EU-valget – fragmentering av Parlamentet og tilbakegang for sosialdemokratene

i Europa av

Valget av de 751 medlemmene av EU-parlamentet er det nest største demokratiske valget i verden. Bare India har flere stemmeberettigede. Årets valg i slutten av mai må sies å ha styrket den europeiske ide, men samtidig bekreftes uenigheten om hva denne europeiske ideen egentlig er. Valgdeltakelsen gikk klart opp, men er fortsatt lav med såvidt over 50 %. Valget er først og fremst 28 nasjonale valg og ikke en felleseuropeisk prosess. Likevel, de ytterliggående nasjonalistiske partiene gikk mindre fram enn hva mange fryktet, og i valgkampen understreket førende skikkelser som Le Pen i Frankrike, Salvini i Italia og Kaczynski i Polen at de ikke ønsker å ta landene sine ut av EU, men å forandre unionen til et løsere samarbeid mellom nasjonalstatene.

Et fragmentert parlament

Sentrum ble svekket. Sentrum-venstre og sentrum-høyre partiene har ikke lenger flertall til sammen. Nasjonalistene, de liberale og de grønne hadde framgang. I tillegg sitter det en rekke småpartier i parlamentet – noen av dem så små at de ikke er representert i sitt eget lands  parlament.  Her er en oversikt over valgresultatet land for land.

Nasjonale valg

Resultatene følger i de aller fleste medlemslandene sånn omtrent siste valgresultat i vedkommende land. Unntakene er framfor alt Tyskland, UK og Hellas.

I Tyskland gikk regjeringspartiene markert tilbake. Derimot kan vi snakke om en grønn bølge. De grønne ble neststørste parti med 20 % av stemmene, bak CDU-CSU som fortsatt er størst med 28 % og foran SPD som gjorde et katastrofalt dårlig valg med bare 15 % mot 27 % ved forrige valg i 2014. De grønne ble største parti i flere av storbyene som Berlin, Hamburg og München, men også i mindre universitetsbyer som Münster og Freiburg. De står gjennomgående svakere på landsbygda med unntak av Schleswig-Holstein hvor de ble største parti. Det nasjonalistiske AfD – Alternative für Deutschland – styrket seg også og ble største parti i flere av delstatene i det tidligere DDR som Sachsen og Brandenburg – to av de tre delstatene som skal gjennomføre lokalvalg til høsten.

I Storbritannia ble valget en avstemning om Brexit. Resultatet likner ikke på noe tidligere valg i landet. Det nystiftede Brexit Party (Ut av EU nå!) ble størst med 31 % foran de liberale (Bli i EU!) med 20 %, Labour med 14 %, De Grønne med 12 % og det konservative partiet helt nede på 9 %.  Vil valgsystemet tvinge landet tilbake til et topartisystem ved neste valg og i så fall med de samme to partiene vi er vant til kjemper om makten i London eller vil hele partisystemet gjennomgå en varig endring? Brexitspørsmålet har potensiale til ikke bare å bryte opp partisystemet men kan faktisk UK om noen år bli delt opp i flere uavhengige land og med en ny voldsbølge i Nord-Irland?

I Hellas gikk Syriza ganske kraftig tilbake og ble bare nummer to med 23 % mens opposisjonspartiet New Democracy, fikk 33 %, noe som gjorde at statsminister Tsipras  har utlyst nyvalg i landet.

Sosialdemokratene

Valget ble en ny skuffelse for de europeiske sosialdemokratene. Representasjonen i EU-parlamentet gikk tilbake fra  191 til 153 representanter og fra 25 % til 20 % av stemmene. Etter sammenbruddet i støtten til søsterpartiene i Frankrike og Italia i løpet av de siste par årene, kom smellen ved dette valget for tyskerne og britene. For britenes del kan mye forklares med Brexit. Labours velgere var delt i synet på EU med et flertall som ønsket å forbli i EU eller i det minste fortsette i en tollunion, mens et betydelig antall andre av partiets velgere vil ut. Dette førte til en betydelig overgang fra Labour til det liberale partiet som framsto som en klar tilhenger av fortsatt EU-medlemskap. Nå blir spørsmålet om Labour kan klare å ta tilbake velgere i kommende valg hvor Brexit ikke vil stå på dagsordenen. Det britiske valgsystemet favoriserer som kjent framveksten av to store partier. Det er nok ganske sannsynlig at Labour vil være ett av dem om f.eks. ti år, men det er ikke opplagt. Mange velgere som aldri har stemt noe annet enn Labour har nå for første gang brutt tradisjonen, sikkert ofte med store betenkeligheter. Det blir lettere neste gang. Båndet har blitt svakere. Les denne tankevekkende artikkelen fra Labourbastionen Wigan.  Her er et interessant forsøk på å forklare resultatet og skribentens forslag til veien videre.

Det mest betenkelige resultatet for sosialdemokratene finner vi i Tyskland. SPD er med unntak av noen få kretser i Hessen, Niedersachsen og langs Rhinen ikke det største partiet i noen valgkrets. Til og med i gamle bastioner som Berlin og Hamburg er de nå relegert til annen eller tredjeplass. I Bremen gikk flertallet tapt i et lokalvalg som ble holdt samtidig. Og dette kan naturligvis ikke forklares med eksepsjonelle temaer som Brexit, men fortsetter bare en nedgang som har pågått i flere år. Valgresultatet har åpnet opp for en offentlig debatt om partiledelsen og politisk kurs. Partilederen – Andrea Nahles – trakk seg en uke etter valget. Spørsmålet om fortsatt deltakelse i storkoalisjonen sammen med Merkels parti splitter også SPD.  Partiets problemer er imidlertid sannsynligvis mer grunnleggende enn regjeringssamarbeidet. SPD har til tross for selv å framheve klima- og miljøspørsmålene ikke kunnet hindre at de grønne har fosset fram samtidig som det tradisjonelle bildet av partiet som industribygger er blitt mer diffust. Samtidig har de sosiale forskjellene i Tyskland økt sakte men sikkert mens SPD har sittet i regjering. Dette er grunnleggende spørsmål for alle sosialdemokratiske partier. I tillegg kommer det spesielle tyske problemet at framgangen til det høyre-nasjonalistiske partiet Alternative für Deutschland har gjort SPD nærmest til et miniparti i det gamle DDR. Følg med på debatten i og rundt SPD!

For å avslutte i en mer optimistisk tone, er det naturlig å peke på Portugal og Spania. Det portugisiske sosialistpartiet fikk 33 % (Partiet som bærer det sosialdemokratiske navnet i Portugal er et høyreparti) og PSOE i Spania oppnådde 32 %. Selv om den spanske venstresiden tapte flertallet i Madrid i lokalvalg som ble avholdt parallelt med EU-valget, gikk PSOE fram i de fleste regioner også i forhold til parlamentsvalget i april som var et ganske godt valg for dem. Den spanske statsministeren Sanchez blir å regne som det europeiske sosialdemokratiets fanebærer i de nærmeste årene. Se kommentarer til resultatet i Spania her.

Også i enkelte andre småstater gjorde sosialdemokratene et etter omstendighetene godt valg. f.eks i Nederland var det en betydelig framgang fra noen få prosent til 18 % og i Estland hvor de kom på annenplass, opp fra fjerdeplass i nasjonalvalget i mars. Men med bakgrunn i resultatene i de største landene i Europa, ble sosialdemokratenes beholdning etter valget en tilbakegang på 5 % og flere rynkede panner enn brede smil.