Foran avgjørelsen

Britisk politikk ser i høst ut til å bli det svenskene kaller en «rysare». 3. september samles Parlamentet igjen. 31. oktober vil Storbritannia forlate EU og det i følge den nyvalgte statsministere, Boris Johnson, enten det foreligger en avtale med Brüssel eller ikke. I øyeblikket er det tre mulige utfall som diskuteres.

Vi ser da bort fra en EØS-avtale eller at Storbritannia forblir EU-medlem som aktuelle alternativer så lenge den nåværende regjeringen blir sittende.

1. Reforhandling av Mays avtale

Boris Johnson har i sine første uker som statsminister satset på en reforhandling av Mays avtale og går dermed rett inn i det største problemet i forbindelse med å forlate EU: grensen til Nord-Irland. I avtalen som May undertegnet er det en bestemmelse som sikrer fri flyt av varer over grensen mellom republikken Irland og Nord-Irland. Betingelsen er at hele Storbritannia forblir i den europeiske tollunionen og dermed underlagt EUs handelsregime inntil grensespørsmålet er løst.  Dette er den mye omtalte «backstop». For mange brexittilhengere er muligheten til å inngå egne frihandelsavtaler et hovedargument for å forlate EU, og de frykter at avtalen vil binde dem til EUs tollunion i all overskuelig framtid. Et alternativ er å la Nord-Irland forbli innenfor tollunionen mens resten av UK trekker seg ut. Det vil i så fall trekke en usynlig grense i Irskesjøen og er totalt uspiselig for unionistene i Belfast.

Grensen mellom Nord-Irland og republikken Irland har vært åpen siden fredsavtalen for Nord-Irland ble inngått i 1998 og den åpne grensen har sterk støtte i det lokale næringslivet. Toll og grensekontroller vil forsinke all varetransport og dermed senke produktiviteten til de bedriftene som enten importerer eller eksportere varer over grensen. Riktignok er det de som hevder (Johnson blant dem) at avansert teknologi vil løse problemet, men vi er ikke riktig der ennå.

Boris Johnson har krevd at backstop skal skrotes før det i det hele tatt blir aktuelt å sette seg ned ved forhandlingsbordet i Brüssel. I så fall er det ganske sikkert umulig å forhindre grensekontroller. EUs umiddelbare svar var at man ikke ser noen grunn til nye forhandlinger.

2. En handelsavtale

framstår derimot i skrivende stund som et realistisk alternativ. Den vil imidlertid ikke være på plass innen 31. oktober. Ikke bare må man gjennomføre komplekse forhandlinger, men resultatet må ratifiseres i hvert av EUs medlemsland foruten i Parlamentet i London. Realistisk sett kan man i løpet av høsten enes om en intensjonserklæring og nok en gang utsette tidspunktet for Brexit under forutsetning at det vises tilstrekkelig politisk vilje til å komme fram til en avtale på begge sider. Uten tro på at man vil lykkes å komme i havn, faller også denne muligheten bort. Da gjenstår det som per dato virker mest sannsynlig:

3. Brexit uten avtale.

Økonomene er samstemte: det vil bli dyrt. Også for EU og Norge. Forutsigelsene varierer fra uforutsigbart kaos til presist utregnet tap i produktivitet. Storbritannia vil imidlertid være fri fra båndene som binder landet til Brüssel. Fri til å inngå egne handelsavtaler med hvem som helst, fri fra å bidra til framtidige EU-budsjetter, fri fra alle regler som blir fastsatt i Brüssel.

Johnson har fylt opp regjeringen med folk som vil ut av EU koste hva det vil. Både i EU og i London forbereder man seg nå på en situasjon uten avtale. Bare politikerne kan forhindre en slik utvikling. Hva de vil enes om fram til 31. oktober vet ingen. Valgene som blir truffet kan imidlertid få langt mer omfattende konsekvenser enn (en relativt begrenset) økonomisk nedgang.

MULIGE KONSEKVENSER

«The Troubles» kan blusse opp igjen

Viktigere enn en økonomisk nedtur er frykten for at borgerkrigen kan blusse opp igjen. Stikkordet er identitet. Befolkningen i Nord-Irland er dypt delt mellom de som føler seg som briter (og protestanter) og de som føler seg som irer (og katolikker). Denne delte identiteten har sine røtter minst tilbake til 1600-tallet da britiske innvandrere ble tildelt jord av Irland og UKs felles konge på bekostning av irske bønder som ble redusert til leilendinger. Den irske motviljen mot britene ble ytterligere styrket i 1840-årene da en drøy million av en befolkning på åtte millioner døde av sult og sykdom på grunn av at potethøsten slo feil. Den irske befolkningen la hovedansvaret for at situasjonen utviklet seg til en katastrofe på britene. En slik dramatisk historie former for hundreår folks oppfatning av hvem de er og hvem «de andre» er. Dette er en tung og levende arv i Nord-Irland. Langfredagsavtalen fra 1998 som har ført til fred om ikke forsoning i Nord-Irland, bygger på at folk kan leve i fordragelighet til tross for konkurrerende identiteter og kanskje kan en felles nord-irsk identitet gradvis bygge seg opp. Men det er en skjør avtale og identitet endrer seg ikke mye i løpet av bare en 20-årsperiode.Et

Unionen på de britiske øyene kan gå i oppløsning

I 2014 ble forslaget om at Skotland skal løsrive seg fra UK nedstemt med  55 % mot 45 % av stemmene. Ved folkeavstemningen om Brexit fikk forslaget om å forbli i EU 62 % av stemmene mot 38 % for Brexit – mao stikk motsatt av resultatet i England. De siste meningsmålingene viser at det er flertall i befolkningen for å forlate UK etter Brexit. Det vil ikke skje uten en ny folkeavstemning og det krever godkjenning fra London, noe Johnson sier ikke kommer på tale. Men hva om skottene avholder den likevel og resultatet blir et klart ja til løsrivelse?

Når det gjelder grensen mellom Nord-Irland og republikken Irland, har Sinn Fein – katolikkenes parti i nord – allerede uttalt at dersom den blir en tollbarriere, vil de kreve folkeavstemning om hvorvidt de skal søke gjenforening med republikken Eire. Den irske statsministeren har også pekt på gjenforening som et naturlig resultat.

Storbritannia kan gå mot en konstitusjonell krise

Storbritannia har ingen skriftlig grunnlov. Riktignok vant Parlamentet over kongemakten i 1688, men forholdet mellom parlament og regjering er regulert gjennom sedvane og den er ikke klar i alle detaljer. En slik «detalj» er spørsmålet om regjeringens rett til å heve en sesjon av parlamentet. Det gjøres rutinemessig hvert år når sesjonen avsluttes før sommerferien for så å åpnes igjen etter ferien. Dvs. den formelle handlingen utføres av Dronningen men selvsagt etter «råd» om datoen fra statsministeren.  Sterke krefter i den nye regjeringen mener at denne praksisen gir rett til å heve høstsesjonen tidlig og ikke kalle Parlamentet sammen igjen før etter 31. oktober og dermed la UK forlate EU i mellomtiden. Minst like sterke krefter i Parlamentet mener at dette har regjeringen slett ikke lov til og dessuten vil det dra Dronningen inn i en skarp politisk konflikt og dermed true monarkiet. Bl.a. tidligere statsminister John Major har uttalt at han i så fall vil trekke regjeringen for retten, hvilket selvsagt også vil bety at domstolene trekkes inn i den politiske konflikten.

En annen mulig krisevariant går ut på at det blir stilt mistillitsforslag som får flertall og det utskrives nyvalg, men ikke før etter 31. oktober. Det vil jo ha samme effekt. UK er ute av EU før en ny regjering er dannet. Men kan en regjering som har mistet Parlamentets tillit opptre på den måten? Høsten 2019 ser ut til å åpne et nytt kapittel i historien for de britiske øyene.


LENKER:

NYHETER FRA DAG TIL DAG:

BBC

The Guardian.

DEN IRSKE BAKGRUNNEN

The Troubles

Artikler om «The Great Famine»:

Encyclopedia Britannica

BBC

The Irish Story

Vi tar også med en lengre reportasje fra grenseområdet som ble trykket i The New York Times i februar 2019.

SKOTTLAND OG BREXIT

En artikkel fra det amerikanske tidsskriftet The Atlantic fra 1. august 2019

NORGE OG BREXIT

Norske myndigheter har i lengre tid forberedt seg på det som vil komme. Oppdatering ligger på Regjeringens hjemmeside.

Forrige artikkel

Et ufattelig tap

Neste artikkel

Venstresidens ståsted i dag - studiekvelder

Siste fra Europa