NATO ble etablert som et direkte svar på tre overordnede sikkerhetsutfordringer for Europa etter andre verdenskrig:
– Forsvare europeiske land mot trusselen fra Sovjetunionen
– Ha kontroll med tysk militær gjenopprustning
– Sikre USAs fortsatte sikkerhetspolitiske engasjement i Europa
Lord Ismay, NATOs første generalsekretær, sa det på denne måten: – Formålet med NATO er å «keep the Russians out, the Americans in, and the Germans down» (holde Russland ute, USA inne og Tyskland nede) – . Håpet var at forsvarssamarbeidet i NATO skulle kunne hindre en tredje verdenskrig i Europa.
Tolv land i Europa og Nord-Amerika, blant dem Norge, signerte NATOs grunnlagsdokument, Atlanterhavspakten, i Washington D.C. i 1949. Kjernepunktet i pakten var en gjensidig forpliktende sikkerhetsgaranti mellom NATO-landene, nedfelt i artikkel 5. Der heter det at dersom et NATO-land blir angrepet av en tredje part er de øvrige medlemslandene pliktige til å komme det til unnsetning ut fra prinsippet «en for alle, alle for en».
Den kalde krigen omtales nettopp som kald fordi det aldri kom til direkte krigshandlinger mellom de to hovedmotstanderne, USA og Sovjetunionen og deres allierte. De to supermaktene deltok imidlertid på hver sin side i en rekke lokale konflikter i andre deler av verden, for eksempel Koreakrigen, Vietnamkrigen og på Afrikas horn.
Utvidelsene av NATO på 1950-tallet, først med Hellas og Tyrkia og senere med Vest-Tyskland, skapte også spenninger mellom de to supermaktene. Særlig sistnevnte utvidelse ble fra sovjetisk hold sett på som en provokasjon. Sovjetunionen svarte med å etablere en allianse rettet mot NATO, Warszawapakten, i 1955. Foruten Sovjetunionen undertegnet Albania, Bulgaria, Polen, Romania, Tsjekkoslovakia, Ungarn og Øst-Tyskland pakten. Formålet speilet i stor grad NATOs: en forpliktelse om felles forsvar og gjensidig assistanse ved et angrep utenfra.
Med Berlinmurens fall i 1989 og Sovjetunionen oppløsning i 1991 var den 40 år lange kalde krigen i praksis over. Det opprinnelige grunnlaget for NATOs eksistens falt dermed bort, og mange mente derfor at NATOs dager nå var talte. Andre nøyde seg med å påpeke at NATO sto overfor en alvorlig identitetskrise.
Som den amerikanske senatoren Richard Lugar formulerte det, måtte NATO velge mellom å gå « out of area» eller « out of business». Sagt med andre ord: NATO måtte være villig til å påta seg nye oppgaver, også slike som lå utenfor kjerneområdet, eller oppgi sitt virke.
NATO valgte som kjent det første − å engasjere seg utenfor NATO-landenes geografiske område og å påta seg nye oppgaver. I NATOs strategiske konsept fra 1991 stadfestet NATO-landene at det var i deres egen interesse å sikre fred og stabilitet, også utenfor NATO-området.
(Kilde: NUPI)
Opprinnelige medlemmer:
Belgia, Canada, Danmark, Frankrike, Island, Italia, Luxembourg, Nederland, Norge, Portugal, Storbritannia og USA.
Senere medlemmer:
1952: Hellas og Tyrkia – 1955: Vest-Tyskland (Tyskland fra 1990) – 1982: Spania – 1999: Polen, Tsjekkia, Ungarn – 2004. Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Romania, Slovakia, Slovenia – 2009: Albania, Kroatia – 2017: Montenegro – 2019: 6. februar undertegnet medlemslandene tiltredelsesprotokollen for Nord-Makedonia. Når denne er ratifisert av alle 29 medlemsland vil Nord-Makedonia bli Natos 30. medlem.
I Nato er den militære organisasjonen underlagt den sivile. Det nordatlantiske råd er Natos høyeste organ, mens Militærkomiteen er det øverste militære organet.
I Natos høyeste organ, Det nordatlantiske råd, «Rådet», (North Atlantic Council), møter alle medlemsland representert ved faste utsendinger (ambassadører). Rådet kommer sammen minst én gang per uke. Som regel to ganger hvert år møtes også utenriksministrene i Rådet, og det er møter på regjeringssjefnivå. Generalsekretæren leder møtene, mens utenriksministrene etter tur fungerer som ærespresident for ett år om gangen.
__________________
Du kan følge NATOs virksomhet både på twitter, facebook og på web; www.nato.int
