Polen: sosial rettferdighet men trusler mot demokratiet

Polen er et land som har endret seg kolossalt de siste 30 årene og på samme tid et land hvor historien spiller en meget betydelig rolle. 

I løpet av perioden siden kommunistregimets fall har leveforholdene for den jevne polakk bedret seg betraktelig. OECD anslår at BNP per innbygger var 20 % av USAs i 1990. I dag har det passert 50 %. Sosial sikkerhet og utdanningsnivå er høyere enn gjennomsnittet i OECD. Arbeidsledigheten er svært lav. Selv om de sosiale forskjellene er betydelige og mange av jobbene elendig betalt, vet folk flest blant de 38 millioner polakkene at de har det bedre materielt sett enn for 10 eller 20 år siden.

Politisk klima

Jaroslaw Kaczynski – Polens sterke mann

Polen er langt mer polarisert enn nordmenn er vant med. I følge Aftenpostenkorrespondent Ingrid Brekke «lar den språklige råskapen i maktkampen seg vanskelig formidle. Konflikten er så intens at den går under betegnelsen den polsk-polske krig». 

De første 20 årene etter kommunismens fall var preget av oppgjøret med de gamle elitene, enorme økonomiske omstillinger, masseutvandring av arbeidskraft til andre europeiske land og et stort antall politiske partier som kom og gikk. I 2001 ble de to store partiene som fortsatt kjemper om makten grunnlagt: Lov- og rettferdighetspartiet (PiS) under tvillingbrødrene Lech og Jaroslaw Kaczynski og Borgerplatformen (PO) hvor Donald Tusk raskt ble en førende skikkelse. Begge er i norsk målestokk høyrepartier. En vesentlig forskjell er at PO representerer den liberale bybefolkningen som er sterkt imot statens utspill for å få kontroll over domstolene og media. I perioden 2015 – 2019 var ikke venstresiden engang representert i parlamentet. Et lite tegn på hvor bitre motsetningene er, kan være at Polen var det eneste landet som stemte imot en fornyelse av Donald Tusks mandat som «EU-president» i 2017, med den begrunnelse at regjeringen hans hadde ikke etterforsket grundig nok flyulykken ved Smolensk i 2010 der bl.a. den eldste av brødrene Kaczynski omkom.  

PO er et liberal-konservativt parti, ikke ulikt Angela Merkels CDU. Ingrid Brekke antyder at det kan jamføres med det norske Høyre med tillegg av sterke forbindelser til kirken og familiepolitikk fra Kr.F. 

PiS kan på sin side ikke sammenliknes med noe norsk parti. De er nasjonalistiske, katolske og tilhengere av tradisjonelle familieverdier. Det betyr bl.a. en sterkt negativ holdning til homofile. Samtidig ønsker de også en sterk stat og økonomisk omfordeling som kommer de svakeste til gode. Partiets leder – Jaroslav Kaczynski – har ingen politiske verv utover å være partileder. Til gjengjeld har han en nesten mytisk posisjon som Polens karismatiske leder blant PiS-tilhengerne – en mann med visjoner og kraft.

I utlandet er PiS imidlertid først og fremst blitt kjent for sine autoritære tendenser i regjeringsposisjon. Det dreier seg om angrep på to sentrale institusjoner i et demokratisk samfunn: rettsvesenet og pressefriheten.

Domstolsreformene

PiS har siden 2015 hatt rent flertall i parlamentet. Dette har de bl.a. benyttet til å gi politiske organer større makt over utnevnelsen av dommere, en makt partiet har benyttet seg av til fulle. Det mest omdiskuterte vedtaket ble fattet i 2018 da pensjonsalderen for høyesterettsdommere ble senket fra 70 til 65 år med øyeblikkelig virkning. Dermed ble nærmere 40 % av setene stående tomme. Samtidig ble antallet dommere utvidet fra 80 til 120. Når samtidig loven ble endret slik at parlamentet velger de fleste dommerne i ansettelsesrådet, ga det i praksis PiS mulighet til å utnevne de høyesteretts-dommerne de liker, og blokkere andre. Dette fikk EU til å reagere, noe som gjorde at Polen gikk tilbake på dette vedtaket. I juni 2019 erklærte EU-domstolen at vedtaket om senkning av pensjonsalderen 

«is not justified by a legitimate objective and undermines the principle of the irremovability of judges, that principle being essential to their independence.»

EU har også åpnet en såkalt «artikkel 7-prosedyre» mot Polen på grunn av brudd mot rettssikkerheten. Det kan i sin ytterste konsekvens føre til tap av stemmerett i EU, noe som krever enstemmighet, og det er helt urealistisk med dagens politiske situasjon – særlig i Ungarn.

Ytringsfriheten

Det er fortsatt pressemangfold i Polen. Unntaket er den statlige TV-kanalen som ikke bare opposisjonen men også uavhengige observatører karakteriserer som et talerør for PiS. Hva verre er, den sprer noen ganger direkte løgner samtidig som undersøkelser viser at rundt halvparten av befolkningen på landsbygda har denne kanalen som eneste informasjonskilde om verden utenfor bygda. Det er to problemer: media er i økende grad polariserte, dvs. talerør for sine respektive politiske støttespillere og i mindre grad uavhengige kommentatorer. Den andre urovekkende tendensen er Kaczynskis harde utfall mot opposisjonelle aviser og hans uttalte ønske om å «repolonisere» private media. Trakassering av journalister er heller ikke uvanlig. En stor del av den private medieverdenen er utenlandsk eid – i første rekke av tyske selskaper. Hvordan han har tenkt å oppnå kontroll med dem uten å bryte med ytringsfriheten, er uklart. Denne rapporten fra Freedom House om pressefrihet i Polen gir en grundig oversikt.

Det er hverdagen som teller

En ekstra måned med pensjon gir mange kaffekopper i sola

For den jevne polakk er oppmerksomheten mer rettet mot det faktum at PiS har gitt familiene en barnetrygd som tilsvarer 1/5 av minstelønnen. Når partiet under valgkampen lovte å øke dette ytterligere samt å gi pensjonister en 13. måned med pensjon, skattefritak for ungdom i etableringssituasjonen, økt støtte til bøndene og heving av minstelønnen, var PiS sikret et solid resultat. Med en økonomisk vekst for tiden på 4,5 %, virket opposisjonens påstand om at disse valgløftene har ikke landet råd til som lite entusiastisk og surmaget. Når PiS i tillegg understreket klassiske ytre høyretemaer som nei til muslimer, homofile, byenes eliter og EU-byråkrater (men ikke til EU, medlemskapet er populært), måtte nesten resultatet bli som det ble.

Resultater i parlamentsvalget 13. oktober 2019

PiS: 44 %

PO 27 %.

Venstrekoalisjonen (Lewica) 12 % (Består av tre partier hvorav Arbeiderpartiets søsterparti er det ene),

Bondepartiet 10 %

Konfederacja med 6 %. (Et virkelig høyreekstremt parti)

Venstreorienterte partier blir på nytt representert i parlamentet. Venstrekoalisjonen omfatter også partiet til den åpent homoseksuelle Robert Biedron som har seilt opp som en politisk stjerne i det siste. Heller overraskende i det politiske klimaet som hersker i landet. 

Den 76-år gamle Janusz Korwin-Mikke som leder Konfederacja er derimot ekstremt homofiendtlig, tror ikke på demokratiet, mener at kvinner er mindre intelligente og kaller migranter for menneskelig søppel. Parlamentet kommer neppe til å preges av hjertelig kollegialitet de neste fire årene.

Hva nå?

Gdansk

Vil konflikten med EU forsterkes?

Vil PiS innskrenke byenes handlingsrom? (Alle storbyene har liberalt flertall som ofte er sterkt anti-PiS)

Vil Kaczynski forsøke å kvele uavhengige media?

Klarer PiS å innfri de omfattende valgløftene?

Vil Polen gi opp sin motstand mot en radikal klimapolitikk? (I følge en meningsmåling i september det viktigste politiske spørsmålet for folk flest)

——————————————————————————

LENKER

Politico: Polish Politics

EuroNews: Polish Politics

Polishpoliticsblog

Aljazeera: Fem spørsmål før valget

Brookings: Illiberal States

Ingrid Brekke: Polen, (Tanum forlag)

Syn og Segn, nr. 2/2018 har tema «Polen»

Default thumbnail
Forrige artikkel

Amazonas brenner - årsaken er politisk

Neste artikkel

En kjølig fred

Siste fra Europa