Internasjonal handelspolitikk i spill – en trussel mot norsk velstand

Stortingsrepresentant Marianne Martinsen holdt foredrag om internasjonal handelspolitikk etter årsmøtet i Internasjonalt Forum 2. mars. Dette er et referat av foredraget.


Vi har etter hvert langt på vei tatt det multilaterale samarbeidet som gitt. Men nå er tendensen at multilaterale organer i stadig mindre grad brukes til å løse felles problemer gjennom kompromisser og samarbeid. Det er mye usikkerhet, både rundt hva som skjer og hvordan Norge skal orientere seg. 

Regjeringen la i juni i fjor fram en melding om Norges rolle og interesser i multilateralt samarbeid. Den ble behandlet i Stortinget i forrige uke. Meldingen inneholder en god analyse. Det blir pekt på seks hovedutfordringer:

1. Det økonomiske tyngdepunktet flyttes østover. Økt rivalisering Kina-USA som også preger de multilaterale organisasjonene.

2. Økt tendens til at land velger bilaterale løsninger. Det gjør systemet mer fragmentert og mindre forutsigbart – særlig for mindre land uten makt til å presse gjennom sine synspunkter.

3. Liberale verdier og normer er under press i en rekke land – særlig menneskerettighetene. Dette smitter over på institusjonene.

4. Ulikhet øker innad i land. Globalisering får skylda. Dette fører til svekket folkelig oppslutning om det multilaterale systemet – i første rekke de økonomiske institusjonene.

5. Mangel på effektivitet og representativitet. De multilaterale institusjonene fremstår i altfor stor grad som handlings-lammede.

6. Nye grenseoverskridende utfordringer som dagens system egentlig ikke er skapt for å løse – f.eks. terrorisme og digitale angrep.

Denne analysen har fått tverrpolitisk tilslutning. Unntaket er Frp. som nå ser ut til å gå i en sterkt nasjonalistisk retning.  Derimot er det ikke åpenbart hvilke konsekvenser analysen skal få rent praktisk. Det hele koker lett ned til noen vage konklusjoner om at Norge må søke aktive allianser med likesinnede land, jobbe for nødvendige reformer og bidra til å bemanne og finansiere de institusjonene vi er avhengige av. Spørsmålet er om det egentlig finnes andre handlingsalternativer.

Det store bakteppet på handelsområdet

Maktforskyvning østover, et Kina med enorme globale ambisjoner, en populistisk og proteksjonistisk amerikansk president med slagordet «America First» – og et lite potent Europa nesten uten økonomisk vekst i skvis midt i mellom.

Handelskrigen USA-Kina

illustrerer den globale handelssituasjonen bedre enn noe annet. Riktignok skrev Trump under på en avtale med Kina nå i januar, og det er en positiv nyhet fordi den gir håp om at vi slipper ytterligere opptrapping. Partene skal avstå fra å øke tollsatsene mer, kinesiske markeder skal åpnes mer og Kina har forpliktet seg til  å kjøpe varer for minst 200 milliarder dollar innen utløpet av 2021. Men avtalen opprettholder stort sett de amerikanske tollsatsene som har blitt innført på kinesiske varer og truer med at de kan øke hvis ikke Kina leverer på sin del av avtalen. Men avtalen tar ikke tak i kinesiske myndigheters kontroll over teknologi og data. Kina nektet å avstå fra å hacke amerikanske selskaper. Avtalen berører heller ikke kinesernes subsidiering av statseide selskaper. Nå skjer det sannsynligvis ikke mere med denne saken før etter valget i USA i november, og de signalene som har kommet fra demokratenes side, tyder ikke på at det ligger an til store endringer i forholdet til Kina selv om Trump blir kastet ut av Det hvite Hus.

Hva er Kinas ambisjoner?

De er åpenbart globale. Landet bruker både sine store økonomiske muskler (investeringer/bistand) og en enorm økning i militær kapasitet (særlig til havs) for å oppnå kontroll. Overfor fattige land presenterer kineserne et alternativ til den vestlige utviklingsmodellen. Det skumleste med den er at den ikke forutsetter demokratisk utvikling. 

Hva med Verdens Handelsorganisasjon (WTO)?

Tross all kritikk mot organisasjonen, er WTO garantisten for å opprettholde en regelbasert verdenshandel.  De siste årene har det ikke vært mulig å utvikle et nytt regelverk. Særlig når det gjelder e-handel er behovet for nytt regelverk prekært. 

USA undergraver aktivt det regelverket som finnes.  Mest prekært er svekkelsen av WTOs evne til å løse tvister – selve kjernevirksomheten i organisasjonen. Tvisteløsningsorganet spiller en helt sentral rolle i ivaretakelsen av den internasjonale rettsorden, men fungerer også som garantist for at WTO-medlemmer følger regler for global handel. USA saboterer denne ordningen.

Interessant er det at EU har tatt en betydelig mer aktiv rolle i global handelspolitikk etter at Trump ble valgt. Langt på vei er EU enig med USA i synet på Kina. Det gjelder at Kina ikke har gjennomført tilstrekkelige reformer til å kunne kalles en markedsøkonomi. Fortsatt er økonomien dominert av statseide selskaper med fordeler i markedet og omfattende subsidier. Det er manglende gjensidighet i markedsadgang. Kina følger ikke reglene i WTO for teknologioverføring og immaterielle rettigheter. I tillegg er det økende mis-tenksomhet rundt kinesiske investeringer i Europa. Eksempler på det er skepsis overfor Huawei og utbyggingen av 5G-systemet for datakommunikasjon og konsekvensene av investeringene i transportsystemet som kineserne kaller «Belt and Road». 

På den andre siden er EU ikke på linje med USA i den politiske responsen på Kina i form av unilaterale tiltak, handelskonflikt og undergraving av WTO. EU ønsker å forhandle med Kina om bedre markedsadgang og oppfordrer til økt reform både på hjemmebane og i WTO hvor EU og Kina jobber aktivt sammen. EU har også blitt en viktig partner for Kina f.eks. når det gjelder klima.

Hvordan skal Norge handle?

Norsk strategi må være å bidra sammen med likesinnede til en redningsaksjon for de multilaterale regelstyrte organisasjonene. Derfor deltar vi i arbeidet med å utvikle alternativer til det paralyserte tvisteløsningssystemet sammen med bl.a. EU og Kina i grupper under ledelse av Canada. Et nytt uttrykk har blitt tatt i bruk: en plutilateral avtale. Det er en avtale mellom flere enn to land men ikke veldig mange. Ikke så mange at vi vil kalle det en multilateral avtale. Jeg tror vi går mot et mer plutilateralt handelsregime. Vi kan tenke oss at vi får forskjellige grupperinger av land som undertegner avtaler på forskjellige områder – noen mer geografisk omfattende enn andre. F.eks. ble så mange som 75 land enige i januar om å starte forhandlinger om en avtale om digital handel. Her er det da også et skrikende behov, Det dreier seg om spørsmål som å fjerne handelshindre, garantere gyldigheten til e-kontrakter, fjerne tollavgifter på elektroniske overføringer mm.

Brexit og Norge

Det er vanskelig å si veldig mye om konsekvensene av Brexit og veien videre for Norge akkurat nå. Forhandlinger mellom EU og Storbritannia er innledet, og de skal avsluttes innen årets utgang. Det gir ekstremt dårlig tid til å komme til enighet. Hva slags avtaler de kommer fram til når det gjelder markedsadgang er sentralt, men det er bare ett aspekt.  Det blir også spennende å se hva som skjer med standarder og regelsamarbeid. Vil UK fortsette med EU-standarder eller vil de velge amerikanske standarder? 

Velger britene å forlenge dagens regler overfor EU, risikerer de å komme i konflikt med WTO-regelverket som sier at man ikke kan gi særfordeler til enkelte WTO-land men må gi samme vilkår til alle. Dette er relevant for Norge også. Hvor raskt skal vi kreve samme vilkår som UK? Når vi skal forhandle – hvor langt bak i køen kommer vi? Dessuten – om vi ender opp med å kopiere en EU/UK-avtale på de fleste punkter, står UK nå fritt til å forhandle med oss på de områdene som ikke er omfattet av EØS-avtalen. Vil britene legge på bordet nye offensive krav på fiskeri og landbruk?

Om åpenhet og den nordiske samfunnsmodellen

Martinsen avsluttet foredraget med å knytte forbindelsen mellom handelspolitikk og den nordiske samfunnsmodellen:

«Heller ikke i Norge er oppslutningen om åpenhet og handel hugget i stein. Vå velstand er bygget på viljen til å drive handel, til å ta i bruk ny teknologi og omfavne de mulighetene det gir oss. Det har gitt oss enorme gevinster. 

Når deler av arbeidslivet opplever forhold som det vi har sett i bygg og anlegg de siste åra, når reallønnsveksten stagnerer, når lønnnsandelene faller og eierne sitter igjen med en stadig større del av kaka, når regjeringen forsterker ulikheten gjennom skattepolitikken sin i stedet for å bekjempe den – da er det dette som står på spill: Oppslutningen om en samfunnsmodell som har lagt grunnlaget for velstanden vår.

Derfor – i tillegg til å søke allianser internasjonalt og jobbe for reform av multilaterale institusjoner, så mener jeg sterkt at norsk arbeidsmarkedspolitikk, norsk skattepolitikk og norsk fordelingspolitikk er en viktig del av forsvarsverket og en forutsetning for fortsatt oppslutning om åpenhet og handel i Norge.» 


LENKER:

Analyse av WTO fra the Council on Foreign Affairs

Presentasjon av WTO fra NUPI

En presentasjon av USAs syn på WTO per februar 2020

Forrige artikkel

APs Hedersmerker

Neste artikkel

Mot et nytt atomvåpenkappløp?

Siste fra Europa

Bort med Dublinavtalen!

ursula van der Leyen, EU parlamentets leder, foreslår at Dublin-avtalen erstattes med en ny migrasjonsavtale der

20.august 1968

Idag, 20.august 2020, er det på dagen 52 år siden styrker fra øvrige Warsawapaktland, med den