Mari Seilskjær er daglig leder av Leger mot atomvåpen. Hun var den ene av innlederne på Internasjonalt Forums møte 7. mars 2019 og åpnet sitt innlegg med å påpeke at diskusjonen om atomvåpen går høyt i Arbeiderpartiet, og at det blir spennende å følge med på hvordan den vil utvikle seg. Det fins ulike syn i partiet, og det er et press nedenfra som forsterkes i høyt tempo akkurat nå.
Fakta om FN-traktaten mot atomvåpen
- Den 22. mai 2017 ble utkastet til FN-avtalen som skal forby atomvåpen offentliggjort.
- 7.juli 2017 endte forhandlingene i et historisk vedtak om å forby atomvåpen. 122 stater stemte for avtalen.
- Forbudsavtalen trer i kraft og blir gjeldende folkerett når 50 stater har ratifisert forbudet. I dag har 70 land signert og 22 land ratifisert traktaten, og antallet øker stadig.
- Norge deltok ikke i forhandlingene og har valgt å boikotte avtalen sammen med de ni atomvåpenstatene og de fleste NATO-land. Det er veldig sjeldent Norge aktivt boikotter FN-forhandlinger.
- Nederland deltok i forhandlingene som eneste NATO-land. Det samme gjorde Sverige.
- 6. oktober kunngjorde den norske Nobelkomité at ICAN er vinner av Nobels fredspris 2017.
- FN-traktaten som forbyr atomvåpen har vært et direkte resultat av det såkalte humanitære initiativet, som startet med en konferanse i Oslo i 2013 under den forrige regjeringen. Det humanitære initiativet fikk flertallet av statene i FN til å innse at en unngåelig kjernefysisk katastrofe rykker stadig nærmere.
- En rekke norske byer har vedtatt at Norge bør signere og ratifisere atomvåpenforbudet. Forslagene har ofte kommet fra Arbeiderpartiet i vedkommende by. En rekke fylkesårsmøter i Ap har støttet kravet. Samtidig har stortingsgruppa og partiledelsen tatt et skritt i motsatt retning. Da Stortinget behandlet saken tidligere i uka, stemte de mot forslaget om å signere forbudet.
Hvorfor er det viktig å bli kvitt atomvåpnene?
Atomvåpen utgjør en helt reell fare for utslettelse. Det er dokumentert en rekke tilfeller av nesten-ulykker, hvor verden har vært skremmende nær katastrofen. Røde Kors bruker uttrykket «atomflaks». Før eller siden går det galt.
Det at våpnene finnes utgjør i seg selv en stor fare. Vi må erkjenne at kjernefysisk stabilitet og rustningskontroll ikke er bra nok. Bulletin of the Atomic Scientists sier at vi aldri har vært nærmere sivilisasjonens undergang enn i dag. Den berømte «Dommedagsklokken» viser to minutter på tolv.
Det er viktig å stigmatisere og delegitimere atomvåpen for å legge press på atommaktene til å bli enige om å fjerne dem. Her er folkeretten til god hjelp. Den etablerer normer og markerer hva vi som internasjonalt samfunn godtar. Da Nobelkomiteen i 2017 ga prisen til ICAN (The International Campaign to Abolish Nuclear Weapons) uttalte den: «Nobelkomiteen mener at et folkerettslig forbud vil være et viktig, kanskje avgjørende, skritt på veien mot en atomvåpenfri verden» Et annet poeng er at et folkerettslig forbud vil gjøre det vanskeligere å utvikle nye våpen fordi våpenprodusentene vil få problemer med å fiansiere produksjonen av svært dyre, ulovlige våpen.
Norges rolle
Norge gikk helt i front i prosessen som handlet om å fokusere på atomvåpnenes katastrofale konsekvenser, bl.a. gjennom Oslokonferansen i 2013. Men så meldte Norge seg ut og deltok ikke i forhandlingene om traktaten og har altså ikke signert den. Ap har stilt seg kritisk til dette linjeskiftet under Solbergregjeringen, men gir et negativt inntrykk i den nylige stortingsdebatten om forbudstraktaten.
Når Norge ikke støtter traktaten. er et viktig argument at det vil gjøre oss upopulære i Nato. Seilskjær framhevet Gerhardsens nei til atomvåpen på norsk jord som et eksempel på at Norge tidligere har inntatt særstandpunkter i Nato, og at det har gått bra. Hun understreket at det er i vår interesse som et lite land å støtte opp om FN-prosesser, og at det virker underlig at Norge ikke støtter FN-flertallet – og iallfall underlig at ikke Ap gjør det. Norge tilhører mindretallet som legitimerer atomvåpen – mens majoriteten av verdens land jobber for gjøre dem uakseptable.
Å si nei til forbudet er å skjerme atomvåpenstatene fra press for å ruste ned. Når traktaten om kort tid sannsynligvis vil bli en del av folkeretten, vil Norge ha en militærstrategi som bygger på våpen som er forbudt etter folkeretten.
Marianne Marthinsen som representerer Arbeiderpartiet i utenrikskomiteen, sa følgende om Aps holdning til FN-traktaten:
Vi ØNSKER et forbud mot atomvåpen.
Vi – i motsetning til regjeringspartiene – applauderte fredsprisen og det politiske trykket denne traktaten skaper.
En utredning gjort for UD viser at traktaten:
– Ikke er i strid med ikke-spredningsavtalen
– Ikke er juridisk uforenlig med NATO-forpliktelsen
Allikevel ikke ratifisering nå
- Det svekker rammeverket vi allerede har for nedrustning
Gjennom forbudstraktaten etableres det et nytt spor med egne prosedyrer innenfor det globale ikke-spredningsarbeidet. Forbudstraktaten stiller ikke eksplisitt krav til at partene også står tilsluttet Ikke-spredningsavtalen (NPT). Man kan se for seg en situasjon der stater av politiske eller ressursmessige årsaker nedprioriterer aktiv deltakelse i og tilslutning til NPT til fordel for forbudstraktaten og dens prosedyrer.
Nederland som eneste Nato-land deltok i forhandlingene og valgte å ikke ratifisere fordi de er redde for at det skal svekke nedrustningsarbeidet.
Jeg tenker: Helt mulig å se for seg at disse rammeverkene lever side om side, og at forbudstraktaten skaper et politisk press som bidrar til å styrke NPT.
- Ikke forenelig med NATO-medlemskapet. Dette er kjernen.
Ikke juridisk umulig fordi Atlanterhavspakten ikke omtaler kjernevåpen, men det er på det rene at Norge gjennom tilslutning til Forbudstraktaten ville ha påtatt seg nye folkerettslige forpliktelser som ikke ville ha vært forenlige med de politiske forpliktelsene som vi har påtatt oss gjennom Nato.
Natos strategiske konsept fra 2010 slår fast at alliansen støtter målet om en verden uten kjernevåpen, men samtidig at Nato vil være en kjernefysisk allianse så lenge disse våpnene eksisterer. Nedrustning må være balansert. Om vi ratifiserer nå, så betyr det at et medlemsland i Nato ratifiserer en avtale som forbyr én av pilarene i avskrekkingspolitikken. Og som flere av våre allierte ikke vil kunne undertegne fordi artikkel 1 i forbudstraktaten innebærer en ulovliggjøring av kjernefysisk avskrekking som sådan. Bestemmelsen står i direkte motsetning til Natos avskrekkingskonsept.
- Gjensidighet
Det Stortinget har vedtatt er at et rettslig bindende instrument skal komme som et resultat av en balansert, gjensidig, irreversibel og verifiserbar avskaffelse av kjernevåpen, og ikke omvendt. Vi ØNSKER ikke at NATO skal kvitte seg med alle sine atomvåpen uten at de andre atommaktene også gjør det. Dette KAN selvsagt skje gjensidig innenfor forbudstraktaten. Men signerer landene enkeltvis, tar de også enkeltvis på seg en forpliktelse til å kvitte seg med atomvåpen innenfor en gitt tidsfrist.
Artikkel 4 omhandler bl.a. tiltak for å sikre og gjennomføre full destruksjon av eksisterende kjernevåpen. Fristen for slik destruksjon skal bestemmes av det første statspartsmøtet til konvensjonen, og destruksjon skal skje i tråd med en rettslig bindende tidsplan for verifisert og irreversibel eliminering av den aktuelle stats kjernevåpenprogram, inkludert kjernevåpenrelaterte fasiliteter.
Mange sammenlikner forbudstraktaten med kjemivåpenkonvensjonen og konvensjonen mot biologiske våpen, men forbudstrakten er et rettslig bindende forbud som søkes etablert uten deltakelse av kjernevåpenstatene. I så måte skiller forbudstraktaten seg fundamentalt fra både kjemivåpenkonvensjonen og biologivåpenkonvensjonen, hvor nettopp de land som hadde slike våpen ledet an i forbudsprosessen.
Rommet mellom ratifisering av forbudstraktaten nå og å gjøre ingenting er stort.
Vi må utnytte maksimalt de mulighetene vi faktisk har for å støtte opp om målene i traktaten. Særlig innenfor Nato. Vanskelig å snakke om atomnedrustning akkurat nå med INF-avtalen som er i ferd med å løpe ut. Men å samtale om hvilken rolle atomvåpen skal ha i et framtidig avskrekkingsregime, hvordan alliansen skal komme dit at ratifisering av et forbud er mulig, jobbe for et ikke-førstebruksregime – fremme en aktiv nedrustningspolitkk. Det kan vi i mye større grad gjøre. Og det bør vi gjøre.
Det setter oss i den litt vanskelig kommuniserbare – men etter min mening allikevel riktige posisjonen – at vi både skal verdsette og utnytte det politiske trykket forbudstraktaten skaper, samtidig som vi ikke skal undertegne den nå. Rett og slett fordi et løp som fører til faktisk nedrustning krever at atommaktene er med på det.
Lenker:
ICAN (The International Campaign to Abolish Nuclear Weapons)
Stortingsdebatten om forbudstraktaten
Kronikk av Robert Mood i VG 01.02.2019: Våre inhumane atomvåpen
