Dere er frie. Heis det norske flagget!

i Europa av

I anledning 75-årsjubileet for frigjøringen av Øst-Finnmark holdt forsvarsminister Frank Bakke-Jensen et inspirert foredrag om avslutningen av 2. verdenskrig i Troms og Finnmark og de første etterkrigsårene på Internasjonalt Forums møte 21. oktober. Nedenstående er en sterkt forkortet versjon av foredraget som vi håper yter det rettferdighet. Til vår glede deltok også den russiske ambassadøren til Norge – Teymuraz Ramishvili -på møtet og ga sin kommentar.

——————————————————————————

FRA BAKKE-JENSENS INNLEGG:

Kolahalvøya var en del av østfronten

Sommeren 1941 gikk Tyskland til angrep på Sovjetunionen langs hele grensen fra Nordishavet til Svartehavet. I nord gikk Finland inn i krigen på tysk side i det som finnene kaller «fortsettelseskrigen» – altså fortsettelsen etter Vinterkrigen i 1939 – 40

I nord skulle tyske og finske styrker erobre Murmansk, en viktig by med isfri havn og jernbane til resten av landet. Men de møtte hard motstand som sammen med den tidlige vinteren i 1941 gjorde at den tyske fremrykningen stanset ved elven Litza på Kolahalvøya. Der ble det en stillingskrig som varte fram til oktober 1944.

Kirkenes og området rundt ble et oppmarsjområde for de tyske styrkene på Kola, og gjorde den delen av Norge til en del av østfronten. Det gjorde også at Kirkenes ble et bombemål for sovjetiske fly. Det vil si, det var ikke selve byen, men de tyske styrkene og deres materiell som var målet. De var imidlertid så tett sammenvevd i det lille bysamfunnet at det var umulig å skille dem fra hverandre. Kirkenes ble utsatt for om lag 300 bombetokt.

I september 1944 inngikk Finland en separat fredsavtale med Sovjetunionen. Avtalen påla Finland å kaste ut de tyske styrkene, hvilket de gjorde. Samtidig begynte sovjetiske styrker en offensiv vest for Murmansk. Dette medførte at tyskerne måtte trekke seg ut, og store tyske troppestyrker strømte snart inn i Finnmark både fra Kola og Finland. 

De brente våre gårder

Tyskerne trakk seg tilbake til en forsvarslinje med utgangspunkt i Lyngen i Nord-Troms. Samtidig ødela de alt som kunne hjelpe fienden i området de trakk seg ut av og besluttet å tvangsevakuere befolkningen. 

Eksilregjeringen i London ønsket at norske soldater måtte delta i frigjøringen av norsk territorium, noe også sovjetiske styresmakter ønsket. Andre bergkompani ble sendt fra Skottland til Finnmark via Sovjetunionen og underlagt sovjetisk kommando. 

De tyske styrkene trakk seg raskt tilbake til Lyngen. På sin vei brente, sprengte og ødela de all infrastruktur – boliger, næringsbygg, bruer og telegrafstolper. Befolkningen ble tvunget til å forlate sine hjem og dra sørover. Resten av Norge ble på sett og vis et flyktningmottak, men langt de fleste ble plassert i Nord-Norge.

Norske soldater i de evakuerte områdene

I Finnmark rykket de sovjetiske styrkene fram til Tana bru, hvor de kom i kamp med tyske styrker. Der stanset den sovjetiske fremrykningen. Det ble opp til de beskjedne norske styrkene å patruljere området mellom Tana og Lyngen. Utover vinteren kom det flere avdelinger fra de såkalte politi-troppene i Sverige til Finnmark. Ved fredsslutningen var det tre tusen norske soldater under våpen i den frigjorte delen av Finnmark og Nord-Troms. Deres oppgaver gikk i alt fra å patruljere, bevokte kysten, bistå sivilbefolkningen, rydde miner og evakuere dem som hadde unndratt seg evakuering.

Mange av de tvangsevakuerte ble innkvartert i andres hjem lenger sør. Det er fortellinger om vennskap som varte livet ut, og om hvordan de som tok imot de tvangsevakuerte ikke visste hva godt de kunne gjøre. Men det er også fortellinger om diskriminering, mishandling og mobbing. Felles for alle de evakuerte var at det var svært krevende å være flyktning i eget land.

Om lag en tredjedel av befolkningen i Finnmark hadde unndratt seg evakuering. Av disse befant om lag femten tusen seg i det frigjorte området. Rundt ti tusen var igjen i ingenmannsland hvor de overvintret i improviserte husvære. Matmangel og vinter gjorde dette meget vanskelig. Mange gjemte seg i huler og jordhytter og levde under svært kummerlige forhold. 

Mer enn 600 sovjetiske soldater ble drept i kamp mot tyskerne i Norge. Britiske og amerikanske sjøfolk sørget for etterforsyninger og transport – med livet som innsats. Norske partisaner ble sluppet i fallskjerm bak tyskernes linjer for  skaffe etterretninger om tyskernes bevegelser. Hundrevis av sivile nordmenn meldte seg til tjeneste.

Store ressurser ble satt inn for å bygge landsdelen opp igjen etter krigen Det var for eksempel nærmest umulig å få kjøpt spiker i resten av landet – de skulle til Finnmark. Men arbeidet var svært krevende og tok lang tid. Det bodde fortsatt flyktninger i leire lenger sør tidlig på 1950-tallet.

Finnmark og Nord-Troms ble fritt lenge før resten av Norge takket være Sovjetunionen. Det har vi all mulig grunn til å være takknemlige for, noe også daværende statsminister Einar Gerhardsen uttrykte i et telegram til Stalin.


KOMMENTAR FRA RUSSLANDS AMBASSADØR:

Russlands ambassadør – Teymuraz Ramishvili

kommenterte at den norsk-russiske grensen alltid har blitt respektert og forholdet mellom de to landene har alltid vært fredelig gjennom hundrevis av år. Forholdet ble heller ikke kritisk under den kalde krigen og den norske basepolitikken av 1949 ble meget godt mottatt i Moskva. Som eksempel på at forholdet også i dag er ganske spesielt, nevnte han at de militære lederne i NATO-landene og Russland i dag ikke snakker sammen med unntak av militærlederne på Kola og i Nord-Norge. 

Ambassadøren berørte deretter områder av felles interesse hvor han argumenterte for utvidet samarbeid. Først temaer som er aktuelle i Arktisk Råd:

– tiltak for å unngå militarisering av Arktis

– store investeringer til utvikling i området

– når nord-østpassasjen etter hvert blir åpen for helårstrafikk, kreves samarbeid f.eks. mot terrorisme og ulykker

Deretter pekte han på ubrukte muligheter som vil gagne begge land:

– handelen viser stor nedgang pga. de pågående sanksjonene. Det betyr bl.a. at Norge går glipp av et betydelig marked for sin laks.

– turismen er ganske beskjeden. Flyforbindelsene Oslo – Sankt Petersburg og Kirkenes – Murmansk er nedlagt. Sankt Petersburg og Oslo er vennskapsbyer, men kontakten står nå stille. 


Lenker:

Norske tenåringssoldater kjempet mot tyskerne (NRK)

Dei sørnorske sigerherrane skreiv krigshistoria

Wikipedia: Frigjøringen av Øst-Finnmark

Wikipedia: Tvangsevakueringen

Nettsiden til Arktisk Råd

Historisk beklagelse til partisanene

75 år siden frigjøringen (NRK)

Krig, fred og frigjøringsdrama (NRK)