Etiopia – enorme forandringer og store utfordringer

i Afrika av

«Det har skjedd så mye, så fort i Etiopia siden våren 2018 at det er vanskelig å holde orden på det» Med disse ordene tente professor Kjetil Tronvoll interessen for den regionale kjempen på Afrikas Horn på Internasjonalt Forums møte 28. januar. Her følger et sammendrag av foredraget.

Et bakteppe for de som ikke har spesialkunnskap om landet.

1. Landet er stort.

1.1 millioner km2 (eller mer enn tre ganger Norge), 109 millioner innbyggere i følge siste tall fra FN (20 ganger Norge).

2. Landet er variert

Innenfor grensene fins både store fjellområder og lavlandsområder, noe som gir grunnlag for forskjeller i næringsveier. Etnisk er landet et lappeteppe med 85 – 90 forskjellige etniske grupper.De to største gruppene – oromi og amhara – utgjør til sammen et flertall av befolkningen. Forskjellen mellom fattige og rike er meget stor.

3. Befolkningen er sterkt religiøs

Etiopia var det landet hvor islam først fikk rotfeste. I dag er sannsynligvis rundt 1/3 av befolkningen å regne som tilhengere av en moderat form for islam. Kristendommen ble introdusert i år 325. og er i dag den mest utbredte religionsformen. Landet har også en lang historie med et betydelig innslag av en spesiell etiopisk variant av jødedommen.

4. Landet er gammelt

Man kjenner til statsdannelser i området så langt tilbake som for 2500 – 3000 siden. 400 – 500 år før vår tidsregning ble det betydelige Aksumriket grunnlagt som i flere hundre år var den viktigste statsdannelsen i Rødehavsområdet.

5. Moderne politisk historie

Etiopia har en fortid som undertrykkende føydalstat. Denne ble først avskaffet etter et statskupp i 1974 da et marxistisk-leninistisk styre ble innført – noe som raskt førte til borgerkrig med stormaktsinnblanding. Borgerkrigen varte fram til 1991 da en koalisjon av fire etnisk baserte politiske partier overtok styret: The Ethiopian People´s Revolutionary Democratic Front (EPRDF). Kjernen var Tigraypartiet – TPLF. Det ideologiske grunnlaget har vært og er fortsatt formelt sett marxistisk-leninistisk, men dette har blitt nedtonet i internasjonal sammenheng om ikke like sterkt internt i landet.

EPRDF har politisk og sosialt stått for dype endringer slik som avskaffelse av føydalismen og tiltak for likestilling. I jordbrukspolitikken verner partiet om bruksrett for bøndene men vil ikke gi dem eiendomsrett til jorda. Undertrykkelse blir definert som et forhold mellom etniske grupper, ikke klasseundertrykkelse. Demokratibegrepet har et annet innhold enn i Vesten, siden koalisjonen bygger på det kommunistiske begrepet «demokratisk sentralisme». Slik var rammen for en kraftig økonomisk vekst og sosiale framskritt i perioden etter 1991 men med store spørsmålstegn ved menneske-rettighetene. For tre-fire år siden smalt det. Opprør førte til at det ble innført unntakstilstand og 40 000 – 60 000 ble fengslet eller sendt i omskoleringsleire.  I februar 2018 trakk statsministeren seg plutselig tilbake, noe som førte til en intens maktkamp rundt spørsmålet om hvilken etnisk gruppe den nye lederen skulle komme fra.  Resultatet ble at landet fikk sin første statsminister fra oromobefolkningen – den 42 år gamle Abyi Ahmed. Han gjennomførte umiddelbart en rekke betydelige endringer.

 

Det moderne Addis Abeba

 

Hva Abyi har gjort til nå.

Den tidligere etterretningsoffiseren og parlamentarikeren har imponert med sin gjennomføringskraft.  Han er mer enn politiker. Han framstår også som pastor med messianske trekk for den dypt religiøse befolkningen.

– det har blitt gitt en uforbeholden unnskyldning til ofrene for menneskerettighetsbrudd under EPRDF  (Abyi er både statsminister og leder for EPRDF)

– mange tusen politiske fanger har blitt frigitt

– retten til opposisjon, et uavhengig sivilsamfunn og uavhengige media har blitt bekreftet

– opposisjonelle som har befunnet seg i landflyktighet har blitt invitert hjem (og de har kommet hjem)

– det er opprettet en ny «sosial kontrakt» mellom befolkningen og statsministeren

– det har skjedd en liberalisering av økonomien. Delvis privatisering av statlige foretak og adgang for utenlandsk kapital til områder som hittil har vært forbeholdt den etiopiske staten

– ideen om en felles etiopisk nasjon (medemer) har blitt sterkt understreket i det offentlige ordskiftet som en motvekt mot den splittende tendensen i etnisk nasjonalisme

– det har blitt inngått fredsavtale med Eritrea, diplomatiske kontakter er gjenopprettet og det har blitt tillatt å krysse grensen

– halvparten av de nye regjeringspostene er besatt av kvinner. Lederen for høyesterett er kvinne, Det samme er presidenten (en posisjon hovedsakelig av symbolsk betydning).

 

 

 

En reformprosess på leirføtter?

Reformene er utvilsomt populære på gatenivå. Noen av dem har skapt stor entusiasme i befolkningen. Problemet er at de er drevet fram av en person og mangler den nødvendige institusjonelle forankringen.  Det arbeides med lovendringer, men et nødvendig nytt lovverk er fortsatt ikke på plass. De marxistisk-leninistiske trekkene i EDRDF har heller ikke blitt formelt fjernet selv om en rekke personer er byttet ut.

Det er liten transparens, så få vet hva som foregår. Makten er i stor grad sentralisert rundt statsministerens kontor. Det er ikke lagt fram noen overordnet strategi for reformprosessen. Det gir den et skinn av ad hocavgjørelser. Usikkerheten knyttet til den politiske utviklingen gjør at utenlandsk kapital er nølende til å investere i landet.

EPRDF er sterkt svekket og kan komme til å splittes. Den føderale regjeringen har redusert autoritet overfor delstatene. Gamle og nye konflikter har kommet til overflaten, i stor grad basert på etniske skillelinjer. Identitetspolitikk er på frammarsj. Det foreligger en rekke grensekonflikter. Den mest alvorlige av dem er mellom Amhara og Tigray hvor det er opprettet en de facto grensesone mellom provinsene. Følelsen i Tigray av å ha alle imot seg er farlig for Etiopia. Det har blitt 1.8 millioner flere internt fordrevne under Abyi.

Den tradisjonelle landsbygda

 

Stormaktene er tilbake på det ustabile Hornet

En rekke land har militærbaser i Djibouti ved Rødehavet. Det betyr at stormaktenes interesser igjen spiller seg ut i området. Etiopia har gjort seg økonomisk avhengig av det lille landet ved havet. Mer enn 95 % av Etiopias utenrikshandel gikk gjennom Djibouti før fredsavtalen med Eritrea ble undertegnet. I 2018 ble det åpnet jernbane mellom Addis Abeba og Djibouti og den er driftet av kinesiske selskaper.

Blant nabolandene er det borgerkriger i Somalia og Sør-Sudan, og flere opprørsgrupper gjør livet surt for den ustabile regjeringen i Sudan. På den andre siden av det smale Bab-el-Mandeb stredet ligger Jemen – et annet land hvor det hersker krigstilstand. Forholdene i nærområdet definerer altså negative begrensninger for de økonomiske og sikkerhetsmessige valgmulighetene regjeringen i Addis Abeba står overfor. Normaliseringen i forholdet til Eritrea synes å være det eneste klare lyspunktet i den regionale utviklingen på kort sikt, men det er knyttet usikkerhet til den videre utvikling også her.  Avtalen som er inngått mellom de to landene er åpenbart populær, men det er en avtale inngått mellom de to statslederne. Noen dypere formell forankring har den ikke, selv om forholdet tilsynelatende normaliserer seg i stort tempo. Det er på sin plass å påpeke at Eritrea hittil ikke har fått noe ut av avtalen som kan sette landet på rett kjøl, et land som tilsynelatende ligger der uten noen økonomisk kraft igjen. Slikt kan skape misnøye og ingen kan forutsi hva som kommer til å skje når den 73 år gamle diktatoren Isaias Afwerki er borte.

 

Hvor går Etiopia?

Det foregår dype politiske endringer i Etiopia. Den videre utvikling avhenger ikke minst av hvordan det går det med den statsbærende koalisjonen EPRDF. Vil den makte å fornye seg selv og bevare kontroll over utviklingen? Vil den bevege seg mot partisammenslåing eller mot en løsere og mer teknisk koalisjon? Eller vil den rett og slett gå i oppløsning og i så fall, hva vil ta dens plass på det føderale nivået?

Kan landet utvikle seg til en velfungerende føderal stat og i tilfelle, vil den bli demokratisk? Hvor sterke vil båndene bli mellom de forskjellige regionene dersom de i stigende grad kommer til å definere seg på grunnlag av etnisitet?

Ingen vet svarene på disse spørsmålene. Det er en grunnleggende ustabilitet i dagens Etiopia. Men det kan pekes på mulige veier utviklingen kan ta:

1. Status quo: dvs. fortsatte reformer og reaksjoner fra delstatene og grupper som føler seg tilsidesatt

2. Fortsatt karismatisk styre uten solid forankring i institusjonene. Mulig utvikling mot et autoritært styresett.

3. Institusjonalisering av reformene og demokratisk valg som legitimering av det føderale styret fra 2020

4. EPRDF går i oppløsning og Etiopia styrer mot statskollaps. Dannelse av flere nye stater basert på etnisitet.


LENKER:

Ethiopia: East Africa´s Emerging Giant

Bakgrunnsartikkel fra den amerikanske tenketanken Council on Foreign Relations.  Artikkelen stammer fra oktober 2018 og gir en solid innføring i Etiopias moderne historie, politikk, økonomi og humanitære situasjon inntil i fjor høst. Lenkene i teksten er også verdifulle.

Etiopiske nettsteder på engelsk:

Ethiopia Insight

Tigrai Online

Ethioforum

Internasjonale nyhetskanaler med samlesider om Etiopia:

Al-Jazeera/Ethiopia

BBC/Ethiopia