I et debattmøte i Polyteknisk Forening 25. februar ble søkelyset satt på utviklingen av neste langtidsplan for forsvaret. Vi gjengir Dag Leraands oppsummering og oppfordring til videre debatt i det offentlige rom. For egen del tilføyer vi enkelte grunnleggende lenker som vi vil anbefale å sette seg inn i.
Et sentralt grunnlag for debatten er en utredning presentert av Forsvarets Forskningsinstitutt som legger fram fire retninger Forsvaret kan bevege seg i:
* Styrke samarbeidet med allierte gjennom å bidra mer til Natos kollektive forsvarsevne, bære et større ansvar i våre områder og øke evnen til å sikre mottak og forflytning av allierte styrke i Norge. (Vil koste opp mot 200 milliarder kroner i perioden 2021-2037).
* Styrke den nasjonale evnen til krisehåndtering gjennom å satse på overvåking, etterretning og myndighetsutøvelse, mer tilstedeværelse og bedre mobilitet. (Vil koste opp mot 70 milliarder kroner.)
* Styrke evnen til å nekte en motstander å utnytte norsk territorium i en høyintensiv militær konflikt gjennom økt kapasitet til å bygge situasjonsforståelse, skaffe måldata og levere langtrekkende presisjonsild. (Vil koste opp mot 250 milliarder kroner)
* Styrke evnen til å kontrollere norsk territorium i en høyintensiv militær konflikt gjennom økt kapasitet til å stanse en motstanders hovedstyrke og hindre, og om nødvendig bekjempe, mindre luft- og sjølandsatte styrker. (225 milliarder kroner)
Kritikken mot dagens forsvar var til dels ramsalt fra representanter for Forsvaret. Uttalelser som «Vi er ikke i nærheten av å ha den troverdige landmakt vi trenger», er unektelig kraftig kost. Interessant er det også å merke seg at det ble hevdet av vi mangler en grundig sikkerhetspolitisk analyse. Helt sentrale er spørsmålene: Hvordan forene egne og amerikanske sikkerhetsbehov uten å virke provoserende på Russland? Hvordan forene godt naboskap med Russland med en god allianse med USA?
——————————————————————————
Dag Leraands oppsummering av konferansen:
FFI har levert sitt retningsinnspill. Nå skal militære meninger brytes og politiske prioriteringer besluttes. Det vil som alltid skje i lukkede rom, i etat og embetsverk. Og må, mer enn noen gang, tas i åpent lende – i full offentlighet.
Dét er tanken til det sikkerhetspolitiske forumet Utsyn, som i samarbeid med NOF og NTL Forsvaret nå har satt scenen for det brede, offentlige ordskiftet om neste langtidsplan for forsvarssektoren (LTP). Startskuddet for den krevende marsjen fram mot LTP 2020 gikk med et fullsatt debattmøte i Polyteknisk forening i Oslo, 25. februar.
Debattlista er lagt på et nødvendig høyt nivå, med krevende sikkerhetspolitiske dilemmaer og vanskelige militærfaglige valg. To dimensjoner dominerte dette uavhengige forspillet til den offisielle LTP-prosessen, og de vil ventelig prege debatten framover: Økonomiske rammer og militære konsepter. Samt ikke minst de sikkerhetspolitiske og forsvarspolitiske dilemmaer Stortinget – og samfunnet – står overfor: Hva skaper sikkerhet – og usikkerhet? Hva koster sikkerhet – og aksepterer vi prisen?
Sikkerhetsdilemmaer
Usikkerhet er det eneste sikre i forsvarsplanlegging. Dette er også lagt inn i det arbeidet Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) har gjort som grunnlag for LTP-prosessen, på oppdrag fra Forsvarsdepartementet. De sikkerhetspolitiske rammene, med utviklingen i Russland – og i NATO – er usikre, og usikkerheten må tas med i vurderingene. Det samme er den uklare nasjonale politiske viljen til å investere i et sterkere forsvar.
FFIs sjefsforsker Sigurd Glærum understreket at FFI i dette arbeidet kun har gitt ett råd: Først å finansiere og gjennomføre den vedtatte planen; så se på andre, nye muligheter. Fullføring av vedtatt plan vil gi et solid grunnlag for videre utvikling, uansett hvilken vei en velger, framholdt han – og vil redusere risikoen for senere feilinvesteringer. Feilen med inneværende plan er mest av alt at den er underfinansiert.
FFI har ikke gitt noen anbefaling om veivalg, kun pekt på fire forskjellige retninger. Valget, understreket Glærum, må være politisk. Men på hvilket politisk grunnlag skal beslutninger fattes? spurte Tormod Heier fra Forsvarets høgskole i sin panelkommentar. Igjen ser det ut til at forsvarsplanleggingen – og -politikken – mangler et klart strategisk oppheng! Den grundige sikkerhetspolitiske analysen, hvor der den? Hvor er den solide forankringen i det samfunnet Forsvaret skal beskytte?
Når regjeringa igjen ser ut til å forsømme seg, blir FFI etter Heiers syn fprt et «nyttig politisk verktøy for den sittende regjering», uten å representere uavhengig forskning. Dermed tas instituttet lett til inntekt for en videreføring av dagens politikk + påfyll av penger. Mens det vi trenger er en grundig analyse av den sikkerhetspolitiske situasjonen til småstaten Norge, med naboskap til den russiske stormakten – og stadig tettere bånd til med USA. Hvordan skal Norge forene egne og amerikanske sikkerhetsbehov, uten å framprovosere en russisk motreaksjon – som knapt gagner norske sikkerhetsinteresser?
Hvordan skal vi forstå Putins simulerte angrep mot norske mål, spurte Heier retorisk, og svarte: Som en måte å kommunisere med Erna på. For å si fra om at Russland er redd for Norge som springbrett for amerikansk militær aktivitet i nord. Et amerikansk nærvær som sett fra russisk side gir kortere varslingstid – akkurat slik vi slår fast at varslingstiden blir alarmerende kort, med den økte usikkerhet det skaper. Dette er nå en gang, framholdt Heier, skjebnen til småstaten Norge i NATO. Men noe kan gjøres: Norge kan – igjen – være en god nabo til Russland, og samtidig være er en god alliert med USA. Uten derved å gi etter for russisk press, men for å øke norsk politisk handlingsrom. Og for å unngå stormaktrivalisering utenfor stuedøra vår!
Forsvarsdilemmaer
En ny erkjennelse har slått rot. Se bare Forsvarssjefens årstale i Oslo Militære Samfund, se Aftenpostens intervju med Norges mann i NATOs militærkomité; les FFI-rapporten: Forsvaret holder ikke; det er fortsatt ikke sterkt nok til å løse sine oppgaver. Det vil aldri vinne en krig mot en overlegen motstander, men det evner knapt nok heller å holde stand til alliert unnsetning kan komme – eller så gar kjempe sammen med allierte, i Norge.
Forsvaret er svekket, og svekkes fortsatt gjennom en langtidsplan som bare to år etter at den ble vedtatt viser seg å være sterkt underfinansiert, framholdt oberst (P) Knut Støvne. Det vil ta tid å lukke gapene i vår forsvarsevne, understreket han, «og vi har ingen tid å miste».
Ennå ser vi bare konturene av en dramatisk endring av de sikkerhetspolitiske omgivelser, der den demokratiske statsskikk i Europa trues av tiltagende polarisering og populisme, med økt stormaktrivalisering som følge. Norge, framholdt Støvne, må nå ta større ansvar for sin nasjonale sikkerhet. Derfor er den nye langtidsplanen «kanskje det viktigste på flere tiår», der norske myndigheter må ta sitt sikkerhetsansvar på langt større alvor, styrke Forsvaret generelt og landmakten spesielt.
Vi er ikke i nærheten av å ha den troverdige landmakt vi trenger, fastslo Støvne, og spurte: Hvilket signal gir vi da en motstander, hvilke svakheter åpner vi for å utnyttes? Og hvilke signaler gir vi våre allierte hvis vi ikke selv viser vilje til å forsvare oss?
Hvilke krav til reaksjon må vi møte – og hvilke behov for utholdenhet? Et dilemma som knapt kan løses, der det ikke er mulig å få både i pose og sekk, i hvert fall ikke innenfor dagens økonomiske rammer. Dertil: Vil ikke økt reaksjonsevne som svar på kortere varslingstid føre til tilsvarende krav på den andre siden – og vil ikke det heller øke enn dempe trusselen? Og vil ikke lav utholdenhet virke som en krisedriver?
Hvilke politiske grep, og hvilke militære midler, kan brukes for å avverge kriser, snarere enn å eskalere dem? Forsvarsevnen må styrkes, men med hva? Med høyteknologiske systemer eller – også – med økt bemanning? Må vi kanskje ha større stående styrker i Finnmark, til en høy kostnad – eller er ambisjonen om å forsvare Finnmark også med mekaniserte landstyrker bare teoretisk tankespinn?
Spørsmålene er mange. Meningene er delte. Svar må komme det neste drøye året. Beslutninger må fattes. Stortinget har fått lang varslingstid. Mye tyder på at det trengs. Debatten er åpnet!
Lenker:
FFIs innspill til ny langtidsplan 2021-2024
Forsvarssjefens årlige oppdatering, januar 2019
UTSYN – Forum for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk
