likt historisk sett i Tunisia enn i Egypt, hadde det tunisiske folket andre insentiver for å få satt i gang prosessen med å styrke institusjonene sine etter revolusjonen.
I dag er det fortsatt demokrati i Tunisia. Beiji Caid Essebsi gjorde en god jobb som president frem til sin død i juli 2019. Kais Saied tok over etter valget i oktober samme år, og situasjonen er lovende. I Egypt er det fortsatt mye politisk uro. Sisi er fremdeles president, og situasjonen har ikke bedret seg. Landet er fortsatt preget av Hosni Mubaraks død i februar i år, og det blir spennende å følge utviklingen videre.
LENKER:
Allinson, Jamie (2015) ”Class forces, transition and the Arab uprisings: a comparison of Tunisia, Egypt and Syria” Democratization, 22 (2): 294-314
Anderson, Lisa (2011) ”Demystifying the Arab Spring: Parsing the Differences Between Tunisia, Egypt, and Libya” Foreign Affairs, 90 (3):2-7
FN-sambandet (2020) «Den arabiske våren». Hentet fra
https://www.fn.no/Konflikter/Afrika/Den-arabiske-vaaren
Haggard, Stephan & R. Kaufman, Robert (2016) Dictators and democrats. Masses, elites and regime change. USA: Princeton University Press
The Economist (2020). Hosni Mubarak, ex-despot of Egypt, died on February 25th, aged 91. Three suffocating decades in power were ended by revolt. Hentet fra
https://www.economist.com/middle-east-and-africa/2020/02/27/hosni-mubarak-ex-despot-of-egypt-died-on-february-25th-aged-91
