Denne artikkelen er skrevet spesielt for Internasjonalt Forum av BJØRN TORE GODAL tidligere utenriksminister og leder for kommisjonen som i 2016 leverte sin evaluering av Norges innsats i Afghanistan.
Trump og Taliban. Kan det fungere?
Av Bjørn Tore Godal
Etter overraskende oppdrag fra regjeringen Solberg fikk jeg høsten 2014 oppgaven å lede et offentlig utvalg som skulle evaluere norsk innsats i Afghanistan 2001-2014. (NOU 2016:8)
I hovedkonklusjonen i innstillingen fra juni 2016 heter det: «Etter mange års internasjonal innsats er situasjonen i Afghanistan nedslående. Militante islamistgrupper har fortsatt fotfeste i deler av landet, og Taliban står sterkere enn noen gang siden 2001. Krigshandlinger undergraver grunnlaget for økonomisk og sosial utvikling, truer oppnådde resultater og svekker mulighetene for å bygge en stabil, fungerende statsmakt på demokratisk grunnlag. Politiske og sosiale endringer initiert utenfra har støtte i afghanske reform-miljøer, men har møtt motstand fra konservative, religiøse og nasjonalistiske krefter sant forskjellige lokale makthavere.»
Fire år etter står dessverre denne konklusjonen seg fortsatt godt. Det nye er kombinasjonen av Taliban og Trump: Taliban har ytterligere styrket seg og ser seg tjent med å slutte og bekjempe amerikanske og internasjonale styrker, inkludert gjenværende norske spesialstyrker i Kabul. Betingelsen for dette er en avtale om amerikansk militær tilbaketrekning mot at Taliban garanterer for at Afghanistan ikke igjen skal bli et nytt oppmarsjområde for internasjonal terrorisme. Trump på sin side har aldri sett Afghanistan som sin krig – og er opptatt å få sine hjem, også som et ledd i presidentvalgkampen. Det vil være en fjær i hatten, særlig om fredsavtalen holder.
Dette hovedgrepet har ligget i kortene lenge. Norge ble kontaktet av Taliban i 2006 under Jens Stoltenbergs rødgrønne regjering. Jonas Gahr Støre spilte en nøkkelrolle også i forholdet til den daværende afghanske regjering og fikk etter hvert den daværende amerikanske utenriksminister Hillary Clinton til å se at krigen ikke kunne vinnes militært og at fredsforhandlinger var eneste farbare vei. Andre allierte dette synet og var også aktive i kulissene. Motkreftene var for sterke den gang hos nær alle hovedaktører: I det mest militante Taliban-miljøet, i deler av den afghanske regjering og i USA.
Kan det lykkes nå? Krigstrøttheten hos partene er enorm under overflaten. Titusener er døde og sårede. Kvinnene er en fredskraft og de unge drømmer om et annet liv. På sikt er det den største freds-ressursen. Samtidig er det sivile afghanske samfunnet så svekket av fattigdom og helseutfordringer at maktesløsheten og apatien truer. Matvaremangel (rammer 37% av befolkningen), korrupsjon, narkoøkonomi og nå Koronaen med nær sagt nullstilt smittevern danner det dystre bakteppet for de politiske aktører i Kabul og andre politiske sentra som nå må utvise lederskap.
Taliban og Trump sitter ikke med fasiten, selv om de fortjenstfullt har fått til mye. Den tredje og på sikt avgjørende part, det afghanske sivilsamfunnet, er det store usikre kort i månedene som kommer. Rivaliseringen mellom president Ashraf Ghani og regjeringssjefen Abdullah Abdullah synes ikke å ta noen ende. USA holder nå 10-talls milliarder tilbake i et forsøk på få kamphanene til å enes. Tidligere president Karzai søker å tale de stridende til fornuft. Sterke krefter i Nordalliansen, som er Talibans sterkeste motpart – og en bærende kraft i den afghanske regjeringen – har liten sans for politiske løsninger med Taliban. Våpnene sitter løst i beltet.
De etniske og sosiale motsetningene i Afghanistan er meget sterke. Mens Taliban har stått sterkest blant pashtunerne på landsbygda i sør og øst har Nordalliansen primært hatt støtte hos andre folkegrupper som tadsjiker, usbeker og hazaraer. Tradisjonelt har sentralmakten i Afghanistan vært svak, på sitt best fungerende med en svak, men liberal kongemakt på toppen og et betydelig regionalt selvstyre basert på historiske tradisjoner og etablerte maktforhold.
De seirende parter etter 9.11 kom sammen i Bonn og dikterte en annen og sentralisert styringsstruktur. I håpet om at mange lokale krigsherrer og makthavere med tvilsom fortid, kunne bli gode demokrater. Det viktigste kriteriet for å bli med i det gode selskap var å være mot Taliban.
Dermed er utgangpunktet for en varig og inkluderende nasjonal fredsløsning bygd på gjensidig respekt for hverandre ikke det beste. Tvertom: Det blir rik anledning til å spenne bein på hverandre og i verste fall føre det krigsherjede Afghanistan tilbake til full borgerkrig, godt assistert av naboland med motstridende nasjonale interesser.
Afghanistan trenger solidaritet og støtte. Norge kan ikke bakke ut nå. Vi har et selvstendig ansvar for Afghanistans situasjon, ut over terrorbekjempelse. Mye av den norske sivile hjelpeinnsatsen har fungert godt og har røtter langt tilbake, lenge før vår militære innsats. Den har høstet anerkjennelse, fra Taliban til de innerste regjeringssirkler i Kabul, og aller viktigst: fra de lutfattige landsbygdene til de reformvillige kvinnene. Her er ligger noen av et nytt og bedre Afghanistans viktigste ressurser.
LENKER:
Norge i Afghanistan
Godalutvalgets utredning av Norges innsats
International Crisis Group om Afghanistan
Asia Times om Afghanistan
Council on Foreign Relations om Afghanistan
