– Den amerikanske Midtøsten-planen er nå lagt frem. Den er omtalt som «århundredets avtale» av USAs president Trump. Men dette er ikke en avtale. Den er ikke inngått mellom de to partene, israelere og palestinere. Det er en amerikansk plan utviklet i nær dialog med Israel. Bare én av partene har hatt en hånd på rattet. Det bærer planen preg av. Den innfrir de viktigste kravene fra Israel, som retten til å annektere okkupert land og beholde bosettingene som er oppført i strid med folkeretten. Det er en diktert løsning til palestinerne, som inviteres til å studere planen og lokkes med økonomisk støtte til jobber og næringsliv.
Avtalen gjenspeiler maktforholdene. USA har ikke vært megler mellom to parter. Planen er utarbeidet i nært samarbeid med Israel, ledsaget av en rekke amerikanske utspill som støtter Israels posisjoner. Palestinerne er ikke hørt. De tradisjonelle støttespillerne til Palestina i regionen er påfallende tause. Det handler om andre maktkamper nå, først og fremst i forhold til Iran.
Veien til varig fred mellom israelere og palestinere er vanskelig. Erfaringene siden Oslo-avtalen ble inngått i 1993, forteller om tilbakeskritt, motsetninger og frustrasjoner – og ledere på begge sider som ikke har hatt støtte eller kraft til å forhandle om kompromisser på de avgjørende spørsmålene. Et skjevt maktforhold i utgangspunktet har blitt enda skjevere.
Det er likevel ikke noen snarvei til varig fred. En avtale som kan vare, må bygge på grunnleggende forutsetninger forankret i FN-resolusjoner og Oslo-avtalen. Den må bidra til at det etableres en palestinsk stat side om side med Israel med utgangspunkt grensene fra 1967, justert med avtalte og gjensidige landbytte, der Jerusalem kan være hovedstad for begge stater, og der begge parters sikkerhetshensyn ivaretas. I tillegg må situasjonen til palestinske flyktninger avklares. Den amerikanske fredsplanen innfrir ikke disse forutsetningene.
Noen vil mene at denne type plan er bedre enn ingen forhandlet avtale. Men varig fred og partenes aksept for inngåtte avtaler krever noe mer. En avtale må vise respekt for grunnleggende prinsipper i folkeretten. Den må være utarbeidet på en måte der begge parter høres. Den må eies av begge parter, ikke bare av den ene.
En avtale må ha legitimitet. Det har ikke denne planen. Det bør EU markere. Og det bør Norge være tydelig på i sine kommentarer. –
