Fins det en sosialdemokratisk utenrikspolitikk?

i Arbeiderpartiet av

Espen Barth Eide svarte et rungende ja på det spørsmålet i sin innledning på Internasjonalt Forums medlemsmøte 3. februar. Han viste til at de store linjene det har vært bred enighet om siden slutten av annen verdenskrig ble utmeislet av Arbeiderpartiet. Det gjelder sterk satsing på multilateralt samarbeid først og fremst gjennom FN. Det gjelder sikkerhetspolitikken som siden slutten av 40-tallet har vært forankret i NATO, og det gjelder det sterke engasjementet for bistand. Det siste i partnerskap med Kr.F. men med forskjellige begrunnelser. Kr.F. fokuserer på nestekjærlighet og hjelp til den enkelte, mens vi legger vekten på solidaritet og påpeker at man også må endre samfunnet.

Espen Barth Eide

Vi må lage en ny utenrikspolitikk

Ved inngangen til 20-tallet ser vi store endringer som stiller oss overfor nye utfordringer og dilemmaer i utenrikspolitikken.

1 – Den liberale verdensordningen er i krise

Den liberale verdensordningen er ideen om at folk flest har det bedre med frihandel, internasjonale lover, mulitateralisme, at menneskerettighetene er overordnet det nasjonale lovverket og samarbeid mellom nasjonene – ikke alenegang.

Dette har tjent Norge uvanlig godt. Gjennom for eksempel frihandel og havrett, som jo ble endret gjennom forhandlinger og samarbeid og ikke gjennom militære erobringer.

Verden i dag er grunnleggende forandret. Mektige allierte som USA og UK står i spissen for å bryte med denne liberale ordenen. Slagord som «Make America Great Again» og «Get Brexit Done» bygger opp under alenegang. Vi ser at europeiske stater som Ungarn og Polen bruker et demokratisk flertall til å angripe demokratiets fundament. 

Hva gjør vi med dette?

2 – Den globale maktfordelingen har endret seg

Kina framstår som økonomisk supermakt og er også en militær stormakt. Landet er ikke et nytt Sovjet. Det er noe mer. Kina er på vei til å bli verdens største økonomi.

Barth Eide refererte til sine samtaler i Washington hvor nå regelmessig to temaer blir brakt på banen av amerikanerne:

   – polariseringen i landet under Trump

   – bekymring for Kinas voksende betydning når det gjelder teknologi, militærvesen og menneskerettigheter

Amerikanske beslutningstakere forstår at USA står overfor en jevnbyrdig makt. Konflikten mellom USA og Kina er mye viktigere enn konflikten mellom Russland og Vesten. Uenigheten om Huaweis rolle under utbyggingen av internett er forsmaken på en konflikt som ganske sikkert vil bli stadig mer framtredende.

3 – Den teknologiske revolusjonen

Vi lever midt i den fjerde teknologiske revolusjoncn. Den første var det skolebøkene kaller den industrielle revolusjon – bygging av fabrikker. Den andre var elektrifiseringen. Den tredje var innføringen av elektronisk kommunikasjon. Den fjerde dreier seg om bioteknologi, behandling av massedata og nye produksjonsformer. 

Denne digitale revolusjonen vil gi høyere produktivitet og åpne nye markeder. Men den vil også forandre arbeidslivet radikalt og bærer i seg muligheten til større sosiale forskjeller og spenninger. Vi stilles overfor nye dilemmaer. En ny virkelighet kan gjøre standpunkter irrelevante uten at vi oppfatter situasjonen og vi kan komme til å låse oss fast i standpunkter som er foreldete. 

4 – Klimakrisen

Vi vet vi er i ferd med å sprenge klodens tåleevne. CO2-utslippene som driver klimaendringene må ned. Artsmangfoldet må bevares og den globale matproduksjonen beskyttes. Dette er menneskehetens største krise til den er løst. Det er en fare forat det enkelte menneske blir overmannet av følelsen av sin egen ubetydelighet og konkluderer med at ens egen handling og holdning til politiske vedtak ikke spiller noen rolle. Hvis det blir en utbredt holdning, får vi stigende problemer med å mestre denne krisen.

Hva har alt dette med vår utenrikspolitikk å gjøre?

Et illustrerende eksempel er hvordan de raske endringene i energisituasjonen direkte berører Norge. Når vi ser hvordan fornybare energikilder nå erstatter kull og gass eksempelvis i Tyskland, reiser det spørsmålet om hvem vi skal selge vår olje og gass til. USA har gjort seg uavhengig av Midt-Østen. Kina og India er fortsatt avhengige av leveranser fra Golfen. Er det våre nye markeder?

Når vi tar for oss de store temaene vi er opptatt av i Norge, er det lett å se at de har konsekvenser for den utenrikspolitikken vi skal føre:

Rettferdig fordeling:

– Hvordan kan vi hindre kapitalflukt til skatteparadisene?

– Hva gjør vi med institusjonene som ble dannet i en annen tid som for eksempel Verdensbanken og IMF?

Det grønne skiftet:

– Hvilke konsekvenser skal det få får bistanden?

Sikkerhet:

– Verden er militært sett farligere enn på lenge. Nesten alle begrensinger på a-våpen er borte. Hva kan vi gjøre med det?

——————————————————————————

LENKER:

Notat om illiberalt demokrati fra Jacques Delors-instituttet  

En artikkel om spenningen mellom USA og Kina fra tidsskriftet The National Interest

Artikkel om den fjerde industrielle revolusjon av Klaus Schwab, grunnleggeren av Davosforumet.

Artikkel fra Voice of America som oppsummerer de politiske konfliktlinjene om klimapolitikken ved inngangen til 2020.