- Innlegget er skrevet av Lise Skjevik, medlem i forumet, student, for øyeblikket bosatt i Frankrike. Bildet viser Beirut med Middelhavet i forgrunnen og fjellkjeden med de hvite, snødekte toppene i bakgrunnen, som har gitt navn til Libanon –
Libanon opplevde vedvarende politiske demonstrasjoner i 2019. Dette skyldtes i stor grad folks økonomiske situasjon og den omfattende korrupsjonen i landet. Folket krevde forandringer! Landet har i flere generasjoner vært preget av politisk ustabilitet og krig. Libanon har vært involvert i en rekke konflikter, som toppet seg den siste tiden med store demonstrasjoner mot myndighetene. Folket demonstrerer mot korrupsjon, store ulikheter og måten Iran involverer seg på i det libanesiske samfunnet. Landet lider også av store økonomiske problemer. Denne uroen kommer som nevnt i tillegg til de andre konfliktene, der det er mange uløste floker den dag i dag. Hvordan kan disse konfliktene forklare noe av hvordan dagens situasjon er i Libanon?
Libanon ble selvstendig i 1946 etter å ha vært under fransk kontroll fra slutten av første verdenskrig. Religiøs tilhørighet har alltid vært svært viktig i såvel libanesisk politikk som samfunnsliv. Dette er mye av selve kjernen i de konfliktene og underliggende problemene som Libanon er en del av. Libaneserne har en litt annerledes maktfordeling enn andre land: det står i grunnloven at presidenten skal være kristen, statsministeren skal være sunnimuslim og parlamentspresidenten skal være sjiamuslimsk. Dette har ført til at kristne libanesere har fått mye makt på bekostning av sunni- og sjiamuslimene i landet. Denne typen maktfordeling stammer fra en folketelling som ble gjort i 1932, og da var det et stort flertall av kristne libanesere. Etterhvert ble det stadig flere muslimer i landet, og dette førte naturlig nok til at misnøyen mot denne maktfordelingen økte. På grunn av religionens store rolle i samfunnslivet, er for eksempel mange tradisjoner, giftermål og kultur mer avhengig av religion enn av en samlet nasjonalkultur. Dette har ført til at Libanon har blitt et veldig splittet land. En konflikt mellom de ulike gruppene ble etterhvert vanskelig å unngå.
Konflikten mellom Israel og Palestina har også satt sitt preg på Libanon. Det har vært en sterk palestinsk tilstedeværelse i landet, som startet da det ble krig som følge av at Israel ble opprettet i 1948. Mange palestinere krysset da grensen til Libanon. Etter at den jordanske kongen i 1971 jaget væpnede palestinske styrker ut av landet, opprettet etterhvert den palestinske frigjøringsorganisasjonen, PLO, flere militærbaser i Libanon i sin geriljakrig mot Israel. Dette førte til spenninger mellom palestinerne og libaneserne. Da Libanon etterhvert deltok i Israel-Palestina-konflikten ble det en blodig borgerkrig i landet. Denne krigen varte i 15 år – fra 1975 til 1990. Israel deltok både direkte og indirekte i den libanesiske borgerkrigen, og dette ble fordømt av FN. Israel ga også mye støtte til South Lebanese Army (SLA), som var involvert i den nasjonale politiske konflikten og også kjempet mot PLO. Hizbollah, Guds parti, ble etterhvert opprettet i 1985, og dette var først og fremst for å bekjempe Israel på libanesisk territorium. Her var også Iran sterkt involvert, da de hadde store interesser i å støtte den sjiamuslimske delen av Libanons befolkning. Hizbollah har både en militær og en politisk gren, og har spilt en veldig stor rolle i libanesisk politikk siden borgerkrigen ble avsluttet. Det er dette mange libanesere protesterer mot den dag i dag – de mener Iran har fått for stor innflytelse på politikken i Libanon på grunn av deres langvarige støtte til Hizbollah.
Selv om borgerkrigen ble offisielt avsluttet i 1990 har Libanon opplevd mye politisk uro siden den tid. Samtidig har tiden etter krigen vært preget av en kraftig vilje blant det libanesiske folket til å unngå en ny og langvarig borgerkrig. Slik forblir Libanon et delt og konfliktfylt samfunn, der også den lokale maktbalansen i landet blir utfordret som følge av at andre land i regionen blander seg inn. Dette gjelder spesielt Israel, Syria, Iran og Saudi-Arabia. Blant annet ble Syria antatt å stå bak attentatet på Libanons sunnimuslimske statsminister, Rafiq Hariri, i 2005. Dette var på grunn av at Hariri hadde uttalt seg negativt om syrisk involvering i Libanon. Libanesisk politikk ble følgelig delt i to blokker etter drapet på Hariri: én blokk ble ledet av den nye statsministeren Saad Hariri, Rafiq Hariris sønn, og var støttet av Saudi-Arabia. Den andre blokken ble ledet av Hizbollah, og i løpet av få år ble Hizbollah den ledende makten i Libanon. Disse to blokkene er et synlig resultat av rivaliseringen mellom Saudi-Arabia, med sunnimuslimsk majoritet, og Iran, med en sjiamuslimsk majoritet. Det har lenge vært et av Saudi-Arabias største utenrikspolitiske mål å svekke Hizbollah, som på mange måter er å regne som en forlengelse av Iransk makt. Etterhvert som protestene mot regjeringen i Libanon ble kraftigere, var Saudi-Arabia sterkt involvert da statsminister Saad Hariri trakk seg høsten 2017. Han offentliggjorde sin avgang mens han var i Saudi-Arabia, og mente at både Iran og Hizbollah satt med for mye makt i landet. Hariri gikk imidlertid tilbake i jobben som statsminister, og skulle være i den rollen til en ny statsminister ble oppnevnt. Det er mye som tyder på at Hariri var truet av Saudi-Arabia, og derfor må dette ses i lys av den større, og etterhvert regionale konflikten mellom Saudi-Arabia og Iran. For øvrig har både Saudi-Arabia og Hariri nektet for at Hariri ble presset til å si opp sin rolle som statsminister.
I januar i år fikk Libanon en ny regjering, ledet av Hassan Diab. Libanon hadde vært uten regjering siden oktober 2019, da Hariri kunngjorde at han gikk av for godt. Dette ble utløst av stadig kraftige protester, og protestene fortsatte etter at Hariri hadde gått av. Som nevnt innledningsvis var demonstrasjonene hovedsakelig knyttet til korrupsjon, økonomisk ulikhet og Iran. Foreløpig er det uklart om den nye regjeringen vil møte demonstrantenes krav til nye politiske reformer. Som følge av alt det politiske kaoset har Libanon lenge opplevd en økonomisk krise, og unngikk for første gang i mars å betale et utenlandslån til EU på 1,2 milliarder dollar. Siden september har libanesiske banker hatt begrensninger på uttak av dollar, og dette har gjort at protestene bare har økt ytterligere. Med lite penger går det også dårligere med økonomien, og selv før landet opplevde en finanskrise var arbeidsledigheten på 25%. Ifølge Verdensbanken er så mye som 40% av Libanons befolkning fattige, og det forventes at dette tallet vil stige til 50%. Ingen land har stilt seg i kø for å hjelpe Libanon i denne økonomiske krisen – verken vestlige allierte eller andre Gulfstater har hjulpet til tidligere. Etter all sannsynlighet har ikke Libanon stort annet valg enn å ta opp et lån fra IMF. Dette vil føre til kraftige reformer tvunget gjennom fra IMF som grunnlag for å få økonomisk hjelp, og det er allerede snakket om å øke merverdiavgiften og drivstoffprisene. En ny økonomisk modell er også ettertraktet. Libanon har i så måte vært «heldig» og hatt mulighetene til å lære av hvordan noen av nabolandene Egypt, Jordan og Tunisia, har både opplevd og implementert nye tiltak etter sine lån fra IMF. Deres erfaringer har mildt sagt ikke vært særlig bra, men dette trenger ikke å bli tilfelle i Libanon: landet har en høyt utdannet befolkning som i tillegg er svært gode i språk, og kan bli et samlingspunkt for teknologifirmaer og mer avansert industri. I tillegg har både landbruket og turistnæringen store potensialer, så hvis den nye regjeringen får allokert midler til en oppgradering av landets infrastruktur, strøm og internett, så er mye av grunnlaget lagt. Avslutningsvis er det verdt å nevne at Libanon har tatt imot nærmere 1,5 millioner flyktninger fra Syria, og dette tærer selvfølgelig mye på landets økonomiske ressurser.
Hvordan Libanons fremtid vil utspille seg er det ingen som vet med sikkerhet. Å restrukturere gjeld som følge av landets finanskrise er langt enklere enn å løse problemene som har oppstått etter tiår med dårlig politisk styring. Som så mye annet, er én konflikt tett forbundet med en annen. Mange av de historiske skillelinjene og konfliktene som fortsatt eksisterer i dag, har de ikke funnet en varig løsning på. Dersom den nye regjeringen klarer å imøtekomme noen av demonstrantenes krav og lære av de tidligere regjeringenes feil, er det utvilsomt et viktig steg i riktig retning.
LENKER:
Veldig god artikkel om lån fra IMF i Midtøsten: https://www.economist.com/middle-east-and-africa/2020/02/20/lessons-for-lebanon-from-its-struggling-neighbours
Artikkel om Libanons økonomiske problemer: https://www.economist.com/middle-east-and-africa/2020/03/12/for-the-first-time-lebanon-defaults-on-its-debts
Artikkel om ny regjering fra januar 2020: https://www.reuters.com/article/us-lebanon-crisis-hariri/lebanon-urgently-needs-new-government-to-avoid-collapse-hariri-idUSKBN1ZJ17J
Artikkel om Libanons historiske bakgrunn med fokus på konflikter: https://www.fn.no/Konflikter/Asia/Libanon
