Sterke motsetninger i spansk politikk

i Europa av

Valget i Spania 10. november føyer seg inn i rekken av uavklarte valgresultater i Europa (og Israel) i de senere år. I land etter land hvor vi er vant til å snakke om to styringspartier – et sentrum-venstre og et sentrum-høyre – opplever vi at de to til sammen blir klart svekket og at det framstår en rekke nye, mindre partier. Den økonomiske dimensjonen får mindre betydning i politikken til fordel for identitetspolitikk og miljøspørsmål. Motsetningene går på kryss og tvers og gjør det vanskelig å inngå kompromisser og danne koalisjoner. Politisk styring blir vanskeligere på grunn av fragmenteringen.

Resultatet i Spania

En flertallskoalisjon virker å være utenfor rekkevidde. PSOE – det spanske Arbeiderpartiet – ble største parti med 120 seter i Parlamentet (-2) .  PP – det spanske Høyre –  fikk 88 (+22).  Nykomlingen Vox – et ytre-høyre parti – fikk 52 (+28). UP – «Podemos» som vi kan sammenlikne med det norske SV – endte opp med 35 plasser.(-7).  De resterende 55 setene fordeler seg på en rekke, til dels ganske små, partier. For å få flertall kreves det 176 plasser i første valgomgang eller rent flertall i andre valgomgang.

Hva skjedde?

Dette er det andre valget til det spanske Underhuset i år. Ved valget i april ble PSOE klart største parti, men kom ikke til enighet med Podemos om et regjeringsgrunnlag. Det nylige valget løste altså ikke floken, og førte til en framgang for partiene på høyresiden, men de har ikke noe åpenbart flertallsgrunnlag. Observatører synes enige om at valgresultatet legger et sterkt press på PSOE og Podemos om å komme til enighet.

Det synes klart at de kraftige urolighetene i Catalonia etter domfellelsen av de politiske lederne for uavhengighets-bevegelsen for provinsen i oktober har skapt en reaksjon i de fleste andre provinsene i landet. Det kan antas at denne reaksjonen først og fremst har gagnet Vox og PP  Polariseringen gjør det nær sagt umulig for noen av de store partiene å inngå samarbeid med separatistene som står sterkt i Catalonia. Å gi etter for dem, vil samtidig være en gavepakke til separatistene i Baskerland og kanskje stimulere en liknende utvikling i Navarra og Teruel – to provinser hvor regionale partier står sterkt. 

En mindretallsregjering av høyrepartiene vil støte på venstresidens bastante motvilje mot å gi makt til Vox. Nei til separatisme og Vox er to tydelige røde linjer i forsøkene på å finne kompromisser på veien mot en ny regjering, men nå er mange politikere i Madrid nødt til å svelge kameler uansett om smaken byr dem imot.

Vox

Mange som stemmer Vox gjør det i frustrasjon over stagnasjonen i spansk politikk eller fordi de er skuffet over de eksisterende partiene. Det antas at Vox særlig har et marked blant skuffede PP-velgere. Men partiet har også en profil som tiltrekker en ikke ubetydelig del av befolkningen: 

1. Nasjonalisme. Spanjoler som frykter separatismen i Catalonia og Baskerland og som ønsker en sterk, sentralisert stat, blir tiltrukket av Vox. Det samme blir de som reagerer på immigrasjonsbølgen over Middelhavet. 

2. Anti-feminisme. En sterk feministisk bølge i landet som er kjent i historien for å dyrke hva vi vil kalle en utdatert machokultur, har fått mange til å reagere. Det samme kan sies om LGBT-rettigheter.

3. Arven etter Franco. Spania har aldri gjennomført et oppgjør med perioden under den brutale massemorderen Franco. Som oppstyret rundt flyttingen av diktatorens levninger i oktober viste, er det fortsatt mange som setter ham høyt. Vox tilbyr dem et politisk hjem. 

Hvilke lærdommer kan vi trekke?

I en artikkel i Der Spiegel dagen etter valget peker tidsskriftet på seks lærdommer de mener følger av resultatet. Punktene  er såvidt interessante at de er verdt å ha i mente:

1. PSOEs leder – Pedro Sanchez – som etter valget i april etablerte seg som en slags superhelt blant europeiske sosialdemokrater, er ikke det lenger. Han feilberegnet muligheten til å vinne flertall i et nytt valg.

2. Et nytt, høyreradikalt parti har etablert seg i spansk politikk. Spania har knapt sett et slikt parti etter Francos død i 1975 iallfall ikke med en slik oppslutning. Nå har Vox etablert seg med 15 % av stemmene.

3. Cataloniakonflikten destabiliserer Spania. Fokuset på denne konflikten styrker bare separatistene i provinsen og høyresiden i Madrid, og de to sidene blir mer ekstreme. F.eks. går Vox inn for å forby det separatistiske partiet.

4. Den som ikke tar ansvar, blir straffet av velgerne. Tre partier hadde sjansen til å danne en flertallskoalisjon i sommer: PSOE, Podemos og det liberale partiet Ciudadanos. Alle tre gikk tilbake i valget. Ciudadanos er på kanten til å forsvinne ut av Parlamentet.

5. Spania har blitt enda mer uregjerlig etter valget. Når Sanchez nå skal forsøke å danne regjering, er oppgaven merkbart vanskeligere enn i sommer.

6. Den politiske stillstanden i Spania kan også utgjøre en trussel for samarbeidet i Europa. Spansk økonomi har gått relativt greit inntil nylig, men den politiske stillstanden truer nå også økonomien. Det er få ting EU har mindre bruk for en nok et stort medlemsland i økonomisk krise.


Lenker:

El Pais mange artikler på engelsk som gir en utmerket oversikt over spansk politikk:

https://elpais.com/elpais/inenglish.html

Oversikt over de resultatene i de enkelte distriktene finner du her:

https://www.thelocal.es/20191111/10-n-the-maps-that-tell-the-story-of-how-spain-voted

Kommentar til valget i Agenda magasin: