Hvordan kan amerikansk tilbaketrekning påvirke regionen?

i Asia/Forenede Nasjoner (FN/UN)/Konflikt og sikkerhet/Midt-Østen/USA av

En av forumets støttemedlemmer, Lise Skjevik, har skrevet artikkelen nedenfor om hvordan hun ser på utviklingen i Midtøsten. Hun er AP-medlem, har en bachelorgrad i statsvitenskap fra NTNU, skrev bacheloroppgave om maktbalansen i Midtøsten, studerer nå i Frankrike. Hvis du har kommentarer til artikkelen, gå inn på vår fb-gruppe (ikke fb-side) og si din mening.

  • USA og Midtøsten – hvordan kan amerikansk tilbaketrekning påvirke regionen? –

Midtøsten har i lang tid vært en spent region, og de siste ukers eskalering mellom USA og Iran bedrer ikke situasjonen. Spesielt har USAs likvidering av Qasem Soleimani, øverstkommanderende for revolusjonsgardens elitestyrke og en sentral maktfigur i Iran, gjort at spenningsnivået mellom statene har økt betraktelig. Iran varslet «rå gjengjeldelse», og etter å ha angrepet flere amerikanske baser i Irak, har amerikanske liv så langt ikke gått tapt. Det er en viktig grunn til at eskaleringen ikke har blitt verre, for ingen av statene ønsker krig. Denne artikkelen vil se litt på amerikansk involvering i Midtøsten etter terrorangrepene 11.09.2001, og prøve å gi en mulig forklaring på hvorfor USA tilsynelatende ikke klarer å trekke seg ut av regionen, til tross for at etterhvert tre presidenter har hatt det som målsetting. Artikkelen vil også gi et par mulige konsekvenser av at amerikanerne sakte men sikkert har trukket seg mer og mer ut av regionen.

George W. Bush var USAs president under terrorangrepene som fant sted 11.09.2001, og var følgelig nødt til å ta ansvar for hvordan amerikanerne skulle svare på angrepet. Gjengjeldelsesangrepet på Afghanistan, Osama bin Laden og al-Qaida var på én måte en relativt kort affære – operasjonen ble kalt «Enduring Freedom», og Afghanistan måtte se seg slått etter rimelig kort tid. Likevel ble ikke operasjonen offisielt avsluttet før i 2014. I 2003 besluttet Bush å involvere amerikanerne i en ny krig – mot Irak, på bakgrunn av at Bush trodde Saddam Hussein var i besittelse av kjemiske våpen. I ettertid vet vi at denne informasjonen ikke var korrekt, og at den amerikanske krigen i Irak i så måte var unødvendig. Helt siden da har USA vært tungt involvert i flere stater i Midtøsten, i deres søken etter å bekjempe både «the axis of evil» og å fortsette «the war on terror» i søken om å spre demokrati i en utsatt region.

Ett av Barack Obamas løfter under valgkampen i 2008 var å få USA ut av Midtøsten. Det løftet har han i en viss grad levert på. Antall tropper som er tilbaketrukket er betydelig, og dette har også ført til at USA gradvis, men umiskjennelig har trukket seg tilbake fra den internasjonale rollen vi er vant til å se amerikanerne i. Utenrikspolitikken til USA har helt siden Obama ble valgt til president hatt mer og mer fokus på tilbaketrekking. Obama formulerte en utenrikspolitikk som tok sikte på å reparere skadene som ble gjort under Bush. I tillegg har ideologiske betraktninger og en sterk misnøye blant det amerikanske folket mot resultatene fra krigføringen i Afghanistan og Irak ført til at USAs rolle er mye mindre tydelig nå enn tidligere. Flere i den amerikanske regjeringen så ikke fordelen ved å fortsatt være sterkt involvert i Midtøsten, og følte at saudierne heller skulle overta det ansvaret. USA hadde blitt lei av sine egne aktiviteter i regionen. Krigene i både Afghanistan og Irak skulle vise seg å vare mye lengre enn man hadde forestilt seg på forhånd, og støtten til krigene ble bare svakere og svakere fra det amerikanske folket. I tillegg førte mangelen på amerikansk involvering i krigen i Syria til en oppfatning av ubesluttsomhet og usikkerhet rundt amerikansk maktbruk, og dette gjaldt ikke bare i Midtøsten. Dette førte til at Obamas administrasjon manglet troverdighet blant både allierte og fiender. Det at USA valgte å ikke involvere seg i Syria ble av for eksempel saudierne sett på som en helomvending når det gjaldt amerikansk utenrikspolitikk.

Under valgkampen i 2016 lovte også Donald Trump å trekke amerikanerne ut av Midtøsten. Nå, nesten fire år senere, har heller ikke han lyktes. Trumps politikk for Midtøsten representerer en markant endring fra Obamas: Trump ønsker å styrke både Israel og Saudi-Arabia, og å isolere Iran. Dette er spesielt tydelig ved at Trump trakk USA ut av JCPOA (populært kalt «atomavtalen») i 2018. Denne agendaen har blitt utviklet stykkevis snarere enn en del av en sammenhengende strategi – og det er lite trolig at medlemmer av hans regjering har tatt langtidseffektene av denne tilnærmingen til betraktning. I skrivende øyeblikk er det snakk om noen dager før Trump vil offentliggjøre sin plan for Midtøsten – og den vil potensielt få store konsekvenser for spenningsnivået i regionen, spesielt mellom Saudi-Arabia, Israel og Iran.

USA har i så måte vært sammenhengende involvert i Midtøsten i nesten 20 år, og full tilbaketrekking er på dette tidspunktet utenkelig. En (av flere) mulige årsaker er å fortsatt beskytte nære allierte i området, for eksempel Saudi-Arabia. Saudierne er USAs største kjøper av militært utstyr, med over 129 milliarder dollar i aktive tilfeller. Følgelig har Saudi-Arabia har et av de mest sofistikerte militærene i verden. Til tross for dette tenderer det saudiske forsvaret til å forvente at USA skal beskytte landet mot alle farer, da spesielt Iran. Saudierne trengte ikke å bekymre seg for svakhetene i sitt eget forsvar så lenge USA kom til unnsetning, og dette førte til at det saudiske militæret kunne bli styrt av ulike klaner som var lojale til landets kongefamilie, uavhengig av deres lederevner. Militæret er organisert til å gi intern støtte og stabilitet til kongefamilien dersom det skulle være nødvendig, ikke å beskytte nasjonen mot utenlandske trusler. Særlig i krigen i Jemen har saudierne involvert seg i en konflikt de ikke kommer særlig godt ut av, og det er spesielt dårlig for dem at den ledende siden i denne konflikten for øyeblikket er Iran.

Samtidig som USA trekker seg tilbake, har Iran krevd en stadig større rolle i Midtøsten de siste årene, spesielt siden 2004 da de startet med å utvikle atomsentrifuger for å berike uranium med det formål å lage atomvåpen. Dette førte til kraftige sanksjoner fra blant annet USA. Saudi-Arabia og Iran har vært erkefiender siden 1980-tallet, og én av grunnene til det er at majoriteten i Saudi-Arabia er sunnimuslimer, mens de i Iran er sjiamuslimer. Stabiliteten i Irak, Syria, Libanon, Bahrain og Jemen har blitt svekket som følge av at Iran og Saudi-Arabia har forsøkt å ekspandere sin regionale innflytelse i landene. Både Saudi-Arabia og Iran har blitt involvert i flere blodige kriger som også utspiller seg som en maktkamp mellom disse to landene. Det gjelder eksempelvis styrker i Syria og Irak, støtte til andre regimer i Bahrain og Jemen, eller gjennom andre aktører som Hezbollah i Libanon og Hamas i Gaza. Saudi-Arabias fremste drivkraft når det gjelder regionale konflikter er utvilsomt at Irans innflytelse i regionen har økt. Saudierne føler seg helt sikre på at Iran kun har et atomvåpenprogram for å øke sin egen innflytelse i regionen. Følgelig er Iran utvilsomt den største trusselen for Saudi-Arabia i regionen, og derfor også USA.

Hvis forholdet mellom Iran og Saudi-Arabia er ille, er ikke Irans forhold til USA særlig bedre. Artikkelen nevnte innledningsvis de siste ukers hendelser, blant annet USAs likvidering av Qasem Soleimani, men det dårlige forholdet mellom de to statene går langt tilbake i tid. De har ikke hatt formelle diplomatiske relasjoner siden 1980. I 1953 gjennomførte CIA og britiske MI6 et statskupp i Iran og fikk innsatt shah Mohammad Reza Pahlavi som leder. I årene som fulgte ble Iran en av USAs fremste allierte. Dette varte frem til den iranske revolusjonen i 1979, da shahen ble fjernet fra makten og ayatollah Khomeini innførte sitt prestestyre og ble landets øverste leder. Meningene om hvorfor relasjonene ble dårligere er delte, der Iran gjerne vektlegger den uunngåelige konflikten mellom den iranske revolusjonen på den ene siden, og oppfattet amerikansk arroganse på den andre. USA trekker naturlig nok frem gisselkrisen i Iran fra 1979-1981, der den nye regjeringen i Iran holdt 66 amerikanske diplomater og borgere til fange. I 1995 innførte USA en handelsboikott mot Iran, og forholdet ble bedret da statene undertegnet JCPOA i 2015, som førte til at sanksjonene fra 2004 ble lettet. President Trump trakk som kjent USA ut av avtalen i 2018, og hvordan forholdet vil utvikle seg i fremtiden er usikkert. Det man vet med sikkerhet er at ingen av statene ønsker krig, men det er lite sannsynlig at spenningsnivået mellom statene vil avta i nær fremtid slik situasjonen er nå.

Konsekvensene av en (gradvis) amerikansk tilbaketrekking er mangfoldige, men et faktum er at det oppstår et maktvakuum, og det er etterhvert nødt til å fylles. Spørsmålet er bare hvem som klarer å fylle det først. Saudi-Arabia og Iran er de to største aktørene i regionen, og maktkampen mellom de to statene vil bare fortsette i søken etter å få fylt vakuumet. I et statsvitenskapelig perspektiv oppstår det man kaller for et sikkerhetsdilemma: logikken her er at de handlingene en stormakt gjør for å bedre sin egen sikkerhetssituasjon, går på bekostning av andre staters sikkerhet. Slik får man et nullsumspill – den ene vinner, som fører til at den andre taper. Dermed er det vanskelig for en stat å øke sin egen sikkerhet og overlevelse uten at dette blir oppfattet som trusler for de andre statene.

Én konsekvens av tilbaketrekking og det at USA begynte å favorisere Saudi-Arabia (og dermed også sunniislam) da Trump ble president, har ført til at Irans bånd til grupper som Hezbollah og Houthi-opprørerne har styrket seg betraktelig. Irak har størst andel av sjiamuslimer, som Iran, og relasjonene mellom de to statene har også blitt bedret. Tyrkia og Qatar har også bedret sine relasjoner til Iran. Ingen av disse punktene er i amerikansk eller saudisk favør. Iran er kjent for å ikke engasjere seg i konflikter direkte, men heller via en stedfortreder: ofte er dette enten gjennom akkurat Hezbollah eller Houthi-opprørerne. Slik krigføring bidrar bare til å eskalere spenningen i regionen, og er ikke stabiliserende som verken måte å operere på eller løsning. Som tidligere nevnt er ikke det saudiske forsvaret ment for annet enn å forsvare kongefamilien, og egner seg følgelig ikke til krigføring, da de rett og slett ikke har verken kapasitet eller erfaring med dette. Saudi-Arabia har blitt avhengig av det amerikanske forsvaret for sikkerhet i regionen, og dette gjør det vanskelig for både saudierne og amerikanerne dersom USA etterhvert skulle forlate regionen helt.

Nå er ikke amerikanerne i nærheten av å være helt ute av Midtøsten, og det vil de heller ikke være i løpet av de neste årene. Konsekvensene av dette vil være alvorlige for den videre maktbalansen i Midtøsten, og vil muligens få ringvirkninger utenfor regionens grenser. I en region som Midtøsten der det er så mange konflikter som pågår med så mange ulike aktører samtidig, er det viktig å huske at dette er et komplekst terreng der flere konflikter henger sammen. USA og Iran er involvert i samtlige, blant annet i Syria, Jemen, Irak og i kampen mot IS. Hvordan spenningsnivået mellom USA og Iran utvikler seg vil følgelig få store konsekvenser i også disse konfliktene. Og selv om USA skulle trekke seg helt ut (noe som er helt virkelighetsfjernt i nærmeste fremtid), betyr ikke dette at problemene er løst. Snarere tvert imot. Selv om USA har opprettet demokrati i både Afghanistan og Irak, som blant annet har fått ytringsfrihet og frie valg, betyr ikke dette at landene har velfungerende demokratier. Ingen av de har klart å hente seg inn igjen etter krigene mot USA, begge er preget av intern uro som følge av blant annet ulike klaner i flere provinser. Flere hevder også at USA ikke lenger har store interesser i Midtøsten, men som verdens stormakt er det å støtte allierte i Midtøsten en viktig del av det å opprettholde rollen som nettopp det. Verden har blitt vant til at USA skal være en ledende stormakt, og dersom de skulle trekke seg ut av et så sentralt område som Midtøsten, ville både prestisje, omdømme og innflytelse gå tapt. Dette er også viktige faktorer USA er nødt til å ta i sine utenrikspolitiske vurderinger.

Én ting er i alle fall sikkert: Midtøsten som region vil ikke bli mer fredelig for noen hvis amerikanerne trekker seg ut før man har funnet gode løsninger på alle konfliktene de er involvert i. –

Kilder:
Choksy, J. K. & Choksy, C. E. B. (2016). Unstable, Unruly and Reprobate: The Middle East Today. World Affairs, 179(1), 58-69. Hentet fra https://www.jstor.org/stable/10.2307/26369497

Lieber, R. J. (2016). Diplomacy’s Aversion To Power: Consequences of Retreat. World Affairs, 179(1), 35-45. Hentet fra https://www.jstor.org/stable/10.2307/26369495

Seznec, J.-F. (2013). Saudi Arabia vs. Iran and the Role of the USA. The Iranian Nuclear Controversy: Regional Aspects. Norsk Utenrikspolitisk Institutt. Hentet fra https://nupi.brage.unit.no/nupixmlui/bitstream/handle/11250/284732/Saudi%2bArabia%2bvs.%2bIran%2b-%2bi%2bmal.pdf?sequence=3&isAllowed=y

Thompson, J. (2018). Trump’s Middle East Policy. CSS Analyses in Security Policy. Hentet fra https://css.ethz.ch/content/dam/ethz/special-interest/gess/cis/center-for-securities-studies/pdfs/CSSAnalyse233-EN.pdf