Under denne overskriften har Maria Varteressian (til venstre i bildet over) og Kamzy Gunaratnam (til høyre) skrevet denne kronikken i VG 22. april. Maria er styremedlem i Internasjonalt Forum, og Kamzy er varaordfører i Oslo ( Foto: Ap/Line Møller, VG)
——————————————————————————
Fellesskapsfølelsen er blitt sterkere under Coronakrisen. Vi må ta vare på denne følelsen. Det vil trengs i tiden som kommer.
Coronakrisen har lært oss å stå sammen på nye måter. Dugnadsånden har kommet til uttrykk gjennom sosiale medier og på utallige digitale møteplattformer. På tvers av politiske skillelinjer har budskapet vært tydelig: ingen skal stå alene i krisen som er over oss. Fellesskapsfølelsen er på mange måter blitt sterkere. Vi må ta vare på denne følelsen. Det vil trengs i tiden som kommer.
De siste årene har vi sett at mange små grupper har vokst frem på bekostning av ett stort og samlet fellesskap. I boken «Identitet» beskriver statsviteren Francis Fukuyama identitetspolitikk som enkeltgruppers særinteresser og betente enkeltsaker som baner vei for nye politiske strømmer. Samtidig blir skepsisen og retorikken på tvers av gruppene hardere og spissere.
Åpenhet, små forskjeller og tillit er bærebjelkene i det norske samfunn. Men når børsen og oljeprisen faller, helseberedskapen er presset og mange permitteres settes tilliten på prøve. Mange opplever større uro for egen framtid, og det å sikre seg selv kan fremstå som viktigere enn å bidra til trygghet for alle andre rundt.
Samtidig er enkelte grupper mer utsatt enn andre for å falle bakpå og på lang sikt bli tapere både sosialt og økonomisk som følge av coronakrisen. For hver gang disse menneskene søker trygghet og støtte i en liten gruppe fremfor i det større fellesskapet løses limet i samfunnet rundt oss.
Samhold og tillit forvitrer når forskjellene og skepsisen mellom folk blir større.
Politikk som dyrker forskjeller, istedenfor å jobbe for å løse felles utfordringer på tvers av ulike samfunnslag og grupper nører opp under gruppeidentiteter og bidrar til å svekke fellesskapet. Resultatet er at vi glir lengre fra hverandre. I ytterste konsekvens vil hver gruppe mene at akkurat det de står for, ideologisk og verdimessig, må gjelde for resten av samfunnet. Dette svekker ikke bare fellesskapet, men også demokratiet da noen grupper vil vinne frem og sette tydeligere preg på politikken og samfunnet enn andre.
Vi trenger partier med politikere som evner å se og ivareta helheten i det norske samfunnet, ikke dem som tjener på kort sikt ved å sette grupper opp mot hverandre. I fremtiden vil vi mer enn noen gang trenge en politikk som bygger broer – på tvers av folk, kulturer, byer og distrikter. Det handler om å forene fremfor å splitte.
Ingen er tjent med å sette grupper opp mot hverandre.
Venstresidens og arbeiderbevegelsens politiske prosjekt har gjennom årtier vært at alle skal ha lik verdi og like rettigheter og muligheter på tvers av klasser og bakgrunn. Det er viktig å huske at alle fremskrittene, som arbeidernes rettigheter, likestilling og funksjonshemmedes og homofiles rettigheter, har kommet gjennom kamp – der ulike mennesker har stått opp og kjempet for hverandre.
Kjernen ligger i om man kjemper for et større sett med verdier og rettigheter som skal gjøre samfunnet bedre for alle, om det ikke helt perfekt for noen, eller om noen grupper skal bli sett, hørt og få innfridd alle sine interesser på bekostning av andre grupper og det større fellesskapet.
Det er fremdeles mye vi kan kjempe for i dag, men vi må gjøre det samlet som et storsamfunn, ikke hver for oss. Politikken som utformes frem mot neste stortingsvalg må evne å adressere den voksende graden av identitetspolitikk som har vokst frem de siste årene. Hver gruppe må bli hørt av politikerne som veier folks behov opp mot hverandre og sørger for at alle er ivaretatt på en rettferdig måte. Men det som er like viktig er at folk på tvers av grupper også hører og ser hverandre.
Kriser skaper rom for endring og refleksjon. Det krever dugnadsånd å komme gjennom dem. Her må kloke og handlekraftige politikere kjenne sin besøkelsestid. Avgjørelser som fattes og politikk som lages i disse dager vil derfor prege Norge gjennom et helt tiår, og ganske sikkert enda lenger enn det.
Det er viktig at de politiske modellene vi utvikler nå har rettferdighet, samhold og solidaritet ved sin innerste kjerne.
En slik politikk vil bidra til å bygge broer.
