Vi er ikke i samme båt

i Internasjonalt Forum av

Internasjonalt Forum i Oslo Arbeiderparti markerte 1. mai som sedvanlig med å legge ned blomster på Wergelandsstatuen i Spikersuppa om formiddagen, men i år uten musikkorps og med de anbefalte to meters avstand mellom de tilstedeværende.

Marit Nybakk – forumets leder – holdt denne appellen:

——————————————————————————-

Gratulerer med dagen!

1.mai 2020-  på årets internasjonale solidaritetsdag- minnes vi alle dem som Coronaviruset har tatt livet av rundt om i verden.

Pandemien treffer IKKE likt.
Vi er
IKKE i samme båt.

Det avhenger av hvor du er født, hvor du vokser opp og hvilket yrke du har. I tillegg – hvilken alder du har.

I deler av Nord-Italia, i New York og i storbyslummen i Rio de Janeiro, hoper kistene seg opp.  Det siste er at dødstallene også stiger i Amazonas.

I vårt velorganiserte samfunn her nord slipper vi heldigere fra det. På grunn av sterk sentralisert styring fra helsemyndighetene og kraftige tiltak som det stort sett har vært politisk enighet om. Men vi går heller ikke fri.

Sjelden har Arbeiderpartiets 1. mai slagord truffet bedre: 

TRYGGHET FOR HELSE OG ARBEID

Coronaviruset utfordrer både helsearbeidere og politikere. I dag følger vi myndighetenes Coronatiltak. Konsekvensen er at vi må tilbake til 50 tallet for å finne en så høy arbeidsledighet – også her. Men vi regner med at det er midlertidig. Faren er likevel at arbeidsledigheten biter seg fast.

DET bør bekymre oss. Arbeid for alle er sosialdemokratiets hovedsak. 

På 1. mai – akkurat her – hyller vi tradisjonen tro Henrik Wergeland. Eidsvollsgutten som ga bort skjortene sine til fattige barn. Som sto opp for minoriteter. Kjempet for jøders rett til å komme inn i Norge.  Han var Norges første riksantikvar.

17. mai 1833 holdt Wergeland den første 17. mai talen i Christiania, for å hylle Grunnloven. Han holdt den ved Christian Kroghstatuen.  17 mai 1841 flyttet han inn i Grotten.

Kjære kamerater, mye av mitt politiske liv har – i Wergelands ånd – vært dedikert til antirasisme og antiapartheidarbeid. 

Vi gikk under paroler om Free Nelson Mandela, Sør Afrikas store frihetshelt og senere president. Etter 28 år på fangeøya Robben Island -fengslet av det sørafrikanske rasistregimet, slapp han ut. Og ble forsoningens mann med fredsprisen som belønning.

PÅ 70 og 80 tallet jobbet jeg med flyktninger i det sørlige Afrika, både i regi av norske organisasjoner og europeiske.

I dag har verden flere flyktninger enn noensinne. I Rwanda, i Libya, i Eritrea og Etiopia, i Hellas og Tyrkia, ved Europas stengte grenser.  Og et mindre kjent eksempel: Utenfor grensene til fredsprisvinneren Aung San Suu Kyis Burma hoper flyktningene seg opp.

Akkurat nå preges Europa av Corona og nedstenging. Men uavhengig av Corona er det grunn til fortsatt å være urolig over utviklingen i Polen. Dette er vårt granneland – nærmest på vår dørstokk – og vi ser knebling av pressen, politisk kontroll av domstolene, og kraftige angrep på likestilling, bl. a kvinners rett til abort.

I Europa ser det ut som om velgerne har gitt opp å tro at sosialdemokratene kan løse tidens grunnleggende problemer: arbeidsledighet, innvandring og integrering. Høyrepopulistiske og «ikke-politiske» partier fosser fram. Dette er en alvorlig trend, og et varsko til Europas arbeiderpartier.

Til slutt er det grunn til å rope varsko om tilbakeslag for likestilling og kvinners rettigheter.  Det skjer i USA, det skjer i Europa, særlig i Øst-Europa. Og i flyktningeleirene er kvinnenes situasjon svært utsatt. I Iran har mullaene fortsatt lovfestet kjønnsapartheid. Det skjer ingen bedring av kvinnenes situasjon i Saudi-Arabia.

For noen år siden ble verdenssamfunnet rystet av historien om den pakistanske jenta som ble voldtatt av 10 gutter i landsbyen som straff for at hennes bror hadde sett på en kvinne over sin rang.

Den voldtatte jenta var i Norge året etter. Jeg glemmer aldri øynene hennes.

Jeg glemmer heller aldri steiningen av den første kvinnen på stadion i Kabul etter at Taliban kom til makten første gang. Det ble kastet små steiner på henne. For at det skulle ta tid før hun døde.

Det er viktig å jobbe med solidaritet med våre søstre i andre land.Vold mot kvinner, vold mot kvinnekroppen, massevoldtekter, skjending av kvinner, overgrep i flyktningeleire, etnisk rensing gjennom voldtekt i krig. En uendelighet med smerte og lidelse, undertrykking og vold.

På den internasjonale arbeiderdagen er det viktig at også de får vår solidaritet.

Vi har fortsatt så utrolig mye ugjort!