Brexit – kort oppsummert

i Europa av

Tonje Meinich som er sekretær i Internasjonalt Forum, har skrevet denne oversikten over situasjonen mht Brexit slik den foreligger i begynnelsen av mai 2019.

——————————————————————————

Historien

EU har i lang tid splittet det konservative partiet og vært gjenstand for konflikt og uro. For å få ro i partiet lovet daværende statsminister Cameron at han skulle avholde folkeavstemming om britisk medlemskap i EU dersom han vant valget i 2015. På det tidspunktet var han nok rimelig sikker på at de konservative ikke ville få rent flertall og at LibDem, som de styrte sammen med på det tidspunktet, ville forhindre en folkeavstemming. Og dersom det likevel skulle bli folkeavstemming regnet han nok med at det ville bli flertall for fortsatt medlemskap. På begge punkter tok han feil.

Folkeavstemmingen fant sted 23. juni 2016. 51,9 % stemte for å forlate EU, mens 48,1 % stemte for å bli. Bryter man ned resultatene, ser man imidlertid at det er store forskjeller både fordelt på region og alder og kjønn. England og Wales hadde flertall for å forlate EU, mens Skottland og Nord-Irland hadde et klart flertall for å bli i EU. I Skottland stemte hele 62 % for å bli i EU. Likeledes er det en klar forskjell mellom eldre og yngre, hvor de yngre hadde en klar preferanse for å bli i EU. I gruppen kvinner 18-24 år stemte hele 80% for å forbli i EU.

Forhandlingene med EU

Cameron trakk seg raskt etter folkeavstemmingen og etter en kort lederkamp i partiet ble Theresa May valgt til leder og overtok statsministerstolen. May var en «remainer», men som leder av de konservative har hun arbeidet iherdig for å ta Storbritannia ut av EU. 29. mars 2017 meddelte hun EU at Storbritannia ønsket å tre ut av EU. Da begynte 2-års fristen i TEU artikkel 50 (Lisboa-traktatens utmeldelsesartikkel) å løpe. Innen 29. mars 2019 skulle hun ha ferdigforhandlet en avtale med EU om vilkårene for uttreden.

Det har vist seg å være lettere sagt enn gjort. Flertallet av det britiske folk hadde stemt for brexit, men hva slags brexit? Splittelsen  i det konservative partiet var fremdeles stor. Høyrefløyen i partiet ønsket en hardest mulig brexit, mens de moderate ønsket seg en mykere variant. Etter nyvalget i juni 2017 mistet de konservative rent flertall i Underhuset og måtte regjere i koalisjon med det nordirske unionspartiet DUP. May hadde ingen erfaring som statsminister og heller ingen erfaring eller noe nettverk fra Det europeiske råd. For de andre europeiske statslederne var hun alltid den som skulle ta Storbritannia ut av EU. Det viste seg også raskt at EU-statene sto samlet om Barnier som var satt til å lede forhandlingene fra EUs side. Et samlet EU er en sterk forhandlingsmotpart, særlig når man selv ikke har verken plan eller strategi for hva man ønsker å oppnå.

14. november 2018 ble det enighet om avtalen som regulerer Storbritannias uttreden fra EU og både den britiske regjeringen og Det europeiske råd stilte seg bak avtalen. Før den kan undertegnes må imidlertid både EU-parlamentet og det britiske underhuset godkjenne avalen. Og det har som kjent ikke gått så bra. Underhuset har stemt ned avtalen tre ganger, først med 230 stemmers overvekt, deretter med 149 stemmers overvekt og tredje gang med 58 stemmers overvekt. Theresa May har vært «tvunget» til å be om utsettelse av to-årsfristen for uttreden to ganger. Rett før påske innvilget Det europeiske råd utsettelse fram til 31 oktober, dog slik at Storbritannia kan forlate EU tidligere dersom Underhuset godkjenner utmeldingsavtalen. Dersom avtalen ikke er godkjent innen 22. mai, er de forpliktet til å gjennomføre valg til EU-parlamentet.

Avtalens innhold

Det fremforhandlede avtaleverket består av to deler. En rettslig bindende avtale som regulerer vilkårene for Storbritannias uttreden (skilsmisseavtalen) og en politisk erklæring om det framtidige forholdet mellom EU og Storbritannia.

Skilsmisseavtalen regulerer bl.a. det finansielle oppgjøret, rettigheter for britiske borgere som har lovlig opphold i EU på uttredelsestidspunktet og forholdene på grensen mellom Nord-Irland og Irland. Den inneholder også regler om en såkalt overgangsperiode.

Det finansielle oppgjøret

Storbritannia må betale sin del av regningen ut budsjettperioden. Samtidig må de betale sin del av framtidige utgifter som er påløpt i den tiden de har vært medlemmer, f.eks. framtidige pensjoner til ansatte i EU-institusjonene. Det har vært relativt lite kontroverser rundt denne delen av avtalen, selv om enkelte «hard brexiteers», særlig høyresiden i det konservative partiet er skeptiske.

Borgernes rettigheter

Denne delen av avtalen regulerer rettigheter til britiske borgere som har lovlig opphold i EU ved slutten av overgangsperioden og EU borgere med lovlig opphold i Storbritannia på samme tidspunkt. I all hovedsak vil disse personene opprettholde rettighetene de har etter EU-retten i dag. Britiske borgere vil imidlertid bare ha disse rettighetene i den staten de bor i på dette tidspunktet. Denne delen av avtalen er ikke omstridt.

Den nord-irske grensen

Det har vært viktig for EU å sikre at grensen mellom Irland og Nord-Irland, som nå blir EUs yttergrense, holdes åpen og uten kontroller. Dette er uproblematisk når det gjelder personkontroll, da Irland er utenfor Schengen-samarbeidet og at alle personer dermed vil bli kontrollert ved innreise til resten av EU. Derimot skaper varetransport problemer. For å sikre fremdeles åpen grense fastsetter avtalen at hele Storbritannia fortsatt skal være medlem av tollunionen, og at Nord-Irland fremdeles må forholde seg til EUs vareregelverk, inntil Storbritannia og EU har blitt enige om en framtidig avtale som sikrer en fortsatt åpen grense. Denne tilbakefallsposisjonen kalles «backstop» og er det mest kontroversielle punktet i avtalen. Så lenge Storbritannia fremdeles er med i tollunionen, vil de ikke kunne fremforhandle egne frihandelsavtaler siden de er bundet av EUs tollsatser. Nettopp muligheten til fremforhandle egne frihandelsavtaler er et hovedargument for mange konservative for brexit. Videre er det DUP engstelige for at det kan bli vanskeligheter i samhandelen mellom Nord-Irland og resten av Storbritannia.

Overgangsperioden

Partene er enige om en såkalt overgangsperiode hvor Storbritannia formelt har trådt ut av EU, og hvor de ikke lenger deltar i EUs institusjoner, men hvor de fremdeles skal anvende EU-regelverket og være underlagt EU-kommisjonens og EU-domstolens kontroll. I denne perioden vil de også være bundet av EUs tredjelandsavtaler, herunder EØS-avtalen. Denne perioden skal brukes til å fremforhandle nye avtaler med EU og andre stater, noe de ikke kan gjøre så lenge de formelt er medlem av EU. Perioden varer i utgangspunktet fram til 31 desember 2020, men med mulighet til forlengelse én gang med inntil to år.

Hva nå?

Storbritannia har bare tre valg, forlate EU med en avtale, forlate EU uten en avtale eller ikke forlate EU i det hele tatt. EU har gjentatte ganger sagt at det ikke er aktuelt å gjenåpne den rettslig bindende skilsmisseavtalen, men er åpne for endringer i den politiske erklæringen om det framtidige forholdet. Det har vært avholdt flere indikative avstemminger om alternative løsninger ved uttreden i Underhuset. Det eneste forslaget som ikke er stemt ned er at Storbritannia ikke skal tre ut av EU uten en utmeldingsavtale. Imidlertid vil dette bli løsningen dersom de ikke godkjenner den fremforhandlede avtalen (eventuelt med endringer i den politiske erklæringen), eller trekker notifikasjonen til EU om at de ønsker å tre ut av EU sendt 29. mars 2017.

Det synes nå opplagt at det ikke kan bli noen løsning dersom man ikke klarer å skape et flertall mellom (deler av) Labour og (deler av) det konservative partiet. Labour v/Corbyn har så lenge som mulig forsøkt å unngå ansvar for brexit ved å skylde på de konservative og det store flertallet i Labour har stemt mot utmeldingsavtalen alle tre ganger.

Det er innledet samtaler mellom May og Corbyn om et kompromiss eller i det minste en prosess for å komme fram til en løsning, uten at det så langt har kommet noe særlig ut av dette. Labour er nok i utgangspunktet ikke imot skilsmisseavtalen, men ser ut til å ville sikre seg at det framtidige forholdet til EU blir nært og at arbeidstakerrettighetene ikke svekkes når Storbritannia ikke lenger er bundet av EUs regelverk. De ønsker også i utgangspunktet å være med i en tollunion. Samtidig er også Labour splittet. Flertallet av medlemmene er «remain» og for en myk brexit, men det er også enkelte valgkretser der Labour står sterkt med et stort «leave» flertall.

Det kan spekuleres i følgende scenarioer:

  • Skilsmisseavtalen godkjennes i underhuset på betingelse av at den får flertall i en ny folkeavstemming. Hva alternativet skal være, er imidlertid uklart (uttreden uten avtale, eller forbli i EU). Dette er Labours formelle standpunkt og stilles som et absolutt krav til for å stemme for skilsmisseavtalen
  • Skilsmisseavtalen godkjennes i underhuset og den politiske erklæringen om det framtidige forholdet klargjør et tettere forhold til EU, f.eks. for å sikre fortsatt deltakelse i tollunionen eller en slags «EØS-avtale», den såkalte «Norway +» modellen
  • Det utlyses nyvalg og man overlater problemet til en ny regjering
  • Uenigheten og manglende beslutningsevne fortsetter og Storbritannia trer ut av EU uten en avtale 31. oktober 2019
  • Storbritannia ber om ytterligere utsettelser av tidspunktet for uttreden

Brexit og Norge

Når Storbritannia trer ut av EU, trer de også ut av EØS, det politi- og strafferettslige samarbeidet i Schengen, og alle andre avtaler Storbritannia er med i som følge av sitt medlemskap i EU. Fra norsk side har man jobbet langs to spor; at Storbritannia trer ut av EU med en utmeldingsavtale, og at de trer ut av EU uten en utmeldingsavtale. Det er ingen politisk uenighet om regjeringens politikk på dette området.

Storbritannia trer ut av EU med en utmeldingsavtale

Det er fremforhandlet en avtale mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia som speiler de relevante delene av skilsmisseavtalen mellom EU og Storbritannia. Avtalen innebærer at norske borgere som har lovlig opphold i Storbritannia ved overgangsperiodens slutt, og britiske borgere med lovlig opphold i Norge på samme tidspunkt får samme rettigheter som EU-borgere i Storbritannia.

Det er videre vedtatt en lov som sikrer at EØS-avtalen og alle andre avtaler som Storbritannia er part til i kraft av sitt EU-medlemskap fortsatt skal gjelde mellom Storbritannia og Norge så lenge overgangsperioden mellom EU og Storbritannia varer.

Storbritannia trer ut av EU uten en utmeldingsavtale

Det er fremforhandlet en rekke avtaler mellom Norge og Storbritannia som vil komme til anvendelse dersom Storbritannia trer ut av EU uten en utmeldingsavtale. Bl.a. er det fremforhandlet en midlertidig handelsavtale, flere avtaler på transportområdet og en avtale som sikrer rettighetene til britiske borgere i Norge og norske borgere i Storbritannia. Det er videre vedtatt en rekke forskrifter som vil bidra til en myk overgang for forhold som har oppstått før Storbritannias uttreden, men som avsluttes etter.