Leder i AP, og hovedmedlem i Internasjonalt Forum, Jonas Gahr Støre, skriver om den eskalerende konflikten mellom Iran og USA:
I natt ble det skutt iranske raketter mot amerikanske baser i Irak. Så langt er det ikke rapportert om drepte. Men dette er neppe slutten på historien. Spørsmålet mange stiller, er: Kommer det mer? Hva gjør prestestyret videre for å hevne drapet på revolusjonsgardens toppgeneral, Qassim Suleimani? Og revolusjonsgarden selv? Vi vet ikke, og det kan ta dager og uker før vi vet omfanget av hevnens svar.
Vel så viktig er å finne ut av dette: Hva gjør Donald Trump nå? Har han en plan?
Det er den dype uroen ved starten av 2020, voldsspiralens videre ferd. USA og Iran har levd gjennom fiendskap siden den islamske revolusjonen i 1979 og enda lenger tilbake – til kuppet mot den valgte statsministeren i Iran i 1953. Striden har vært ideologisk, strategisk og militær. Mange liv er gått tapt. General Suleimani var brutal og dreven i å kjempe krig med stedfortredere, gjennom ulike militsgrupper utenfor Iran – i Irak, Libanon, Syria og andre steder. Men spenningen og konflikten gikk aldri over i åpen krig mellom Washington og Teheran.
Denne gang er utfallet åpent. Og fordi konsekvensene kan bli så store, er det dypt urovekkende. Det gjelder mellom Iran og USA. Det gjelder i Irak, der drapet skjedde, der raketter rammet i natt, og der det nå står om USA og allierte, deriblant Norge, må forlate landet – med faren for at IS kan komme tilbake. Det gjelder i alle de lokale og regionale konfliktene i Midtøsten.
Donald Trump har vært tilbakeholden med å risikere militær opptrapping i Midtøsten. Hans løfte var å avslutte krigene og hente soldatene hjem. I fjor stoppet han et forberedt rakettangrep på Iran i aller siste liten. Det fortelles at han gjorde det etter at en reporter i Fox News hadde advart ham direkte om at en konflikt ute av kontroll kunne skade sjansen for gjenvalg.
Atomavtalen med Iran i 2015 virket. Atomprogrammet kom under kontroll. Sanksjonene ble lettet. Det kom kimer til dialog. Iran og USA hadde felles interesser i kampen mot IS. Så trakk Trump USA fra avtalen i 2018. Han innførte kraftfulle sanksjoner og en politikk han kalte «maksimalt press» mot Iran. Irans økonomi vaklet. Prisene steg. Folk protesterte mot regimet. Irans svar var å gradvis trekke seg fra atomavtalen. De arresterte fartøy, deriblant et norsk, på seilas gjennom gulfen. Og de gjennomførte angrep mot amerikanske allierte og amerikanske interesser i regionen. Angrepene ble tolket som klare provokasjoner. USA holdt igjen, men økte det økonomiske presset.
Så kom drapet på Suleimani 2. januar. Det var en kraftig opptrapping. Lederne for al-Qaida og IS ble begge også drept i amerikanske angrep. Som Suleimani hadde de mye blod på hendene. Men Bin Laden og al-Baghdad var ledere for væpnete terrorgrupper, de tilhørte ikke stater. Suleimani ble regnet som Irans nest mektigste person, etter øverste leder. Det setter en standard. Kan det iranske regimet overleve om det ikke slår tilbake? Og hvordan skal USA så svare på anslagene?
Det er her voldsspiralen slår inn. Den er mange ganger farligere nå enn før. Er reaksjonen for svak, kan den utløse nye utfall fra Iran. Om den trappes opp, er vi på terskelen til åpen krig i Midtøsten, som fortsatt er verdens militære krutt-tønne.
USA sier angrepet skjedde i selvforsvar. Det kan hende, vi kan ikke vite. Vi vet at både Bush og Obama unnlot å angripe og drepe Suleimani, selv om han forårsaket tap av amerikanske liv. På klassisk strategisk vis må de ha vurdert at oppsiden var langt mer tvilsom enn nedsiden.
Hva vurderingen er i dag, vet vi ikke. Kanskje eksisterer det en plan. Min uro er at det ikke gjør det. At handlingen var mer impulsiv enn kalkulert. At vi nå må avvente et utfall som er uforutsigbart, med stor fare for mer vold og mer ustabilitet. Det er dypt urovekkende.